FAKTA
Kvinnens kamp på 1970-tallet tvang også mange menn til å ta opp sin rolle til revurdering. Menn ble utfordret i privatlivet av kvinner som ikke så det som sin selvfølgelige oppgave å ta seg av alt barnepass og husarbeid, samtidig som kvinnene inntok stadig nye arenaer i det offentlige rom. Erik Rudeng var en av mennene som kastet seg inn i debatten om mannsrolla. I 1975 var han en av redaktørene bak «En bok om menn», den første boka om mannens situasjon etter den nye kvinnebevegelsen. Boka solgte i 10 000 eksemplarer.

Feministisk nærkontakt

De fleste av oss så sjelden sin egen far gjøre noen form for husarbeid. Som gutt ble jeg nærmest vartet opp av min mor. Jeg var verken mentalt eller praktisk forberedt da jeg som en noenogtjue år gammel mann ble kastet inn i den nye kvinnebevegelsens gjennombruddsfase. Overgangen ble akutt, både smertefull og uhyre tankevekkende.

Umoden og uforberedt ble jeg i 1972 kjæreste og samboer med en deltager i en av de tidlige nyfeministiske gruppene i Oslo. Kanskje var jeg ikke helt intetanende, for mine studieår i Oxford 1969-71 hadde gjort meg til ivrig leser av engelske og amerikanske aviser og tidsskrifter, og der hadde jeg festet meg ved alle artiklene om den nye bevegelsen, «Women’s Lib», som det for en studentradikaler fra Norge ikke var vanskelig å ha sans for, på avstand. Jeg trodde jeg visste hva den nye kvinnekampen dreide seg om. Det skulle ikke holde stikk.

- Når jeg tenker etter, er det bare én ting jeg i ettertid angrer på og ser tilbake på med en viss ironisk og humoristisk distanse – fotformskoene. Jeg tenker da på disse skikkelige fotformskoene. De som var lavere ved helen enn foran og som skulle gi en opplevelse av å gå på sand, gå naturlig. Jeg kan nå si, at sånn var det ikke. Det var de verste skoene jeg noen gang har gått i – det var en lidelse. Les mer

I første omgang var det noen få hundre menn som gjennom «sine» kvinner fikk nærkontakt med de nye ideene og kravene til en radikalt endret væremåte og livsform. For meg betydde dette nærmest et sjokk. Viljen til å følge opp og følge med var til stede, men ikke evnen. Konfrontasjoner og diskusjoner gjorde meg mer bevisst forventningene hos min samboer, men nesten ingenting – verken på det praktiske eller holdningsmessige plan – gikk av seg selv. Det var tvert imot nødvendig å gå i seg selv. Delingen på husarbeidet og normer for rengjøring og orden som jeg i min studenttilværelse hadde hevet meg over, brakte meg på defensiven. Det ble mindre overskudd og tid til å være politisk aktiv, skrive artikler osv. Kamerater som var underkastet mindre strenge krav, så med medlidenhet på mine emosjonelt kaotiske forsøk på å tilpasse meg.

HVA MED 1970-TALLS FEMINISTENES BARN?
-Jeg var praktiserende feminist allerede som tiåring. Som andre prøver å få gode karakterer for å tilfredsstille sine foreldre, gikk jeg mer drastisk til verks. I 13-års alderen hadde jeg avansert til å brenne en klassekompis sine mykpornoblad og fått blått belte i tae kwon do. Nina Strand Solevåg. Les mer

Den nye kvinnebevegelsen vant raskt terreng. Etter EF-avstemningen i 1972 lå det norske politiske establishment nede for telling, og det oppstod grobunn og åpenhet for ideer om nye livsformer og kjønnsrelasjoner. I 1973 hadde bevegelsen sterk vind i seilene. Også privat ble det et merkeår: Vi fikk barn. Som de første i vår familie og omgangskrets giftet vi oss likevel ikke og levde – som det het – «papirløst», til stor forargelse på vår felles arbeidsplass ... Omveltningen forbundet med å få barn var store. Jeg husker all tiden jeg tilbrakte på Blindern barnestuer, der foreldrene skulle være med å stelle og legge ungene, seminarene jeg ikke rakk, fristene som ikke ble holdt, det politiske arbeidet jeg ikke fikk gjort. Alt dette nokså selvfølgelige føltes den gangen nytt og opprivende. Nå, 30 år etterpå, og igjen med et lite barn i huset, blir jeg daglig minnet på disse fjerne, men fortsatt eksistensielle erfaringene fra et stort oppbrudd. Men det som en gang var smertefullt, vil vi ofte ikke ha unnvært, etterpå. Les hele historien

Tekst: Erik Rudeng. Foto: Klassekampen, Nina S. Strand, Halvard Dyb, Ulrik Rolfsen

-Mens kameratene mine var på campingturer på Sørlandet, ble jeg og lillebror Bjørn dratt med på feministleirer. Der var det damer som var kjærester med andre damer og damer som gikk rundt uten klær (…) Tore Bruland.
Les mer

- Under min oppvekst på Bjølsen i Oslo var det ikke vanlig å støte på menn som laget mat, gjorde en større del av husarbeidet eller tok seg av barna. Men unntak fantes. En av våre naboer, typograf i Aftenposten, avlastet sin hjemmeværende kone i så stor grad at han ble et samtaleemne, typen på en «snill mann». Men det var så få slike at han umulig kunne bli noe forbilde for oss gutter – utover at han også var flink til å gå på skøyter.