Tilbakeblikk
  FAKTA
• Da den nye kvinnebevegelsen rettet oppmerksomheten mot kvinnemishandling på begynnelsen av 1970-tallet, var dette et skjult problem. Det fantes ikke noe hjelpeapparat for voldsutsatte kvinner, det ble ikke ført noen statistikk over kvinner som ble mishandlet – selv ikke ordet kvinnemishandling eksisterte. I politiets journaler havnet sakene ofte under rubrikken «husbråk».
• Initiativet til de fleste krisesentrene sprang ut fra kvinnebevegelsens ideer om å «politisere det private». Når kvinner begynte å snakke med hverandre om sine opplevelser, ble de oppmerksomme på at erfaringer med fysiske og seksuelle overgrep var utbredt. De fleste krisesentrene ble organisert og drevet etter feministiske prinsipper, alle skulle være med og ta avgjørelser, og arbeidsoppgaver skulle rotere.


Det personlige ble politisk

2. mai 1978 ble Camilla krisesenter, Nordens første krisesenter, åpnet i Oslo. Kvinnene bak senteret ville gi akutt krisehjelp til mishandlede kvinner og synliggjøre den private volden kvinner ble utsatt for i samfunnet.

Den gang var det tabu å snakke om kvinnemishandling, forteller Janne Krogstad. Hun var en av initiativtakerne til Krisesentergruppa som sprang ut fra Kvinnehuset i Oslo. - Men vi fikk mye oppmerksomhet i media, og saken engasjerte mange. I tillegg hadde vi kontakter innenfor systemet. Vi samarbeidet med betjenter i bydelspolitiet som gang på gang hadde rykket ut på «husbråk» og sett med egne øyne hva det handlet om. Og vi hadde kontakter på legevakta som fikk inn kvinner til behandling.

Camilla krisesenter var en viktig inspirasjon for kvinnegrupper og organisasjoner over hele landet. Fra 1980 til 1985 ble det etablert mellom seks og syv sentre hvert år. I dag finnes det 49 krisesentre fordelt på alle fylker. I 2001 bodde 2316 kvinner og 1813 barn i kortere eller lengre tid på et senter. Dette tilsvarte 79 883 overnattingsdøgn.Selvhjelp
Krogstad forteller at de som jobbet på Camilla krisesenter ikke ville skille mellom de som drev senteret og kvinnene som ble utsatt for vold. - Vi mente at mishandling kunne ramme alle kvinner. Alle kan når som helst bli voldtatt eller banka opp, dette er ikke en problematikk som angår en spesiell gruppe kvinner. Tilbudet kvinnene fikk skulle være hjelp til selvhjelp. Krisesenteret var et bosted – ikke en behandlingsinstitusjon. - Vi mente at det ikke var damene som var syke, men situasjonen de var i. Vårt tilbud skulle være å gi kvinnene et sted å bo mens de fikk orden på ting som å oppsøke advokat, skaffe seg jobb og søke om separasjon.


«Da jeg kom på krisesenteret, bodde det 20 kvinner og barn der. Det var ikke så lett, spesielt ikke for ungene. Vi måtte alle være i stuen, og mange var ganske nedkjørte. Men vi prøver, og de fleste av oss synes Krisesenteret har vært en god støtte for oss. Jeg har begynt å få igjen troen på meg selv. Hjemme fikk jeg alltid høre at jeg ikke var noen ting. Det er i alle fall håp om en annen framtid, tross mange vanskeligheter som fremdeles venter på oss.»
Kvinnen oppsøkte Camilla krisesenter i 1978, etter å ha blitt slått, sparket i skrittet og skallet i pannen av mannen sin.
Åtte hybler
Det var til slutt et tverrpolitisk samarbeid mellom kvinnene på Stortinget, med en særlig innsats fra kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet, som gjorde at Krisesentergruppa i Oslo fikk penger til drift så fort. To år etter at gruppa hadde opprettet landets første krisetelefon for kvinner, åpnet Camilla Krisesenter på Alexander Kiellands plass i Oslo. - Det var noen lugubre lokaler vi hadde til å begynne med; åtte hybler med køyesenger, en stue og et kjøkken, forteller Krogstad.

Aldri nei
Det gikk ikke lang tid før kvinnene kom, med og uten barn. I 1978 bodde 98 kvinner og 34 barn på senteret. De neste årene steg antallet kvinner som oppsøkte senteret. - Det kunne bli ganske fullt. Men vi stappa inn damer, vi sa jo aldri nei til noen. En jul hadde vi ti damer og femten barn inne samtidig. I et hus med åtte hybler og en stue kan du tenke deg hvordan lydnivået var.

«Jeg grudde meg til min første vakt på senteret, ante jo ikke hva jeg skulle si når noen ringte. Etter hvert skjønte jeg at det viktigste ikke var mitt budskap, men å lytte til andre. Det var hardt å konfronteres med mange tøffe skjebner, men på den annen side tillot vår uavhengige stilling at vi kunne solidarisere oss 100 prosent med kvinnene. Vår hjelp og støtte - både praktisk og psykologisk betydde mye for dem det gjaldt.»
Anne Havnør om arbeidet på krisesenteret. Les mer

Vi har besøkt Indre Østfold krisesenter

Tekst: Marte Ryste. Foto: Klassekampen, Nina S. Strand

 

 

Avslått
Startforbud
Kvinnekupp
Miss Rebell
Husbråk
Gerd Brantenberg
Våler skurlag
Daghjem
Menn
Prevensjon