Det personlige ble politisk

2. mai 1978 ble Camilla krisesenter, Nordens første krisesenter, åpnet i Oslo. Kvinnene bak senteret ville gi akutt krisehjelp til mishandlede kvinner og synliggjøre den private volden kvinner ble utsatt for i samfunnet.

Den gang var det tabu å snakke om kvinnemishandling, forteller Janne Krogstad. Hun var en av initiativtakerne til Krisesentergruppa som sprang ut fra Kvinnehuset i Oslo. - Men vi fikk mye oppmerksomhet i media, og saken engasjerte mange. I tillegg hadde vi kontakter innenfor systemet. Vi samarbeidet med betjenter i bydelspolitiet som gang på gang hadde rykket ut på «husbråk» og sett med egne øyne hva det handlet om. Og vi hadde kontakter på legevakta som fikk inn kvinner til behandling.

Camilla krisesenter var en viktig inspirasjon for kvinnegrupper og organisasjoner over hele landet. Fra 1980 til 1985 ble det etablert mellom seks og syv sentre hvert år. I dag finnes det 49 krisesentre fordelt på alle fylker. I 2001 bodde 2316 kvinner og 1813 barn i kortere eller lengre tid på et senter. Dette tilsvarte 79 883 overnattingsdøgn.Selvhjelp
Krogstad forteller at de som jobbet på Camilla krisesenter ikke ville skille mellom de som drev senteret og kvinnene som ble utsatt for vold. - Vi mente at mishandling kunne ramme alle kvinner. Alle kan når som helst bli voldtatt eller banka opp, dette er ikke en problematikk som angår en spesiell gruppe kvinner. Tilbudet kvinnene fikk skulle være hjelp til selvhjelp. Krisesenteret var et bosted – ikke en behandlingsinstitusjon. - Vi mente at det ikke var damene som var syke, men situasjonen de var i. Vårt tilbud skulle være å gi kvinnene et sted å bo mens de fikk orden på ting som å oppsøke advokat, skaffe seg jobb og søke om separasjon.


«Da jeg kom på krisesenteret, bodde det 20 kvinner og barn der. Det var ikke så lett, spesielt ikke for ungene. Vi måtte alle være i stuen, og mange var ganske nedkjørte. Men vi prøver, og de fleste av oss synes Krisesenteret har vært en god støtte for oss. Jeg har begynt å få igjen troen på meg selv. Hjemme fikk jeg alltid høre at jeg ikke var noen ting. Det er i alle fall håp om en annen framtid, tross mange vanskeligheter som fremdeles venter på oss.»
Kvinnen oppsøkte Camilla krisesenter i 1978, etter å ha blitt slått, sparket i skrittet og skallet i pannen av mannen sin.Åtte hybler
Det var til slutt et tverrpolitisk samarbeid mellom kvinnene på Stortinget, med en særlig innsats fra kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet, som gjorde at Krisesentergruppa i Oslo fikk penger til drift så fort. To år etter at gruppa hadde opprettet landets første krisetelefon for kvinner, åpnet Camilla Krisesenter på Alexander Kiellands plass i Oslo. - Det var noen lugubre lokaler vi hadde til å begynne med; åtte hybler med køyesenger, en stue og et kjøkken, forteller Krogstad.

Aldri nei
Det gikk ikke lang tid før kvinnene kom, med og uten barn. I 1978 bodde 98 kvinner og 34 barn på senteret. De neste årene steg antallet kvinner som oppsøkte senteret. - Det kunne bli ganske fullt. Men vi stappa inn damer, vi sa jo aldri nei til noen. En jul hadde vi ti damer og femten barn inne samtidig. I et hus med åtte hybler og en stue kan du tenke deg hvordan lydnivået var.

Vi har besøkt Indre Østfold krisesenter

Tekst: Marte Ryste. Foto: Klassekampen, Nina S. Strand