FAKTA:
• For idrettskvinnene ble retten til deltakelse en viktig kamp i etterkrigstiden. Fire store saker fra perioden peker seg ut. De kvinnelige skiløpernes kamp for å bli tatt på alvor ble vunnet i 1966, da Berit Mørdre staket det norske stafettlaget inn til en sølvmedalje under VM i Oslo. I skinasjonen Norge hadde motstanden vært stor mot kvinnelangrenn. Som eneste nasjon stemte Norge mot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde i stedet innført stillangrenn for kvinner, der stilen telte like mye som hvor raskt deltakerne gikk.
• Den andre kampsaken handlet om kvinnenes rett til å delta i Holmenkollstafetten. Den tredje kampsaken var Birkebeinerrennet, der kvinnene etter mye motstand slapp til i 1976. Samme året ble damefotball endelig tatt opp som en offisiell gren i Norges Fotballforbund. Da hadde damene allerede i mange år hatt sine egne, uoffisielle serier og NM.

Startforbud for kvinner

I 1972 stilte to kvinner til start i den prestisjetunge Holmenkollstafetten. De måtte gjøre det under falske navn, for stafetten var kun åpen for menn. Slik startet kampen for kvinnelig deltakelse i stafetten, en kamp som kan stå som et symbol på kvinnekampen i idretten på 1970-tallet.

- Ingrid var påmeldt som I. Ellingsen. Jeg var mer kjent og brukte derfor det falske navnet «Øyvind Foss». Vi ville blitt disket på forhånd dersom arrangørene hadde visst at kvinner stilte til start, forteller den tidligere toppidrettsutøveren Gerd von der Lippe i dag. Hun er av flere utropt til kvinnen som har hovedæren for at stafetten fra 1975 også tillot kvinner på startstreken.


I 1965 var kvinnene pausefyll når stafetten gikk av stabelen. Mens mennene løp mot Holmenkollen, løp kvinnene stafett inne på Bislett stadion. To år senere ble stafettjentene erstattet av turnjenter, som ifølge arrangørene hadde større «underholdningsverdi».Nei til kjønnstest
Ellingsen og «Foss» stilte til start for Universitetslaget Pedistene. På draktene sine hadde de skrevet «Nei til kvinnediskriminering i idretten» og «Nei til kjønnstest i H-stafetten». Elleve av mennene på laget løp med «Nei til EF/EEC» på draktene, mens to som var for EF, løp med «Solid bakgrunn for egne meninger». De politiske markeringene falt ikke i god jord hos arrangørene. Allerede ved første veksling gikk det galt. Gerd von der Lippe forteller: - Da vår mann på første etappe skulle veksle med Sigurd Haga, som skulle løpe andre etappe, var Sigurd ikke å se. Han løp som en gal med en politimann etter seg. Politimannen ville stanse ham fra å løpe med norske flagg og nei-merker på idrettstøyet. Omsider kom han seg inn i vekslingsfeltet og fikk pinnen, men politimannen hang på. Haga sprintet derfor fra start i stedet for å «gå rolig ut» og ble et lett bytte for en annen politimann på toppen av Norabakken. Her ble han tatt inn i en politibil. Han ble så fraktet til vekslingsfeltet for tredje etappe. I mangel av stafettpinne plukket Haga en blomst og ga den til Ingrid Ellingsen. Blomsten ble vår stafettpinne gjennom tretten av femten etapper.
- Vi regner med fra 0 til 5 % sjanse for at vi får et positivt svar. Men et nei betyr ikke at saken er ute av verden (...) Vi ønsker støtte, og vi oppfordrer jenter til å begynne å trene alt nå. (Gerd von der Lippe etter å ha sendt søknad om at kvinner skulle få delta i stafetten. Klassekampen nr. 39, 1973.) Gerd von der Lippe er 1. amanuensis med dosentkompetanse i idrettssosiologi
og tidligere toppidrettsutøver i løp, 100 m, 200 m og 400 m.Startforbud
Det ble en høyst spesiell stafett, med påfølgende avisdebatt. Det var de kvinnelige deltakerne som fikk straffen. Ingrid og Gerd ble kalt inn på teppet til tre ledere i Norges Friidrettsforbund (NFIF). Der fikk de kritikk for sin kjetterske oppførsel. Straffen var et kortere startforbud. - Det var en ren nytelse å løpe i 1972, forteller von der Lippe. - Vi hadde bare vært tilskuere i alle år, og nå var vi med. Jeg var i knallform og hadde følelsen av at jeg ikke brukte noen krefter under løpet. Det smakte godt å være kjettersk i en sak vi mente var viktig. Vi fikk ta det som måtte komme. At jeg skulle bli utestengt fra landslaget i en kortere periode, hadde jeg aldri drømt om. Det gjorde at jeg sluttet med toppidrett og begynte å orientere meg politisk i stedet.

Tekst: Marte Ryste. Foto: Klassekampen