Nettutstilling: Tilbakeblikk: Daghjem

I Nedre Eiker kommune i Buskerud var mangelen på daghjemsplasser desperat. Kommunen hadde planlagt å bygge ut daghjem på Hatten i Mjøndalen i flere år.

Men ingenting skjedde
Det kom stadig hindringer i veien for bygging. Først var det noe galt med tomta, så var det barnehagenemnda som hadde lagt ut anbudene på gal måte. Samtidig kom det strenge direktiver fra staten til kommunen om å spare penger. For den lokale Kvinnefrontgruppa ble kampen for byggingen av daghjem viktig. De gjorde undersøkelser og fant ut at tilbudet som fantes for kommunens 1750 førskolebarn var ett daghjem med plass til 49 unger.

Ikke alle var like fornøyde med vedtaket om bygging av det nye daghjemmet. Høyres formann på Nedre Eiker gikk iltert ut og slo fast at det var siste gang han var med på å bevilge et øre til daghjem, ordningen var for dyr for samfunnet. Heretter fikk foreldrene ordne seg sjøl. Og Kristelig Folkeparti venta seg nå – av de som ville skyve ungene ut av det lune redet hjemme – at det kom krav om uniformer for ungene på daghjemmet.

Ta det med ro
Kvinnefronterne ble aktive i foreldreråd og barnehagestyre for å fremme daghjemssaken overfor lokalpolitikerne. Men synspunktene de møtte og diskusjonsstilen på møtene gjorde dem opprørte. - Vi kom kommunepolitikerne så nær inn på livet at vi mistet engstelsen for dem. Og vi lærte at skulle det bli noen framgang i daghjemskampen, så måtte innbyggerne i kommunen presse hardt på, skrev lokallaget til bladet Kvinnefront. 8. mars 1978 var den lokale hovedparola «Bygg daghjemmet på Hatten!». Om kvelden arrangerte Kvinnefronten, SVs kvinnegruppe og uavhengige festmøte. På møtet vedtok kvinnene en fellesuttalelse om bygging av daghjem. Deretter mottok vi to skriftlige forsikringer fra rådmannen om at bygginga skulle gå etter planen, og at Kvinnefronten derfor kunne ta det med ro, forteller aktivistene videre.

Annik Borten jobbet lokalt for å få politikerne til å bygge et daghjem på Oppsal i Oslo.
-Først kartla vi behovet i bydelen. Deretter tok vi kontakt med byplankontoret og fikk oversikt over hvilke tomter som sto ledige. Så dro vi på befaring for å se hvilke tomter som egnet seg for daghjem.
Les merMobilisering
I september ble det klart at kommunestyret, på rådmannens anmodning, hadde vedtatt å utsette saken på ubestemt tid. Begrunnelsen var kommunens trange økonomi. - Her måtte det handles raskt. Befolkninga måtte mobiliseres til kamp. Mange var allerede opprørte, skriver aktivistene, som satte seg ned og la planer for hvordan politikerne kunne påvirkes før det endelig budsjettmøtet i oktober. Resultatet ble utdeling av løpesedler, avisinnlegg, demonstrasjon, åpne møter og 1080 innsamlede underskrifter. - Fra folk i kommunestyret møtte vi både arroganse og unnskyldninger som «Hvis noe blir forandra, må dere ikke tro at det var på grunn av aksjonen». Aktivistene vant fram. På siste budsjettmøte i oktober ble utbyggingen av daghjemmet vedtatt med 32 mot 6 stemmer.
Daghjemmet ble bygget. Britt Berulfsen, en av kvinnene som jobbet med saken i Nedre Eiker, bekrefter at kommunen bygde både daghjemmet på Hatten og et daghjem i Krokstadelva.

-Etter ett år fikk jeg beskjed om at det eldste barnet måtte slutte i barnehagen. «Nå har jo du fått hjelp,» var begrunnelsen jeg fikk. Jeg tror de mente at jeg hadde fått hjelp i en kriseperiode eller noe, nå var det andres tur til å få hjelp. Jeg skjønte brått noe jeg ikke hadde skjønt før, at barnehagen ble sett på som et slags krisesenter, en nødhavn for mødre som «måtte» jobbe, stakkars. Jorun Gulbrandsen. Les mer

Lov om barnehager av 6. juni 1975 la opp til en storstilt utbyggingsplan fram til 1981. Kvinnebevegelsen protesterte mot at utbyggingen gikk tregt i mange kommuner. I tillegg mente Kvinnefronten og Daghjemsaksjonen at barnehageloven uthulte tilbudet til ungene. De mente det var politisk viktig å fortsette å bruke betegnelsen «daghjem».