FAKTA:
Fram til 1964 var det forbudt å ta abort i Norge. Dette året kom den første loven som åpnet for legal abort. Men hver eneste kvinne som ville ta abort, måtte legge saken fram for en nemnd. Der satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få gjennomført et abortinngrep, og hvilke kvinner som skulle fullføre graviditeten. I nemndene møtte kvinnene alene, uten forsvarer, uten hjelp. Ikke noe skriftlig referat. Ingen mulighet til å bevise hva som gikk for seg. Bare en dom: Innvilget eller avslått. Ja eller nei.

Avslått!

I 1971 ble en 18 år gammel skoleelev gravid, la oss kalle henne «Maja». Navnet er fiktivt, men historien er ekte. For Maja passet det dårlig å få barn. Hun var ung og under utdanning og ønsket å ta abort. Men den avgjørelsen fikk hun ikke ta alene. To leger og en kurator ved Aker sykehus i Oslo var uenige i hennes valg. Dermed var saken avgjort. Lovverket ga dem den endelige myndigheten til å bestemme over Majas liv. Alternativet ble en dyr tur til England og abortinngrep der.

Kampen for selvbestemt abort var kanskje den aller viktigste kampen på 1970-tallet. Det var en kamp ført fram av tusenvis av kvinner og menn over hele landet og en seier som endret, direkte eller indirekte, alle norske kvinners liv. 1970-tallets abortforkjempere var tredje generasjon av kvinner som kjempet for at det å bære fram et barn skulle være kvinners eget valg. 30. mai 1978 ble det vedtatt – selvbestemt abort for kvinner.

Hos nemnda

Maja forteller om sitt møte med nemnda på Aker i 1971:
«Jeg møter opp som avtalt kl. 08.30 om morgenen. Har på forhånd fått vite at det vil ta lang tid og stiller med matpakke og lesestoff. Sitter i korridoren sammen med 10-12 andre, de er tydeligvis i samme ærend. Jeg får verken spist eller lest. Tankene går om hva jeg skal si og hvordan jeg best skal få sagt det. Kl. 13.00 kalles jeg inn. To leger foruten kurator.
Jeg får ikke sagt det jeg har planlagt. Alt er avgjort, allerede første setningen forteller at svaret blir nei. Det vil gå så fint. Statistikken viser at mange studentpar med barn klarer seg utmerket. Alle mine bekymringer er grunnløse - alt vil gå fint. Mine følelser betyr åpenbart intet, og jeg får ikke komme fram med noe. Det ekteskapet som jeg nå bør inngå, vil gå så fint som bare det, både økonomisk og ellers.

Avgjort

Det gir meg et lite håp at jeg må gå på gangen, legene skal se hva de kan gjøre. Jeg venter sammen med de andre. Etter en tid blir vi kalt inn for å få svaret. Noen av damene i 40-årsalderen kommer gledesstrålende ut, noen av de unge pikene gråter. Det er min tur. Sosialkurator er alene, de to legene har avgjort og trukket seg tilbake. Dessverre, kan man intet gjøre. Men det er ikke så farlig, så sunne og friske som vi er. Jeg har fått nok og begynner å gråte …»
Majas historie er ikke enestående. Les Trines histore.

«Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men bare i full frivillighet og når vi velger det selv.» Katti Anker Møller foreslår i 1913 at Straffelovens § 245, som truer kvinnen med inntil tre års fengsel dersom hun «rettsstridig dreper sitt foster eller medvirker hertil» skal oppheves. Dette er starten på kampen for selvbestemt abort i Norge.

Ventetiden

Legene som satt i nemndene, hadde ulike oppfatninger om abort og hvilke kvinner som burde få innvilget sine søknader. Derfor ble systemet vilkårlig. Abortnemndene ved Aker sykehus i Oslo kom til å skille seg ut gjennom ekstra lang saksbehandling og ekstra lang ventetid for kvinnene som ventet på et svar. Hver fjerde kvinne ble gående å vente i over to uker. For hver dag ble avslaget mer sannsynlig.

Tekst: Marte Ryste.

«Majas» historie er hentet fra «Ikke send meg til en kone, doktor» av Ellen Aanesen. Brukt med tillatelse fra forfatteren.

«I spissen mot kristenfolket» Les intervju med Else Michelet