Nytter det å slåss mot porno?

Følgende tekst er et utdrag fra «Vad tjänar vi på att föra kampen mot pornografi?» i boka «Pornografi – verklighet eller fantasi», utgitt av ROKS i Sverige 1990.

Jeg vil fortelle om den norske kampen mot pornografi. Den begynte på midten av 1970-tallet, og den begynte gnistrende, den begynte med et pornobål. Noen medlemmer i Kvinnefronten gikk inn i en av de mange pornobutikkene som hadde fått holde på i mange år, renset hyllene for alt som fantes der, bar det ut i gata og tente på. Det var en ekstrem metode som viste seg å appellere til alle slags kvinner. Nå vi startet visste vi ikke at så mange kvinner hadde gått så lenge i stillhet og vært så rasende. Jeg har fortalt mange ganger om den første som kom forbi, en eldre kvinne som åpnet håndvesken og tok opp femti kroner og sa: «Kjøp dynamitt!».

Da det første signalet kom om at kampen var i gang, strømmet alle slags kvinner til. Vi som var i ledelsen hadde som mål at dette skulle være de vanlige kvinnenes opprør. Vi ville at alle kvinner skulle tenke: «Jeg kan gjøre noe, jeg er viktig, mine føleleser betyr noe, og der står en til som tror det samme, og vi går ut sammen.» Vi ville at kvinner i hele landet, i alle kommuner, skulle gå sammen og si at de ville leve i en kommune uten pornografi. Gjennom mange år reiste vi rundt i landet og holdt foredrag og viste fram pornografiske bilder. I begynnelsen beskyttet vi ikke kvinnenes identitet, vi brukte bildene som de var i pornografien helt til det gikk opp for oss at når vi brukte bildene sånn, så stilte vi kvinnene utenfor kvinnesolidariteten, utenfor fellesskapet. Jeg ville aldri ha anvendt bilder av en kvinne som jeg kjenner på den måten, slik jeg i flere år brukte de pornografiske bildene. Når jeg forsto det, skammet jeg meg lenge. Nå sørger vi for at ingen skal kunne kjenne igjen kvinnene. For et par år siden ble kvinnene i pornografien også i Norge omfattet av den kvinnelige solidariteten som vi mener at alle skal kjenne.

Når vi holdt disse foredragene lærte vi uendelig mye. Vi møtte bondekvinner, studenter, oljearbeidere og folk i kvinneorganisasjoner som vi i Kvinnefronten aldri hadde hatt noe med tidligere: borgelige kvinner som holdt på med sånt som for oss nesten var uinteressant. Vi møtte ungdom, eldre og soldater i militærforlegninger, kvinner i fagforeninger, husmødre, rotarymenn – alle slags mennesker. Vi reiste rundt i hele landet og det ga resultater. Etter noen år inneholdt Fellesaksjonen mot pornografi organisasjoner med til sammen 500 000 medlemmer og vi hadde grupper i de fleste kommunene. Alle var jo ikke aktive, men det var en av de største bevegelsene i Norge etter krigen. Hadde det vært menn, så hadde det vært en slags verdenssensasjon om det bare hadde dreid seg om en tiendedel av antallet.

Et hundretalls forhandlere sluttet å selge pornografi. Flyvertinnene på SAS nektet å dele ut Playboy til mennene som reiste på business-class. Kvinner som arbeidet på trykkerier, nektet å trykke pornografi. Det ble diskusjoner som på alvor tok oppgjør med gamle argumenter om at pornografien var naturlig, noe vi måtte leve med og til og med noe frigjørende.

Siden 1985 har aktiviteten minsket. Da var det nemlig valg, og vi hadde blitt store, sterke og mange. Trykket fra grasrota! Politikerne forsto at det ville bli tøft og reise rundt i landet og holde valgkampanje. Kvinnene ville stille seg opp på hvert møte og spørre: «Hva har du tenkt å gjøre mot pornografien?» At politikerne blir redde for at folket skal begynne å røre på seg, er det beste våpenet vi har. Plutselig ble norske politikere veldig engasjerte mot pornografi. Det ble en konkurranse på Stortinget om hvem som kunne springe fortest med et lovforslag i hånda, hvem som kunne stille opp på de største bildene i avisene med de mest alvorlige ansiktet, de største tårene og si at dette er forferdelig.

Etter at konkurransen hadde pågått en stund, ble det utarbeidet en lov, selv om dette aldri hadde vært vårt viktigste krav. Norge hadde allerede en lov. Men det ble nå utarbeidet en ny, og mange mennesker rundt i landet trodde at vi etter så mange år endelig var blitt hørt. Det tok kvinner seksti år å endre abortloven, men vi tenkte at verden kanskje hadde gått framover, kanskje vi nå bare behøvde ti år. Så ble det valg, og det ble en lov, og loven ble kastet i søppelkassen sammen med alle taler som hadde blitt holdt under valgkampen, og så ble loven glemt. En av aktivistene sa at hensikten aldri hadde vært å stoppe pornoindustrien, men å stoppe oss.

 

«En siste, men viktig faktor som opplagt hadde stor betydning for nordmenns holdning til pornografi, er den personlige innsatsen som Unni Rustad la ned. (...) Hun reiste land og strand rundt, og effekten av møtene hun holdt, var entydig: Tilhørere og journalister var sjokkert over det de så. «Skal du danne en lokal anti-pornogruppe, er det bare å ringe til Unni Rustad og få henne til å komme med lysbildene sine,» uttalte en pornomotstander på Stord til NRK høsten 1983. Neppe noen annen person hadde gjort en liknende innsats for å endre nordmenns holdning til pornografi.»

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.