Inn i maktens korridorer

I 1965 var 8 prosent av stortingsrepresentantene kvinner. I kommunestyrene hadde andelen kvinner, helt siden 1950-tallet, vært om lag 6 prosent. Noe drastisk måtte til for å bryte lydmuren og få flere kvinnelige folkevalgte. Foran kommunevalget i 1967 ble det opprettet en tverrpolitisk komité med Per Borten som leder, og Einar Gerhardsen som nestleder. Målet var å øke andelen kvinner i kommunestyrene. Resultatet av kampanjen var at kvinnenes representasjon økte med 50 prosent - fra 6,3 til 9,5 prosent. Og én kommune skapte oppstyr. I Modum brukte kvinnene mulighetene til å rette på listene, ved å erstatte mannsnavn med kvinnenavn. Slik ble det valgt 14 kvinner, i stedet for 4, til kommunestyret. 

Modum-metoden ble benyttet med hell flere steder i landet ved neste kommunevalg i 1971. Sammen med en bred allmenn kumulering ga dette bemerkelsesverdige resultater. Kvinnenes representasjon økte fra 9,5 til 14,8 prosent. I Asker, Oslo og Trondheim fikk kvinnene flertall, og i seks andre kommuner oppnådde de 40 prosent - eller mer. 

I 1973 fortsatte framgangen ved Stortingsvalget. Men ved kommunestyrevalget to år etter stagnerte utviklingen. Aksjonene måtte fortsette, og kvinnene mobiliserte på nytt foran Stortingsvalget i 1977. Gjennom «Kvinnepolitisk aksjon» ble det på tverrpolitisk grunnlag, opprettet grupper som krevde 50 prosent kvinner i folkevalgte organer, og en politikk til fordel for kvinnene. Ved stortingsvalget dette året gikk kvinneprosenten opp fra 15,5 til 23,9. Ved kommunevalget i 1979 kom kvinneandelen opp i 22,8 prosent.

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.