Minner fra en aksjon

I arkivskapet mitt ligger en mappe merket «Oss». Den inneholder en bunke papirer vedrørende «Kvinnepolitisk aksjon foran Stortingsvalget 1977». Det het seg at alt materiale ville bli samlet i en bok. Det ville ha kostet tid, krefter og penger, som det alltid skorter på i kvinneaksjoner. Og det ble selvsagt ikke noen bok.

Bak aksjonen sto en politikertroika: Eva Kolstad (V), Marie Borge Refsum (H), Berit Ås (SV). For at intet snev av partipolitikk skulle klebe ved aksjonen, ville de la fem kvinner, kjent for samtidsengasjement mer enn partitilknytning, stå som innbydere: Mai Bente Bonnevie, Aslaug Groven Michaelsen, Nina Karin Monsen, Brita Westergaard, Ebba Haslund. Berit Ås kontaktet meg og skisserte opplegget. Jeg begynte med å slå fra meg med alle de vanlige argumentene: ikke tid, ikke kompetent osv., men ble etter hvert smittet av hennes begeistringsglød.

Skuffelse, ja bent frem frustrasjon, var oppstått fordi det kom så lite ut av Kvinneåret. Forstemmende virket det lettelsens sukk som unnslapp mannssamfunnet over at Kvinneåret endelig var over, så man kunne vende tilbake til «normalen». Mange kvinner følte sterkt behov for videre oppfølging av likestillingsarbeidet. Det gjaldt nå å få kontakt med kvinner som hadde deltatt aktivt i dette arbeidet, for å diskutere aksjons- og oppfølgingsmåter. Ingen organisasjoner skulle involveres qua organisasjon. Vervingen måtte foregå ved munn-til-munnmetoden for å unngå infiltrasjon av krefter som kunne tenkes å utnytte den til egne formål. Frykten for slik infiltrasjon var stor i 1970-årene. Pressedekning var heller ikke ønskelig før aksjonistene sto klar til å tre frem.

Tanken var å danne et nettverk av autonome arbeidsgrupper på faglig basis. Hver av dem skulle utrede situasjonen innen sitt spesielle område og deretter fremme særkrav uforpliktende for de øvrige gruppene. Kirkegruppens kvinner skulle eksempelvis ikke stå ansvarlig for uttalelsene til den gruppen som krevde selvbestemt abort. Men samtlige grupper skulle ha en felles plattform som hvert eneste medlem måtte si seg enig i.

Hver gruppe ville bli ledet av en troika, «koordinatorer», som formidlet kontakt mellom gruppene innbyrdes og med innbyderne. Troikaprinsippet var nødvendig ved kvinneaksjoner, ble det meg fortalt. Når den enes svigermor brakk lårhalsen og den andres barn fikk vannkopper, ville den tredje (forhåpentlig) kunne fungere inntil sykehusplass var ordnet, vannkoppene på retur. Når så den tredjes gamle tante brakk håndleddet, ville en av de to første (forhåpentlig) igjen kunne ta tørn.

På et møte 9. september 1976 ble plattformen diskutert og tre målsetningspunkter snekret sammen. Ute plaskregnet det; kraftige vindkast vrengte paraplyene. Inne gikk diskusjonens bølger høyt. Det springende punkt var hvorvidt vi skulle kreve hele 50% kvinnerepresentasjon. Da vi var blitt enige om det, gikk resten greit. På et møte sist i måneden ble et innbyderbrev, konsipert av Eva, Brita og Berit, drøftet for så å sendes ut.
Les innbydelse til Kvinnepolitisk aksjon.

Aksjonen foregikk i tre faser. Den første ble avsluttet med oktoberseminaret samt påfølgende pressekonferanse. I annen fase ble det ytre kontaktnettet utvidet, kvinner utover hele landet oppfordret til å danne lokale grupper og undergrupper. På koordinatormøtene utvekslet vi informasjon som vi så brakte tilbake til gruppene. Tredje fase - aktivitetsfasen, med bl.a. utspørring av de politiske partier og stortingskandidater - ble avsluttet med en kvinnepolitisk konferanse med etterfølgende pressekonferanse. 150-200 kvinner fant veien til Nadderudhallen en regnfull lørdag formiddag. Først var det seminarer i faggruppene, dernest plenumsmøte. Hovedforedragene dreide seg om partienes kvinnepolitiske profil og kvinnepolitikk i fremtiden. De ble holdt av Eva Kolstad, Tertit Aasland og Berit Ås. Programmet bød også på «variert kvinnekulturell underholdning». Dette ifølge referatet; jeg var selv forhindret fra å delta i junikonferansen.

Våren 1977 var innpå 30 grupper aktive: Politikk og makt (med Eva Kolstad som kontaktkvinne), Kjernekraft, Bolig- og samfunnsplanlegging, Filosofi, ideologi, Kirke, religion, Utdannelse, voksenopplæring, Lesbisk gruppe, Litteratur, Massemedia, Primærnæringene, Kvinnejuss, Idrett, Abort, prevensjon, Familie, Arbeidsmarkedet, arbeidsformidling, Medisin, psykiatri, Kvinnekriminalitet, Uland, Innvandrerkvinner i Norge, Fred, nedrustning, Forskning, Barselpleie, fødeplasser, amming, Ernæring, Krisesentergruppe, Kulturformidling, Forbruk, reklame.

Enkelte av disse gruppene fortsatte sin virksomhet også etter at aksjonen var avsluttet.
Arbeidsmåten innen aksjonen forbauset meg som hadde min erfaring om kvinnesamarbeid fra en yrkeskvinneorganisasjon, oppbygget etter amerikansk mannsklubbmønster med formalia verdig Norges Storting. Fra kunstneraksjonene var jeg vant til improvisasjon, hastig sammenkalte møter, men de foregikk i dertil egnede lokaler med streng møteledelse som ikke tillot brudd på det formelle. Rot var jeg også vant til, ikke minst fra kontakt med Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD), senere Kultur- og vitenskapsdepartementet, der brev kunne bli liggende i måneder eller år, om de da ikke forsvant i papirmøllen. Men det var tross alt rot i byråkratiske former. Kvinneaksjonen var tvers igjennom uformell, for å si det mildt, nærmest kaotisk.

Her stuet man seg sammen i private hjem; de som ikke fikk annen sitteplass, plasserte seg på gulvet. Kronene for det fortærte mineralvann slengte man i en bolle. Om hun som holdt møtet ikke hadde hatt en altfor stri dag, kunne det vanke kaffe i krus, endog noe å bite i. Men formannsklubbe, stoppeklokke eller andre aktverdige møteregalia, forekom ikke. Behøvdes kanskje ikke, ettersom deltagerne var like interessert i å høre på andre som i å prate selv. Adskillig tid gikk med til kos, klapp og klem, til styrking av andres selvtillit eller medfølende ord, ettersom det alltid var en eller flere som følte seg nedblåst eller befant seg i en akutt krisesituasjon. Men på forunderlig vis lyktes det alltid å få konklusjoner trukket, avgjørelser tatt i rimelig tid, innen kvinnene halset hjem til sine respektive kriser.

Kommunikasjonssvikt, misforståelser, forglemmelser måtte det jo bli, når travelt opptatte yrkeskvinner som også hadde ansvar for en familie, skulle drive aksjonsarbeid på si', uten penger, uten sekretariat. Men at drevne rikspolitikere som Eva Kolstad og Berit Ås, vant til selveste stortingsformalismen, kunne fungere i slikt kvinnekaos, ja, lot til å trives med det, forbauset meg stadig.

I tilbakeblikk forekommer det meg at aksjonens første fase må ha vart i minst et år. I virkeligheten varte den bare en drøy måned. På et av de siste møtene ble innbyderne grillet av mediagruppen med henblikk på pressekonferansen. De erfarne journalistene stilte alle mulige og til dels så umulige spørsmål at jeg fikk store betenkeligheter. Da så pressemeldingen var forsvunnet i det den skulle sendes ut, om den i det hele tatt hadde foreligget, tenkte jeg at dette går aldri. Men Gudrun Simonsen forsikret at det var bare å bite tennene sammen og i full fart skrive en ny. Så skjedde; men i likhet med sydamen i Inger Johanne-bøkene kunne jeg ikke «se for meg» hverken pressekonferanse i vår regi eller noen fornuftig konklusjon på det gruppearbeid jeg selv skulle delta i.

Litteraturgruppen hadde, hva slags kalamitet det nå skyldtes, fra starten av ingen troika forspent, bare et tospann: Kari Skjønsberg og jeg. Vi hadde fått samlet en stor og representativ flokk bestående av forfattere, litteraturforskere og formidlere, samt bibliotekarer som representanter for leserne. Ni av de femogtyve ble imidlertid forhindret fra å møte (vi greide å få skriftlig tilslutning fra noen av de utenbysboende). Verst var det at nødvendigheten av troikaprinsippet viste seg ved at Kari Skjønsberg som skulle ledet hele møtet, fikk sykdomsforfall.

Imidlertid greide vi i løpet av formiddagen å komme frem til tre hovedkrav som burde stiles til henholdsvis KUD, NRK og forlag.

  1. Halvparten av stoffet i leseverk (antologier) til skolebruk skal være skrevet av kvinner.
  2. NRK plikter å arbeide for tilsvarende fordeling i sine programmer.
  3. Kvinnelige forfattere må være rettferdig representert i litteraturhistorien, og deres verk må få en saklig behandling.

Med det siste kravet siktet vi bl.a. til den måten vår store forfatter, Camilla Collett, var blitt presentert på i en meget brukt litteraturhistorie i den videregående skole. Nemlig som datter av Nicolai Wergeland, søster av Henrik, forelsket i Welhaven og gift med Jonas Collett. Disse personalia inntok uforholdsmessig bred plass i omtalen.

Til å begynne med var flere innen gruppen betenkt over vår egen dristighet. Var det rimelig i det første og viktigste kravet å kreve så mye som 50% representasjon?! Men da uttalte Elisabeth Aasen som var kommet ens ærend fra Bergen, at dette kravet var helt i tråd med skolens mønsterplan, der det heter at jenter og gutter må få «realistiske og varierte identifikasjonsmønstre».

Konferansedagen ble avsluttet med fest, stor fest - på Dampkjøkkenet som ga oss det billigste tilbudet: En gryterett med 2 glass rødvin eller alkoholfritt til, samt eplekake med kaffe. «Alt dette for kr. 50,-!» het det gledestrålende i vår innbydelse. Nåja, virkeligheten ble noe annerledes.

Gryteretten tronet på en selvbetjeningsdisk midt i et merkelig lokale med utløpere i forskjellige vinkler. Min velkomst- og Berits hovedtale måtte holdes, eller rettere skrikes, i tre forskjellige døråpninger. Vi gikk fra rom til rom sammen med sykehusprest Anne Berit Stensaker, som hadde vært sporty nok til å påta seg toastmastervervet uten forvarsel.

Gryteretten var usedvanlig vond, men ned gikk den. Da med ett lød Britas trønderstemme i mikrofonen som nå var anskaffet: «Viktig melding: det er ikke mer mat!» Det var iallfall ikke arrangørenes skyld. Vi hadde bebudet 150 deltagere; det kom 120 og gryten var bånnskrapt etter 78de porsjon. I stedet kom det fat med noen ufyselige pølser. Men stemningen bare steg og steg. En støtteerklæring til de nord-irske fredskvinnene, slik formulert av litteraturgruppen at ingen kunne ta politisk anstøt, ble vedtatt med akklamasjon, kroner 3000,- innsamlet i en plastpose «som heldigvis Eva Kolstad tok hånd om» (min dagbok). Midt oppi all hallojen forlangte gruppene å få lese opp sine særkrav og høre de andres. Det gikk ved hjelp av mikrofonen og utløste enda mer jubel.

Etter at søndagen var gått med til å koordinere innbydernes innledninger og skrive ut gruppekravene, fant pressekonferansen sted nøyaktig som planlagt, mandag formiddag i Håndverkeren, skikkelig annonsert og med stort fremmøte fra media. En uvanlig pressekonferanse, suverent ledet av Eva. Vi hadde ikke penger til selv den enkleste mineralvannservering, men Mai Bente gikk omkring med en diger kurv og fristet med grønne epler fra en privat hage. Etter at innbyderne hadde kommet med sine innledninger, trådte talskvinner fra en lang rekke faggrupper frem og fremla sine særkrav på grunnlag av vektig underlagsmateriale. Fjernsynet filmet, journalistene skrev og skrev. Spørsmål ble det liten tid til, så grillingen uteble. Det ble en pressekonferanse helt ut på aksjonistenes premisser. Radio, fjernsyn, presse ga i de følgende dager bred og positiv dekning.

Felleskravene ble sendt til samtlige politiske partier, gruppenes særkrav til rette vedkommende. Litteraturgruppen fikk informasjon fra rådslagningsmøtene det følgende halvår, men noe videre gruppearbeid ble det ikke for vårt vedkommende. Gruppen var stor og uensartet og bodde altfor spredt. I andre grupper fortsatte arbeidet med innsamling av dokumentasjon og kartlegging av kvinners situasjon innenfor ymse områder. Svarene fra politikerne ble offentliggjort i Sirene nr. 9/77. 
[Her blir det link til svar]
Virkningene av Kvinnepolitisk aksjon foran Stortingsvalget 1977 lar seg vanskelig måle. Det ble sagt fra første stund at den kom for sent i gang til å påvirke nominasjonsprosessene. Men jeg vil tro at den iallfall ga sitt bidrag til påvirkning av opinionen, at den virket bevisstgjørende på en del kvinner og hjalp til å fremskaffe verdifullt materiale.

Ved Stortingsvalget ble aksjonen oppløst. Men et kontaktnett som kunne mobiliseres var etablert. Det skjedde da forslaget om endring av Grunnlovens § 57 (parlamentarisk kjønnskvotering) kom opp i Stortinget i februar 1980. Et hastig sammenkalt møte som begynte med kos, klapp og trøst, endte med fordeling av en rekke oppgaver: om du gjør ditt, kan jeg gjøre datt, og kanskje kan vi få henne og henne til å ta et tak. Da saken så kom opp med kortest mulig forhåndsvarsel, ble det mobilisert ved telefonstafett: Hver av møtedeltagerne ringte til ti kvinner som igjen ringte til ti hver osv. Da behandlingen tok til i Stortinget, var galleriet stappfullt, massemedia i nabolandene parat til å dekke saken. Politiets tillatelse til demonstrasjon utenfor Stortinget var innhentet, plakater laget, slagord formulert, løpesedler med teksten til grunnlovsendringsforslaget trykket og utdelt. 

På plakatene sto det blant annet: Vi er mer enn halvparten, vi krever rettferdig representasjon. Likt ansvar for samfunn og hjem. Ikke kvinner bakom alt, kvinner i alt. Og på den største transparenten: 
FRA MANNSSAMFUNN TIL MENNESKESAMFUNN.

Tidligere trykt i «Underveis… : festskrift til Eva Kolstad». Brukes med tillatelse fra forfatteren.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.