Organisering

Hver Nyfeministgruppe var selvstendig. Gruppene skulle styre sin egen aktivitet. Det fantes ingen sentral, valgt ledelse. I de første årene ble det ført mange og lange diskusjoner om forholdet mellom aktive og passive, om uformelle maktforhold, uformelle ledere, om søstersolidariteten og dens grenser, om behovet for politiske prioriteringer, om effektivitet. I 1976 hadde bevegelsen fått følgende form (1): I tillegg til smågruppene fanters avisgruppa som laget intern avisa «Oslofeministen», og jordmorgruppa hadde som oppgave å drive rekruttering og å ta seg av nye medlemmer. På kontaktmøte, primært et informasjonsorgan, møtte utsendinger fra gruppene. På fellesmøtet, Oslofeministenes høyeste organ, kunne alle møte og her ble det truffet beslutninger om ting av felles interesse, som for eksempel aksjoner eller uttalelser til offentlige myndigheter. Ingen enkeltgruppe kunne uttale seg på vegne av alle nyfeminister. 

Kontorgruppa var organisasjonens «byråkrati», en hovedoppgave var å svare på post og sende saker og forespørsler videre til de ulike gruppene. Kontorgruppa, som møtte oftest, fikk etter hvert også fullmakt til å treffe beslutninger som det hastet med og som ikke kunne utsettes til neste fellesmøte. Kontorgruppas beslutningsmyndighet var det nærmeste Nyfeministene kom til et representativt beslutningssystem. Nyfeministene ønsket ingen sentralkomite. Dem var det mange nok av fra før. Hovedprinsippet var direkte deltagelse, direkte demokrati. Begrunnelsen for dette står det mer om under «Flat struktur», nedenfor. Nyfeministene i Trondheim og Bergen utviklet liknende organisasjonsformer. I tillegg til den jevne kontakten mellom smågruppene ble det også avholdt to seminarer i Oslo-regionene de første par årene.

Organisering på landsbasis

Det første landsmøtet ble holdt i Trondheim i oktober 1973. 14 steder var representert. Landsmøtet summerte opp en rekke krav:
- kortere arbeidstid for småbarnsforeldre, 
-arbeidsledighetstrygd til alle arbeidssøkende kvinner 
-bort med skatteklasse to (som hindret kvinners lønnsarbeid, siden den overførte skattelette til mannens lønn)
-likestilling i odelsloven
-anerkjennelse av kvinner i jordbruket som yrkesarbeidende
-gratis prevensdjonsmidler
-nok fødehjems- og daghjemsplasser. 

Men viktigst var abortsaken. Nyfeminister i Oslo hadde på denne tiden aksjonert mot Aker sykehus, som krevde at kvinner som hadde fått innvilget abort skrev under på at de var kjent med farene ved inngrepet. I forbindelse med en utstilling Oslo-feministene hadde på Universitetsplassen i 1971 ble det startet en underskriftsaksjon for selvbestemt abort, den eksisterende abortloven umyndiggjorde kvinner, den førte til forskjellsbehandling, legene ikke kunne sies å ha noen spesiell autoritet i moralske og religiøse spørsmål. Dette er blitt selvfølgelig i dag, men var det ikke den gangen. Temperaturen i debatten var nokså høy, men forslaget ble vedtatt og dannet grunnlaget for at Nyfeministenes senere tok initiativ til aksjoner med de andre kvinneorganisasjonene for selvbestemt abort. Etter landsmøtet kom pamfletten: «Om Nyfeministene. En presentasjon av felles tanker og meninger.» Det var ikke en plattform som skulle begrenset gruppenes arbeid, men «et felles utgangspunkt», i tråd med bevegelsens ideologi.(2) 

Tema på landsmøte i 1974 var en stortingsmelding om familien og forholdet til den norske kirke. Abort spørsmålet var sentralt i begge sammenhenger. Landsmøtet ble avsluttet med en oppfordring til alle feminister og andre forkjempere for likestilling om å melde seg ut av statskirken. Andre viktige saker var utvidet svangerskapspermisjon og fedres rett til omsorgs permisjon. Oljepenger kunne brukes til dette. Det ble også holdt landsmøter i 1978,1980,1981 og 1984. 

Mye av aktiviteten, også overfor offentlige myndigheter, skjedde imidlertid lokalt. Til tross for at det kanskje er aksjonene mange husker Nyfeministene for, ble det også lagt ned et stort arbeid i å påvirke offentlige myndigheter. I 1974 uttalte Oslofeministene seg kritisk om forslaget til likestillingslov, fordi det utelukket all forskjellsbehandling pga kjønn. De eksisterende maktforskjeller mellom kjønnene tilsa at forskjellsbehandling til fordel for kvinner var nødvendig. Formell likebehandling ville være et slag i løse luften. Samme år uttalte Oslofeministene seg kritisk om den underliggende vekstmålsetting regjeringens energipolitikk. 

Stavangerfeministene uttalte seg kritisk til forslag om ny barnelov(1979), bl.a. forslaget om oppheving av regelen om at mødre hadde fortrinnsrett til omsorg for små barn ved skilsmisse og forslaget om automatisk felles foreldremyndighet. Det første forslaget så bort fra kvinners innsats og svekket kvinners situasjon. Det andre forutsatte at alle skilsmisser var harmoniske. Kjønnsnøytral likebehandling og manglende forståelse konflikter mellom kvinner og menn var et dårlig utgangspunkt for familielovgivning.

(1) Se utdrag fra «Kvinnenes eget verk», Oslofeministene okt. 76, s. 2 –7, gjengitt her
(2) «Om Nyfeministene. En presentasjon av felles tanker og meninger»; Fra Nyfeministenes landsmøte, 13. og 14. oktober,1973. 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.