Flat struktur

Bevisstgjøring som metode innebar å ta utgangspunkt i de personlige, opplevde sider ved kvinneundertrykking, å ikke overse dem, eller bortforklare dem under henvisning til andre viktigere konflikter (klasse, nord - sør, med mer). Det personlige var i seg selv politisk. Mange maktforhold både i familie og arbeidsliv ble avdekket via denne metoden. Skillet mellom det offentlige (politisk) og private (upolitiske) brøt sammen. 

Bevisstgjøring måtte nødvendigvis være en nedenfra styrt prosess, hierarkiske organisasjonsformer dugde ikke til dette. De var ikke effektive til dette formål. Effektivitet er et spørsmål om å velge rette midler til målsettingen, og Nyfeministenes målsettinger var ikke av en sånn karakter at de enkelt kunne avgrenses til saker i et partiprogram. Kamp mot all kvinneundertrykking, dvs. mot patriarkatet , var omfattende og krevde andre organisasjonsformer enn de hierarkiske.

Selv om Nyfeministene også fremmet saker overfor offentlige myndigheter, ble ikke denne virksomheten grunnlaget for organisasjonsformen. Nyfeministene ble dermed aldri en pressgruppe i tradisjonell forstand, en organisasjon som konsentrerte seg om å fremme få saker overfor offentlige myndigheter. Ønsket om bevisstgjøring og rom for å tenke nye tanker, ble prioritert. Politikkutforming ble prioritert fremfor politikkgjennomføring, særlig de første årene. 

Det var også forskjeller mellom gruppene mht om de bare skulle drive bevisstgjøring/diskutere eller også arbeide med tema, drive aksjoner osv. Dette var noe av bakgrunnen for at to Kvinneaktivistgrupper ble dannet blant Oslo-feminstene tidlig på 70-tallet. Dette skapte nok en del konflikter, men Kvinneaktivistgruppene ble etter hvert akseptert. 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.