Nyfeministbevegelsen

Følgende artikkel skrevet av Elisabet Helsing sto på trykk i Kontrast nr. 8, 1972. Lagt ut med tillatelse fra forfatteren.

Nyfeministbevegelsen har eksistert siden høsten 1970. Da dannet ni jenter en bevisstgjøringsgruppe. Denne gruppa påtok seg så organiseringen av 8-9 nye grupper.

Siden har bevegelsen vokst og spredd seg, men den har aldri egentlig truet med å bli noen massebevegelse.
Da bevegelsen skulle «struktureres», stilte vi oss selv spørsmålet: «Hvordan er det naturlig for oss, som kvinner, å organisere oss?» Vi var utilfredse med de fleste tradisjonelle organisasjonsformer, fordi de som regel var for hierarkiske og autoritære, og dermed virket passiviserende på medlemmene. Nettopp fordi kvinner tradisjonelt har så lett for å la seg passivisere, og så sjelden blir tilbudt reelt ansvar, var vi meget skeptiske overfor enhver form for lederskap.

Strukturen kom dermed til å bli nærmest anarkistisk. Mange små, lederløse grupper oppsto. Avhengig av gruppemedlemmenes energi, ble gruppene innadvendte eller utadvendte, aktive eller stille, de vokste eller de sprakk. Gruppene prøvde ofte å framlegge manifester, med en plattform eller parolegrunnlag som alle kunne være enige i. Disse manifester ble slaktet like fort som de ble født. Den eneste gruppe som i dag har noe manifest, er Kvinneaktivistene. Dette er den største, mest aktive og kanskje mest radikale av nyfeministgruppene.

Vår aktivitet har aldri vært imponerende samstemt eller vært uttrykk for noen bred front. Den har oftest vært spontan, svært mange av våre aksjoner blir til på en impuls. Det eneste vi i bunn og grunn er enige i, er at vi alle ser at kvinnene blir undertrykt, på tusen forskjellige måter, og at vi vil sette våre krefter inn i kampen for rettferdighet for kvinner. Det eneste prinsipp vi har, er at den gruppa som gjør en aksjon, tydelig melder fra at det er f.eks. «Oline-gruppa av nyfeministene» som står for aksjonen – slik at man aldri uttaler seg eller gjør noe på hele bevegelsens vegne.

Vi har aldri villet ta partipolitisk standpunkt. Vi føler at dermed ville vi bli eksklusive – vi ville stenge ute mange kvinner som egentlig gjerne vil kjempe for kvinnesaken, men som rygger tilbake for alt som smaker av politisk radikalisme. Vi har derfor svært mange kategorier kvinner med oss – fra gymnasiaster til aldrende husmødre, fra Ja til EF-folk til aktive kommunister.
Til slutt vil jeg gjerne få komme med noen private betraktninger – som derfor prinsipielt står for min egen regning.

Jeg tror ikke nyfeministene noen gang kommer til å bli noen stor og enhetlig organisasjon. Dette synes jeg er naturlig, fordi kvinnene ikke utgjør noen enhetlig gruppe, og fordi vi tradisjonelt er vanskelige å organisere. Bevegelsens virkelige betydning er det faktum at vi eksisterer, at vi aksjonerer, at vi sier ting som virker provoserende på dem som tenker vanebundet kjønnsmessig.
Når vi er ute og holder foredrag og diskuterer i husmorlag og andre kvinneorganisasjoner – og det gjør vi ofte – forstår vi tydelig at det vi gjør har betydning for den enkelte kvinne, selv om hennes «bevisstgjøringsgruppe» ikke er annet enn syklubben, jentene ved lunsjbordet eller nabofruene. Det at en liten gruppe er aktive, får det til å gjære i den store massen.

Vi blir ofte beskyldt for å se på «mannen som hovedfienden». Jeg tror dette er en typisk skinnuenighet. Vi vil ikke hver mann til livs, men vi vil avlive ideen om at mannen er kvinnen overlegen, og vi kjemper mot de praktiske konsekvenser denne ideen har fått i samfunnet. I dag har menn stort sett mer økonomisk makt, mer politisk makt, mer teknologisk makt, mer prestisje, mer ansvar og større åndelig frihet enn kvinner har. Samfunnet må forandres slik at disse elementene fordeles rettferdig – både kjønnsmessig og klassemessig. Kvinnenes revolusjon må bli fullstendig gjennomført – vi vil ikke denne gang skubbes på «plass» når kampen er over, slik det har skjedd etter så mange tidligere revolusjoner. Disse målsetninger tror jeg vi deler med de aller fleste revolusjonære kvinnesakskvinner. Forskjellen kan ligge i logikken: vi vil ikke snakke om en «hovedmotsetning» og se på kjønnsmotsetningen som en «bimotsetning». Vår revolusjon foregår her og nå, og vi vil ikke vente.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.