Forholdet til de andre kvinneorganisasjonene

Norsk kvinnesaksforening var i en viss forstand Nyfeministenes moderorganisasjon. Men noen døtre ønsket altså en mer pågående, aktivistisk linje. Ulikheten handlet ikke bare om stil. Nyfeministene la vekt på interessekonflikter og maktforskjeller mellom kvinner og menn, i tråd den nye kvinnebevegelsen i andre land. Kvinnefrigjøring, ikke likestilling med menn, sto på dagsorden. Derfor var likebehandling kun et virkemiddel ikke et måt i seg selv, dette lå under kritikken av likestillingsloven og barneloven. Kvinnesaksforeningen var mer opptatt av likestilling som mål. 

Men forholdet til Kvinnesaksforening var ikke særlig konfliktfylt, etter hvert ble jo også Kvinnesaksforeningen påvirket av den nye kvinnebevegelsens ideologi på dette punkt. Langt større ble konfliktene etter hvert med Kvinnefronten, som startet våren 1972. Dette dreide seg om stil og form og om hvor viktig det var å samle flest mulig i forhold til å få sagt det en mente. De to berømte og beryktede paroler «Nå vil vi ligge øverst» og «Nei til tvangspuling» symboliserte dette. Nyfeminister hadde tatt de med til 8. mars toget i Oslo, men parolene skapte voldsomme diskusjoner. Konflikten endte med at disse parolene gikk i eget «tog» bak hovedtoget. Dermed var grunnlaget lagt for et mangeårig strid om 8. mars. Ett eller to tog? Kompromissløsninger i form av felles hovedparoler og frie underparoler løste problemet noen år. Men i 1976 var bruddet i Oslo et faktum: Kvinnefronten stilte ultimatum om hele 17 hovedparoler. De andre kvinneorganisasjonene kunne ikke akseptere at en organisasjonskulle bestemme det meste av parolegrunnlaget og brøt samarbeidet. Dette var et planlagt brudd fra Kvinnefrontens side. 

Konflikten hadde også mer teoretiske sider. Nyfeministene ville bekjempe mannssamfunnet i alle dets avskygninger, også det som dreide seg om private og seksuelle forhold kjønnskonflikter sto sentralt. Kvinnefronten la etter hvert hovedvekten på klassekonflikter. En slik prioritering betød for Nyfeministene at det spesielle ved kvinneundertrykkingen forvant, den fantes jo i alle klasser og kunne ikke reduseres til klasseforskjeller. Grunnlaget for Nyfeministens politiske analyser, det kjønnsspesifikke, forsvant eller ble tonet for mye ned . AKPm-l`s dominans lå bak dreiningen i Kvinnefronten utover på 70-tallet. 

Den førte også til at Kvinnefronten ble mer og mer dominert utenfra, enda til av et parti som baserte seg på leninistisk revolusjonsteori: forestillingen om at et sentralistisk parti skulle bevisstgjøre arbeiderklassen utenfra. Det var så langt fra nyfeministiske prinsipper om desentralisering og selvstyrte smågrupper som det gikk an å komme. For nyfeminister var bevisstgjøring en prosess som var styrt av hver enkelt kvinne, i samspill med andre. Det var et kritisk, ikke manipulatorisk prosjekt. Konfliktene mellom Nyfeministene og Kvinnefronten var størst i de store universitetsbyene. Utover i landet var motsetningene mindre. Det var også færre aktive og behovet for samarbeid var større.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.