Sosiologen Runa Haukaa skrev boken «Bak slagordene» om den nye kvinnebevegelsen i Norge i 1982. Boken var den første helhetlige framstilling av den nye bevegelsen, bygd på flere års forskningsarbeide, samt forfatterens egne aktive deltakelse i kvinnebevegelsen.

Tida var moden for opprør!

- Jeg er opptatt av at vi må se kvinnebevegelsens historie i sammenheng. Det blir feil å analysere den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet som noe helt unikt, begynner Runa Haukaa, forfatteren av boka Bak Slagordene.

 -Kvinnebevegelsen har vært aktiv i over hundre år i Norge. 1880-årene og 1970-årene var perioder der bevegelsen av forskjellige grunner var stor og svært slagkraftig. 
Haukaa trekker fram fire viktige årsaker til at kvinneopprør kan oppstå; den generelle kvinneundertrykkingen, at mange kvinner øyner muligheten til en ny og bedre situasjon samtidig som gamle normer hindrer dem fra å bruke mulighetene, kombinert med noen kvinner går i spissen, tar opp spørsmålene og oppsiktsvekkende aksjoner som passet godt i tida.

Grunnlaget er til stede

Haukaa ser dagens situasjon med Fittstim-bøkene og de «nye feministene» som ganske typisk for kvinnebevegelsens historie og er opptatt av å knytte tråder fra dagens situasjon til tidligere epoker.

- Det har til stadighet vært viktige tilløp til kvinneopprør som det ikke har blitt noe større ut av. Vi må se at grunnlaget for dette opprøret, den kontinuerlige undertrykkelsen av kvinner, er til stede hele tiden, understreker hun. 
For å forklare hvorfor bevegelsen ble så stor på 1970-tallet mener hun vi må se på betingelsene kvinnene i etterkrigsgenerasjonen møtte.

- Vi som ble født etter krigen, ble ungdom i et samfunn med mangel på arbeidskraft. Vi ble oppfordret til å ta en jobb etter utdanning. Men for jentenes del var det nok meningen at vi bare skulle ta en jobb til vi giftet oss. 

Haukaa forteller at de fleste giftet seg og fikk barn i 20-25 årsalderen. Helt fram til begynnelsen av 1970-årene var samboere et særsyn og juridisk straffbart – selv om denne loven lange hadde vært sovende. Arbeidslivet var ikke lett å kombinere med ansvar for barn. Fødselspermisjonen var i alt 12 uker. 

- Det fantes nesten ingen barnehager som var åpne hele dagen – de var åpne fra kl. 10-14. Skolefritids fantes ikke.

- Vi fikk, som den første generasjon, mulighet til å forsørge oss selv gjennom egen inntekt. Samtidig kolliderte dette med det familiemønsteret som var vanlig den gang.

Gifte kvinner er hjemme

For gifte kvinner skulle ikke arbeide ute.
- Fram til 1970-årene var mønsteret at gifte kvinner skulle være «hjemmeværende husmor.» Det var få som var dobbeltarbeidende den gang. Det lot seg heller nesten ikke gjøre – fram til slutten av 1960-årene fantes ikke husholdningsmaskiner som helautomatisk vaskemaskin, oppvaskmaskin og dypfryser. 

- Kvinner i lønnet arbeid var ofte ugifte kvinner fra arbeiderklassen eller velstående kvinner med en spesiell utdanning og ansatt hushjelp, forteller Haukaa. 

Det var status å ha en kone som var hjemmeværende, det betydde at du kunne forsørge familien din. I 1960 var ni av ti småbarnsmødre hjemmeværende. Nå er tre av ti hjemmeværende. 

- I midten av 1960-årene lagde Statistisk sentralbyrå en prognose som sa at det ville bli færre og færre kvinner i yrkeslivet, fordi menns inntekter økte. Da kom enda flere menn til å ha råd til å «ha kona hjemme», som det het. Det sier litt om hvor sterkt ideologien om at kvinner skulle være hjemme, var.

Tvangstrøye

For Haukaa sin generasjon ble husmorrollen en tvangstrøye.
- Før vi begynte å protestere, var det en selvfølge at husarbeid og barneoppdragelse var kvinnenes oppgaver. Det var ingen menn som trillet barnevogner eller lagde middag den gang.

- Utenfor hjemmets fire vegger var gifte kvinner så godt som usynlige. Når jentene giftet seg, fikk de mannens slektsnavn – selv om de fra 1964 hadde juridisk rett til å beholde sitt eget. 

Også barna fikk farens etternavn. Først i 1979 fikk vi en lovendring som sier at også barn født i ekteskap kunne ha morens etternavn.

- Mannen var familiens hovedperson i de aller fleste sammenhenger utenfor hjemmet; på ytterdøra hang dørskiltet med hans navn og i offentlige registre var bare hans navn registrert. Boligen var registrert på mannen, det samme var bilen, lånet, bankkontoen – eller hva man måtte ha registrert som familiens eie. Det var ikke så lett å ringe til en gammel venninne som hadde giftet seg og flyttet. Husket man ikke mannens navn, kom man ingen vei, det var bare han som sto oppført i telefonkatalogen.

- Denne usynliggjøringen var kvinner vant til. Men den macher ikke med den like selvsagte synligheten i yrkeslivet. Her må man nettopp være synlig, gjøre seg gjeldende, stå på lønnskrava, kreve bedre arbeidsforhold. Her oppnår man ingenting gjennom medgjørlig beskjedenhet – en av de typiske kvinnedyder som etterkrigsgenerasjonen ble oppdratt til.

- Vi lærte å bli tøffere gjennom kvinnebevegelsen, legger hun til.

Tiden var moden

- Tiden var svært moden for protestene våre. Vi var i en situasjon der vi hadde muligheter til yrker og utdanning som kvinner før oss ikke hadde hatt. Men for å nå dit måtte vi bryte med gamle roller. 

Haukaa mener at posisjonen som denne generasjonen kvinner sto i var avgjørende for styrken kvinneopprøret fikk. De sto på randen til noe nytt, det fantes alternativer for kvinner som våget å bryte med det gamle.

- Mange av de jentene som var aktive i kvinnebevegelsen var i gang med en utdannelse eller begynte med å utdanne seg på grunn av den radikale bølgen. Slik var de i en fase hvor de ikke var etablerte verken privat eller i arbeidslivet. I denne fasen var det plass til drømmer og utopier. Og de er viktige i en sosial bevegelse. 

- Kvinnebevegelsen ble også inspirert av studentopprøret, klassekampen og den anti-rasistiske kampen i 1970-årene. Hele tiåret sto jo i opprørets ånd, legger Haukaa til.

Ikke bare unge

Men Haukaa er også opptatt av å nyansere bildet av hvem som var aktive i kvinnebevegelsen:

- De unge kvinnene på universitetene ble dominerende i den nye bevegelsen, men vi skal ikke se oss blinde på denne gruppa. Det var også eldre kvinner, husmødre og kvinner som var godt etablerte i yrkeslivet som sluttet seg til bevegelsen eller fungerte som støttespillere.

At de unge kvinnene var ledende var heller ikke unikt for 1970-tallet.
- Det har alltid vært de unge kvinnene som har gått i spissen i kvinnebevegelsen, slik var det også for hundre år siden.

Synliggjøring

De første årene var den nye kvinnebevegelsen svært aksjonistisk og preget av spontanitet. De ulike gruppene var ikke fastlåst, og både politikk og aktivitet var i stadig utvikling.

- At aksjonene var så spontane og ofte morsomme var nok viktig for den oppslutningen vi fikk. Vi brukte fantasien og fant på fengende aksjoner. Slik fikk vi presseoppmerksomhet og ble synlige for mange kvinner.

Klassespørsmålet

Etter hvert utkrystalliserte det seg større forskjeller innad i bevegelsen mellom gruppene. Viktigst var motsetningene mellom Kvinnefronten og Nyfeministene.

- Den store politiske forskjellen mellom Kvinnefonten og Nyfeministene var graden av fokus på klassespørsmålet, mener Haukaa.

- Kvinnefronten ønsket stadig sterkere at arbeiderklassens kvinner og deres hverdag skulle stå i sentrum, og det ble lagt vekt på at disse kvinnene også hadde interesse av å slåss sammen med sine menn. Nyfeministenes utgangspunkt var at kvinner hadde felles interesser i kraft av sin underordnede stilling i mannsamfunnet. Kvinnen var underordnet mannen uansett hvilken samfunnsklasse de tilhørte.

Mange likheter

Kvinnebevegelsen ble etter hvert svært preget av konflikter. Både Kvinnefronten og Nyfeministene opplevde store avskallinger. I 1976 ble det dannet en ny organisasjon, Brød og Roser, og det ble mange frittstående grupperinger. Haukaa mener likevel at motsetningene ikke bare var ødeleggende.

- Konfliktene var også en drivkraft til aktivitet utad, understreker hun.

- At kvinnebevegelsen rommet så mange ulike syn og grupperinger viser hvilken styrke bevegelsen hadde.

- Selv om det var betydelige forskjeller mellom gruppene blir det også tydelig, når man ser tilbake, at mange av parolene Nyfeministene og Kvinnefronten var opptatt av var veldig like, og at gruppene til tross for mange konflikter påvirket hverandre.

Distanse

Haukaa ser mange likhetstrekk i hvordan 70-talls feministenes forholdt seg til sine formødre og hvordan dagens unge kvinner ser på 70-tallet. 

- Som i dag var vi opptatt av å distansere oss fra den forrige generasjonens kvinnebevegelse, forteller hun. Hun mener det er interessant å sammenligne kvinnebevegelsen med fagbevegelsen på dette punktet.

- Mens aktivistene i fagbevegelsen er opptatt av de stolte tradisjonene bevegelsen har, er kvinnene opptatt av at de ikke er som deres mødregenerasjon. Vi lærer tidlig at kvinnesakskvinner var noen hespetre, og ikke mange vet at kvinnebevegelsen har samlet like mange i tog 8.mars som fagbevegelsen har samlet 1.mai. 

- Problemet er at kvinnebevegelsens historie ikke blir formidlet. Den er kuttet ut i viktige formidlingssentraler som utdanningssystemet. Hva vet dagens kvinner om kampene og de som kjempet dem i 1880-årene og på 1970-tallet? De kjenner best til mytene om at vi var grinebitere med lilla sjal, avslutter Haukaa.


 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.