Hovedsiden > Hva med mytene? Tekst: Marte Ryste. 1970-tallet er et myteomspunnet tiår. Ikke minst gjelder dette den feministiske bevegelsen og deres aktiviteter. Feministene på 1970-tallet var lesbiske, hatet menn og brant Bhene sine. Eller? Dr. Ragnhild Halvorsen ved Voksentoppen senter for astma og allergi var aktiv nyfeminist og ansvarlig for spalten «Vårt besværlige underliv» i tidsskriftet Sirene. Vi har tatt turen til henne for å spørre om kropp, klær, kollektiver, bher og mannshat på 1970-tallet. La oss begynne med det kvinnebevegelsen kanskje er mest kjent for å ha drevet med, Bh-brenning. Hvorfor gjorde dere det? - Jeg har faktisk ikke hørt om noen som brant Bhene sine i Norge, selv var jeg i alle fall ikke med på det. Men det var mange som sluttet å bruke Bh. Vi var opptatt av å frigjøre kvinnekroppen og Bhen sto som et symbol på hvordan kvinners kropper snøres inn og skjules. På den annen side - for mange er BH-en et funksjonelt plagg - det gikk godt an å gå med BH og være feminist. Forestillingen om at vi møttes og tente Bh-bål har lite å gjøre med virkeligheten. Det vi ønsket var å sette søkelyset på alle undertrykkende forestillinger om kvinnekroppen. Slik dere gjorde i Sirene? - I spalten «Vårt besværlige underliv» ble kvinneplager som ofte var blitt bagatellisert av leger tatt på alvor. Vi var blant de første som skrev om menstruasjon, fødsel, blærekatarr og underlivsplager. Min generasjon vokste opp på 1960-tallet da kvinners seksualitet var et ikke-tema i offentligheten. Det fantes ikke trygg prevensjon, og det var vanskelig å beskytte seg mot uønsket graviditet. Først på 1970-tallet kom p-pillene i vanlig bruk. Det går ikke an å sammenligne dagens situasjon med slik det var før p-pillene kom, og kvinner fikk retten til selvbestemt abort. I dag kan kvinner ha et seksualliv uten å være redde for å bli gravide. Slik var det ikke før. Men hva med forholdet til menn? Det var mange som beskyldte dere for mannshat? - Det var ikke de enkelte menn vi gikk i mot, det var mannssamfunnet. Jeg mener at beskyldningene om mannshat var et forsøk på å ufarliggjøre og latterliggjøre oss. Det er en vanlig herskerteknikk å sette negative fortegn på det som er skremmende, bare synd at denne myten har vært så levedyktig. Men kjernefamilien var dere mot? Det var kollektiver folk skulle bo i? - Kollektivene var in, og de hadde stor appell i kvinnebevegelsen. Det var stor tro på at det å bo i kollektiv ville løse mange av problemene man hadde i familien. Men den kollektive boformen ble aldri vanlig, og perioden ble ganske kortvarig. Jeg tror det dukket opp mange konflikter man ikke hadde forutsett, og mange kollektiv ble brutt opp ganske fort. Det er også en myte at alle nyfeministene bodde i kollektiv. Mange av oss levde helt vanlige, familieliv med mann og barn. Det var ikke kjernefamilien som sådan vi var i mot, men det undertrykkende familiemønsteret med far i arbeid, der mors eneste oppgave var å servere mannen og ta seg av barna.  Hva med klesmoten? Hadde dere en egen kleskodeks i kvinnebevegelsen? - Det var en endring av klesstil generelt i ungdomskulturen. Men jeg kan ikke huske at feministene hadde noen egen måte å kle seg på. Det var en periode mange gikk rundt i litt sidrompa buksedresser med knær. De skulle liksom ikke stramme noe som helst sted. Men jeg tror ikke det var så veldig utbredt. Hva synes du selv om dagens syn på 1970-tallet? - Jeg opplever at unge i dag lager avstand til 1970-tallet. De snakker om den tiden som latterlig og unødvendig. Det virker ikke som de klarer å tenke seg hvordan det var den gangen. Hva tenker du på da? - Jeg mener det har skjedd en revolusjon. I dag er det flere jenter enn gutter på universitetet. Kvinners liv er blitt helt annerledes. Den gang var det få gifte kvinner i arbeid. Svangerskapspermisjonen var på tre måneder, og det var ingenting som het å være hjemme fra jobben med syke barn. Viktige sosiale reformer har gjort det mulig for kvinner å jobbe. Alt dette har skjedd på veldig kort tid. Mødregenerasjonen sto midt oppi det, likevel har erfaringene fra denne perioden forsvunnet.  Hva med i dag? Trengs det feminister fremdeles?  - Det stilles like undertrykkende krav til kvinner i dag som den gang når det gjelder hvordan vi skal være. Det er det samme kvinneidealet som gjelder, men nå legger jenter og kvinner seg under kniven for å oppfylle idealene. Dette kroppsidealet mener jeg må møtes av en ny kvinnebevegelse. Man må ikke ta noen ting som en selvfølge. Rettighetene som er blitt kjempet frem kan også mistes.