En ny bevegelse

Fra slutten av 1960-tallet vokste kvinnebevegelsen i Vest-Europa og USA til en stor, sosial bevegelse som skulle sette varige spor i samfunnet. Den startet med noen få entusiaster, men vokste raskt, omfattet flere ideologiske retninger og besto av et mylder av grupper og organisasjoner som arbeidet hver for seg, samlet seg i perioder eller til enkelte aksjoner, ble splittet fra hverandre igjen, forhandlet, kjempet, tiltrakk seg medlemmer og støtte dem fra seg.

Deltakerne var grepet av en følelse av at noe kunne skje og at noe burde skje, at de kunne forandre verden og gjøre den bedre, at samfunnsforholdene var til å rokke ved. En slik holdning var en del av en tidsånd, og kvinnebevegelsen var knyttet til andre store, sosiale bevegelser på 1960- og 1970-tallet. Den forholdt seg til den intense ideologidebatten som foregikk på og rundt universitetene, i protestbevegelsen mot Vietnamkrigen, og blant radikal, opposisjonell ungdom med pasifistisk, anarkistisk eller sosialistisk tilhørighet. Forhåpningene blant feministene var store og kravene også. Kvinnenes frigjøring var målet.

I Norge trådte en ung og opprørsk generasjon fram i en feministisk bevegelse som snart fikk navnet «den nye kvinnebevegelsen», og som var en del av den store, internasjonale kvinnebevegelsen. Nyfeministene var først ute i 1970, så kom Kvinnefronten i 1972. Claragruppen ble til i 1974, Lesbisk bevegelse i 1975 og Brød og Roser i 1976. Disse nye foreningene knyttet an til organisasjoner og arbeid som fantes fra før. Norsk Kvinnesaksforening fikk ny vind i seilene. Norsk Kvinneforbund, en radikal kvinneorganisasjon fra 1948, kom i aktivitet igjen etter flere års pause.

Elisabeth Lønnå

 

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.