Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene

En internasjonal bevegelse

Fra slutten av 1960-tallet vokste kvinnebevegelsen i Vest-Europa og USA til en stor, sosial bevegelse som skulle sette varige spor i samfunnet. Den startet med noen få entusiaster, men vokste raskt, omfattet flere ideologiske retninger og besto av et mylder av grupper og organisasjoner som arbeidet hver for seg, samlet seg i perioder eller til enkelte aksjoner, ble splittet fra hverandre igjen, forhandlet, kjempet, tiltrakk seg medlemmer og støtte dem fra seg. 

Deltakerne var grepet av en følelse av at noe kunne skje og at noe burde skje, at de kunne forandre verden og gjøre den bedre, at samfunnsforholdene var til å rokke på. En slik holdning var en del av en tidsånd, og kvinnebevegelsen var knyttet til andre store, sosiale bevegelser på 60- og 70-tallet. Den forholdt seg til den intense ideologidebatten som foregikk på og rundt universitetene, i protestbevegelsen mot Vietnamkrigen, og blant radikal, opposisjonell ungdom med pasifistisk, anarkistisk eller sosialistisk tilhørighet. Forhåpningene blant feministene var store og kravene også. Kvinnenes frigjøring var målet. 

Women's Liberation 

Det begynte i USA, med en godt regissert demonstrasjon mot kåringen av Miss America i september 1968. Unge feminister kastet «torturinstrumenter» som BH-er, høyhælte sko, falske øyenvipper og nummer av Playboy og Ladies' Home Journal i søpla, kåret en sau til Miss America og rullet, under rop om «Freedom for Women», ut en stor transparent med ordene «Women's Liberation». Dette ble navnet på en fargerik, mangfoldig, løst sammensatt protestbevegelse. I Frankrike kom kvinnekravene for fullt våren 1968, i Tyskland samme år, og innen 1970 hadde mange land dannet nye, feministiske organisasjoner. Nederlenderne hadde «Dolle Minas», danskene «Rødstrømperne» og «Thildes børn». I Storbritannia oppsto en rekke grupper som gikk under fellesbetegnelsen Women's Liberation. Minst en million var aktivister i den nye kvinnebevegelsen. En sosial bevegelse består imidlertid av langt flere enn dem som er oranisert: En regner med rundt 12 millioner sympatisører og tilhengere. Bare i Vest-Tyskland gikk en halv million kvinner i tog for abortretten, i Frankrike like så.

Likestilling som illusjon 

I Norge eksisterte det en feministisk kvinnebevegelse fra midt på 1880-tallet, da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet i 1884 og Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. I løpet av de neste 30 årene oppnådde kvinner en sterk utvidelse av sine rettigheter til utdanning, arbeid og politisk deltakelse. Det viste seg imidlertid at formelle rettigheter langt fra var nok. Kvinner var fremdeles prisgitt og underordnet menn - i arbeidslivet, som samfunnsborgere og ofte i sine egne hjem. Feministiske organisasjoner fortsatte kampen med vekslende tilslutning, og klarte gjennom hardt arbeid å legge grunnen til rette for økt likestilling og flere muligheter for kvinnene. 

Fra tidlig i 1960-årene økte antallet kvinner i utdanning og lønnet arbeid. Samtidig fikk likestillingstanken bedre fotfeste i samfunnet, og i siste halvdel av 1960-årene var ikke dette temaet kontroversielt lenger. Tvert om, mange mente at likestillingssamfunnet var der. Dørene var åpne, det var bare å gå gjennom dem. 

Tidens unge kvinner vokste opp i denne tro. Den skulle vise seg å være grunnet i en illusjon. De som ville kombinere barn og familie med en jobb som ga økonomisk selvstendighet, støtte på nesten uoverstigelige problemer, ikke minst på grunn av den katastrofale mangelen på daginstitusjoner for barn. Mange skaffet seg dessuten en god utdanning, bare for å oppdage at de gikk til en jobb med lav lønn og lav status, og at de samtidig fikk alt husarbeidet å slite med. For en del kvinner ble det en sjokkartet oppvåkning. En ung feminist uttrykte det slik: «For vi ble lovet en verden med likestilling, nå ser vi at likestillingspratet er løgn.» (1)

Organisasjoner og andre deltakere

I Norge trådte en ung og opprørsk generasjon fram i en feministisk bevegelse som snart fikk navnet «den nye kvinnebevegelsen», og som var en del av den store, internasjonale kvinnebevegelsen. Nyfeministene var først ute i 1970, så kom Kvinnefronten i 1972. Claragruppen ble til i 1974, Lesbisk bevegelse i 1975 og Brød og Roser i 1976. Disse nye foreningene knyttet an til organisasjoner og arbeid som fantes fra før. Norsk Kvinnesaksforening fikk ny vind i seilene. Norsk Kvinneforbund, en radikal kvinneorganisasjon fra 1948, kom i aktivitet igjen etter flere års pause. 

Antallet medlemmer i den feministiske, organiserte kvinnebevegelsen var aldri særlig høyt. I 1973 hadde Nyfeministene nærmere 30 grupper landet rundt, med ca. 1000 medlemmer i alt. Samme år hadde Kvinnefronten ca. 3500 medlemmer i 125 byer og tettsteder. Dermed var den langt den største organisasjonen. Norsk Kvinnesaksforening hadde da 8 lokallag og ca. 800 medlemmer, mens Norsk Kvinneforbund hadde 1200 medlemmer dette året. 

Viktigere enn antall medlemmer var det sterke engasjementet og det høye aktivitetsnivået. Feminismen engasjerte dessuten mennesker langt utover dem som var organisert som feminister. Innenfor de politiske partiene presset kvinnene på med egne krav, ofte i samarbeid med grupper utenfor. Tradisjonsrike organisasjoner som Norske Kvinners Nasjonalråd og Norges Husmorforbund drev kvinnekamp. På universiteter og høyskoler dannet studenter og lærere grupper som studerte fagene sine i kvinneperspektiv. I idretten slo jenter seg sammen og forlangte å få løpe Holmenkollstafetten, gå Birkebeineren og spille i kretsseriene i fotball. I arbeidslivet stilte grupper av kvinner mer offensive krav om likelønn og oppvurdering av sine yrker. 

Mange tok bena fatt for å vise hva de mente - landet over gikk små og store demonstrasjonstog på kvinnedagen 8.mars, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8.mars 1978 gikk 20.000 i tog. Et uttrykk for den store interessen er tidsskriftet Sirene, som ble opprettet i 1973. Det hadde på det meste et opplagstall på 35.000. Selvbestemt abort var den enkeltsaken som mobiliserte flest mennesker - både for og mot: 5000 marsjerte for dette kravet bare i Oslo i 1974. Samtidig samlet Folkeaksjonen mot selvbestemt abort inn 610.000 underskrifter mot abort.

Aktivitetsnivået i den nye kvinnebevegelsen nådde høydepunktet i 1975, under FNs internasjonale kvinneår. Da samarbeidet 51 landsomfattende organisasjoner og offentlige institusjoner om et prosjekt som skulle sette likestilling på dagsorden både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Rundt 300 kommuner opprettet egne kvinneårsutvalg, som arbeidet med lokale problemfelter. Alle fylker holdt seminarer for å fremme likestillingen på regionalt plan. Plakater og informasjonsmateriell ble spredt rundt hele landet. En lang rekke frivillige organisasjoner samarbeidet på tvers av ideologiske skillelinjer - fra Norsk Lotteforbund til Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, fra Norske Kvinners Nasjonalråd til Det Norske Arbeiderpartis kvinnesekretariat.

Nyfeminister

La oss gå tilbake og se på hvordan det hele startet. De første gruppene som kalte seg «nyfeministiske» ble stiftet i september 1970 etter et møte med den radikale feministen Jo Freeman, som var en av grunnleggerne av Women's Liberation i USA. Initiativtakerne stilte krav som kvinnesaksforkjemperne alt hadde gått inn for i mange år, men som ikke var innfridd: bygging av barnehager, lik rett til arbeid, lik lønn for likeverdig arbeid, større politisk innflytelse, og retten til å bestemme over sin egen kropp. Deres syn på kjønn og kjønnsforskjeller sto i en likestillingstradisjon. «Forskjellene mellom to individer av samme kjønn er faktisk ofte større enn forskjellen mellom to individer av ulikt kjønn...», skrev en av arrangørene bak det første møtet i 1970. (2) Samtidig la de første nyfeministene vekt på at kvinner måtte få leve på sine egne premisser. Det skulle ikke være nødvendig å opptre som menn for å delta i samfunns- og arbeidsliv. 

Etter hvert la nyfeministene vekten mer over på det som ble sett som typisk kvinnelige egenskaper og verdier. Omsorg, varme og ømhet måtte ikke gå tapt i kampen for likestilling, men tvert om få prege samfunnet mer. Det ble en viktig oppgave for feminister å ta vare på og utvikle en spesifikk kvinnekultur. Samtidig tok nyfeministene del i radikaliseringen som foregikk gjennom 1970-årene, og plasserte seg klart på venstresiden i norsk politikk. Nyfeminister var med i de store debattene som foregikk om forholdet mellom marxisme og feminisme, og om kvinnefrigjøring var mulig i et kapitalistisk samfunn. 

Nyfeministene ville ha handling - ikke utredninger, resolusjoner og høringer. «Spontane» aksjoner, som i virkeligheten ofte var godt planlagt, vekket oppsikt, synliggjorde diskriminering og egget til innsats. Utover i 1970-årene bredte slike originale og velregisserte aksjoner seg utover hele landet, ofte arrangert i samarbeid mellom flere organisasjoner og med tilslutning fra uorganiserte kvinner: for daghjem og selvbestemt abort, mot missekonkurranser, stripteaserestauranter og pornografi, for likelønn og skikkelige arbeidsvilkår. 

Det personlige er politisk

Aksjonene var likevel ikke det viktigste. Det var utvilsomt den omfattende og systematiske bevisstgjøringen om kvinnerollen og kvinners erfaringer. Et hovedslagord i den nye kvinnebevegelsen over hele verden var «Det personlige er politisk». I nyfeministiske bevisstgjøringsgrupper snakket kvinner om sine personlige problemer og personlige bekymringer. Ut fra dette vokste en forståelse av egne motiver, holdninger og følelser. Målet var å skape en bevissthet om at dette ikke var erfaringer en var alene om, de kunne deles av de fleste kvinner. Kvinner var undertrykt som kjønn, og en frigjøring måtte til, både for den enkelte og for alle kvinner. Et handlende fellesskap skulle oppstå, grunnlagt på søstersolidaritet.

Bevisstgjøringsgruppene var løst forbundet med hverandre i en flat struktur. Hierarkiske organisasjonsmønstre ble oppfattet som mannlige og undertrykkende, og måtte unngås. Det fantes derfor hverken formelle ledere eller formålspragrafer hos nyfeministene, heller ikke en samlet linje som alle sto for. Både enkeltmedlemmer og grupper var forskjellige, og hadde full rett til å innta forskjellige standpunkter. Vi kan også finne uttrykk for mer ekstreme synspunkter. I «Kvinneaktivistmanifestet» fra 1972 finner vi for eksempel harde angrep på mannen, beregnet på å vekke til debatt. Her kunne et forskrekket publikum blant annet lese: «Sykdommen er mannen, uansett hvilke politisk-økonomiske modeller som legges til grunn for en analyse av den menneskelige tilværelse.» (3

Fra 1973 av engasjerte en del nyfeminister seg aktivt i lesbisk politikk, og stilte krav om frigjøring for lesbiske. Dette førte til strid - noen syntes at Nyfeministene ble for dominert av lesbisk politikk, mens lesbiske mente at deres interesser ikke ble godt nok ivaretatt. I 1975 dannet en gruppe lesbiske kvinner sin egen organisasjon - Lesbisk Bevegelse. 

Kvinnefronten og sosialistisk kvinnekamp

Høsten 1971 arrangerte Rød Front i Studentersamfunnet i Oslo et debattmøte om kvinnenes stilling i samfunnet. Her hevdet innlederen, Wenche Hjellum, at kvinner var en undertrykt gruppe, og at det var naturlig for dem å samle seg til kamp for egne interesser. Men undertrykkingen skyldtes ikke mennene, selv om disse ofte kunne ha «småborgerlige trekk». Fienden var «kapitalistene, eierne av produksjonsmidlene», og denne fienden var felles for kvinner og menn. Først et sosialistisk samfunn ville derfor gjøre full kvinnefrigjøring mulig. (4)

Foredraget satte fart i en debatt om nødvendigheten av en egen, sosialistisk organisering av og for kvinner. I romjula samme år besluttet MLG (senere AKP) å danne en landsomfattende kvinneorganisasjon, og i samarbeid med andre kvinner satte marxist-leninister over hele landet i gang med dette arbeidet. 

Våren 1972 ble så Kvinnefronten startet. Organisasjonen tok sikte på å mobilisere store grupper kvinner. Siden fronten skulle favne bredt og nå ut til flest mulig, var det første programmet som ble vedtatt i 1972 forsiktig i forhold til det marxistiske utgangspunktet. Kampen mot kapitalen ble tatt opp bare ett sted: «Vårt mål er en reell frigjøring av kvinnene på alle plan i et samfunn der alle har like muligheter og der sosiale forskjeller er opphevet.» (5) Ellers skilte ikke de andre punktene seg ut fra krav som ble stilt av andre kvinneorganisasjoner. Kvinnefronten gikk inn for utbygging av daghjem, fødehjemsplasser der folk bodde, likelønn og rett til arbeid, prevensjonsopplysning og selvbestemt abort - alt sammen kjente og innarbeidede krav. 

På grunnlag av denne plattformen gikk Kvinnefronten inn i samarbeide med andre kvinneorganisasjoner for eksempel når det gjaldt abortkamp, barnehageutbygging og arrangementer på kvinnedagen 8. mars. 

Mens nyfeministene var løst organisert og uten noen fast ledelse, var Kvinnefronten organisert på tradisjonell måte med politiske styrer på gruppeplan, distriktsplan og landsplan. Landsmøtet valgte et landsutvalg og vedtok en felles plattform for alle gruppene. Noen kvinnefrontgrupper drev bevisstgjøringsarbeid, men saksrettet arbeid med praktiske resultater telte mer. Det var viktig både å rekruttere medlemmer og å trekke folk ut på gata på stands og i demonstrasjoner. Kvinnefronten passet også på å skolere medlemmene, lære dem opp til å drive politikk, til å lede møter og ta ordet i forsamlinger. 

Fra starten av var Kvinnefronten tverrpolitisk på venstresiden. Den tok radikale standpunkt i politiske saker, og var særlig aktiv i kampen mot EF i 1972. Både AKP-ere, SV-ere og partipolitisk uavhvengige var med i Kvinnefronten. Men marxist-leninistene fikk sterkere innflytelse utover i 1970-årene. AKP-kvinnene utgjorde en dominerende fraksjon, og fikk gjennom sine synspunkter, som var utarbeidet av partiet. På denne måten kunne AKP legge opp analysen og strategien for kvinnefrontens arbeid i alle fall på sentralt plan. Lokalt var det variasjoner i hvordan arbeidet foregikk. 

Spenningen mellom SV-ere og marxist-leninister, sammen med spenningen mellom ønsket om bred rekruttering og en effektiv kamp mot kapitalismen, førte til stadige linje-diskusjoner. Følgen av disse var utmeldelser i flere omganger. I 1975 hadde Kvinnefrontens Landsutvalg besluttet at kampen i første rekke skulle rettes mot virkningene av den økonomiske krisen som var under oppseiling. Samtidig kom feminismen under kritikk fordi den hadde utpekt «mannen som hovedfienden». Dette førte til en alvorlig splittelse, hvor særlig SV-kvinner trakk seg ut. 

I 8.mars-togene 1975 stilte Kvinnefronten med hovedparoler som «Kamp mot krisa som skjerper kvinneundertrykkinga på alle områder». Andre kvinneorganisasjoner ville ikke godta dette. Mange steder gikk det to tog - ett for Kvinnefronten, ett for de andre. Året etter bekreftet landsmøtet i Kvinnefronten at vekten nå lå på den antikapitalistiske kampen. I den nye plattformen het det: «Den felles kampen må rettes mot det økonomiske systemet som hindrer vår frigjøring, som opprettholder og tjener på undertrykkinga: Monopolkapitalen og imperialismen.» (6) I begynnelsen av 1980-årene ble denne linjen lagt om i en mer feministisk retning. I dag kaller Kvinnefronten seg «en radikal, feministisk organisasjon.»

I stedet for Kvinnefronten ønsket mange SV-ere en selvstendig, sosialistisk-feministisk organisasjon. Ved splittelsen i 1975 fantes allerede et slikt alternativ, Claragruppen, som ble opprettet i Bergen i 1974. I 1976 ble Brød og Roser dannet i Oslo, med utgangspunkt i kvinner som hadde vært medlem i Kvinnefronten. Senere kom Brød og Roser til i flere byer, og i 1978 ble den en landsomfattende organisasjon med omkring 900 medlemmer. Brød og Roser ble ikke sosialistisk, slik intensjonen hadde vært hos mange SV-ere. Plattformen fra 1978 beskrev den som en «samfunnskritisk» organisasjon, som skulle samle kvinner i «kampen for økonomisk frigjøring, og kampen for å utvikle frihet, kjærlighet og solidaritet.» (7)

Kvinnebevegelsen endrer seg

Fra slutten av 70-årene avtok den nye kvinnebevegelsen både i USA og Europa. Feministisk aktivitet og ideologi fortsatte i ulike former, men det ble slutt på den store, noenlunde enhetlige bevegelsen som gikk inn for en fundamental endring av samfunnet, og som hadde sin egen, feministiske organisering. I stedet for større organisasjoner og felles aksjoner oppsto et utall mindre grupper som arbeidet med hver sine saker. 

Teatertrupper, band og orkestre, radiostasjoner og nye tidsskrifter blomstret. Som møtested for aktivitetene sprang kvinnekulturfestivaler og kvinnefora fram. Arbeid for fred skilte seg ut som en stor, samlende sak for kvinner, og har sammen med krisesenterbevegelsen vært sett som en videreføring av den nye kvinnebevegelsen. Mange var engasjert i tiltak mot seksuell undertrykking, et problem den radikale kvinnebevegelsen hadde satt søkelys på i løpet av 1970-årene. Gruppene opprettet krisesentre for voldtatte og mishandlede kvinner, arrangerte antipornoaksjoner og «ta natta tilbake» - marsjer, spredte opplysning om og krevde tiltak mot incest, vold mot kvinner i hjemmene og seksuell trakassering på arbeidsplassene. 

Mange viktige krav ble innfridd i løpet av 1970- og første halvdel av 80-årene. Høyere utdanning var blitt lettere tilgjengelig for kvinner, flere valgmuligheter og karrieremuligheter sto åpne. Likestillingsloven fra 1979 la grunnlaget for Likestillingsombudets arbeid mot kjønnsdiskriminering i arbeidsliv og utdanning, og i 1981 fikk loven også en bestemmelse om kjønnskvotering i offentlige utvalg, styrer, råd og nemnder. Mange flere kvinner kom inn i politikken - kvinneandelen i Stortinget økte fra 9% i 1969 til 36% i 1987. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland den første kvinnelige statsministeren. I 1987 økte hun andelen kvinner i regjeringen fra 17 til 44%. Abortloven ble endelig vedtatt i 1978. Sammen med større åpenhet rundt seksuelle forhold og bedre adgang til effektiv prevensjon, ga den muligheter til større kontroll over egne liv. Samtidig gjorde en viss utbygging av barnehager og lengre svangerskapspermisjoner det lettere å kombinere morsarbeid med lønnsarbeid. Økonomisk og juridisk ble kvinner i høyere grad enn før behandlet som individer. De var også blitt mer synlige i samfunnsdebatten, i media og i kulturlivet. Slik var det kommet en større likevekt i forholdet mellom forventinger og muligheter. 

Alt i alt hadde kvinner hadde grunn til å være mer fornøyd med sin situasjon. Selv om det sto mye igjen å kjempe for, fantes også et håp om at man var på riktig vei. For de fleste føltes ikke kampen så presserende mere. Mye av intensiteten i den nye kvinnebevegelsen var borte. De samlende grepene manglet. Frammøte og medlemskap i de feministiske organisasjonene avtok. De hissige, men engasjerte debattene ble sjeldnere, og det var vanskeligere å komme til orde i offentligheten. 

Noe politisk tilbakeslag for kvinner var det likevel ikke - reformene til fordel for kvinner fortsatte. Mange av frontfigurene fra 1970-årene arbeidet nå i politiske organer, i statlige og kommunale institusjoner, på universiteter og høyskoler. Kvinnebevegelsen gikk gjennom en profesjonalisering og institusjonalisering. Likestillingspolitikken var blitt en del av det statlige ansvarsområdet. 

Litteratur

Benum, Edgeir (1998): Overflod og fremtidsfrykt 1970 -. Bind 12 i Aschehougs norgeshistorie. Aschehoug, Oslo 

Bergman, Solveig (1999): «Kvinnor i nya sociala rörelser.» I: Bergquist m.fl. (red.): Likestilte demokratier? Kjønn og politikk i Norden. Universitetsforlaget, Oslo 

Brekke, Live (1975): Om feminisme. En presentasjon av problemstillinger og perspektiv. Ansvarlig utgiver Nyfeministene i Oslo

Haukaa, Runa (1982a): Bak slagordene. Den nye kvinnebevegelsen i Norge. Pax, Oslo 

Haukaa, Runa (1982b): «Fellesskap og feider i den nye kvinnebevegelsen». I: Holter, Harriet (red.): Kvinner i fellesskap. Oslo

Hjellum, Wenche (1972): «Kamp mot kvinneundertrykking». Samtiden nr. 4 

Lønnå, Elisabeth (1996): Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Gyldendal, Oslo

Monsen, Nina Karin, Birgit Bjerck og Berit Rivertz: Kvinneaktivistmanifest. Upublisert stensil. Oslo 1972 

Om Kvinnefronten. Plattform, vedtekter og andre vedtak. Kvinnefronten i Norge (1976). Oslo 

Steigan, Pål (1985): På den himmelske fredsplass. Om m-l-bevegelsen i Norge. Oslo

Øverland, Randi (1985): «Den nye kvinnebevegelsen i Norge.» Bind 2 i Kvinnenes kulturhistorie. Universitetsforlaget, Oslo 

1. Brekke s. 15

2. Siri Nylander Mæland i Dagbladet 31.01.1970

3. Monsen, Bjerck og Rivertz

4. Hjellum 1972

5. Om Kvinnefronten, brosjyre 1972. Sitert fra Lønnå s. 237

6. Om Kvinnefronten 1976, s. 3

7. Brød og Rosers første plattform, vedtatt 1978, sitert fra Haukaa 1982b

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.