En ny kvinneorganisasjon

Turid Horgen (til venstre) og Hanne Wilhjelm (til høyre) har begge to vært med i Kvinnefronten siden oppstarten i 1972. Kampdager har møtt dem til en prat om de første årene i fronten

Ideen om å starte en ny kvinneorganisasjon kom i 1971. Denne høsten var det et møte i Studentersamfunnet i Oslo om kvinneundertrykking og kvinnefrigjøring. Rød Front satt i styreposisjon og de hadde invitert Wenche Hjellum fra Bergen som innleder.

 - Slik jeg husker det var det stormende fullt på møtet, forteller Turid Horgen, som var med på å starte opp de første kvinnefrontgruppene.

- Da ideen om å lage en ny kvinneorganisasjon ble uttrykt var vi mange som ble begeistra. Det var særlig argumentene om at vi trengte noe mer enn Nyfeministenes bevisstgjøringsgrupper, noe som kunne få betydning og skape endring for kvinner, som overbeviste. Vi ville ha en slagkraftig organisasjon.

Selv var hun helt ny på universitetet, og i følge seg selv en typisk representant for kvinnene som ble med i den nye bevegelsen. 

- Jeg var en del av den første store generasjonen som fikk mulighet til utdanning, var adjunkt og ville fortsette på universitetet. Jeg så og opplevde forskjellen på livet og mulighetene til kvinner og menn og syntes det var dypt urettferdig. At det var flere som tenkte sånn og ville gjøre noe med det, var simpelthen fantastisk. 

Bakteppe

Som bakteppe lå Vietnamkrigen, kampen mot USA-imperialismen og et radikalt opprør som hadde spredt seg blant studenter over hele Vest-Europa.

- Det politiske klimaet var for organisering, fortsetter Horgen (bildet).

Men hva slags type organisering som behøvdes var det forskjellige oppfatninger om. Nyfeministene mente det var viktig å organisere seg etter prinsippet om flat struktur. De skulle jobbe i små grupper bundet sammen av nettverksmøter. Ingen skulle være sjefer over noen andre. Å ta avstand fra en hierarkisk organisasjonsmodell var viktig. Slik prøvde de å bryte med den tradisjonelle patriarkalske måten å organisere på. 
Kvinnefronten ble bygd opp mer tradisjonelt, med valgt ledelse både på lokalt og sentralt plan. 

- Hovedargumentet for denne måten å organisere på var at det var nødvendig i kvinnekampen. «Sammen er vi sterke», var slagordet, forteller Horgen.

- Det var nødvendig med en ledelse slik at gruppene kunne stå sammen og jobbe med de samme sakene. Slik kunne vi påvirke de samfunnsmessige forholdene som holdt kvinner nede. Dessuten var et viktig argument at en av oppgavene til en valgt ledelse var å sørge for at alle medlemmer hadde påvirkningskraft i gruppa og resten av organisasjonen - også de som ikke var de mest trente og aktive til å gå på møter. 

- Slik ville vi jobbe for at møtene skulle være demokratiske og at alle hadde anledning til å delta i diskusjonene.

Også politisk var det viktige uenigheter mellom kvinnegruppene.

 - Vi syntes at Nyfeministene var for opptatte av den individuelle undertrykkinga av hver enkelt kvinne. Men de organiserte lite utenfor denne indre sfæren. Vi ville ta tak i strukturene, forteller Hanne Wilhjelm, som også har vært medlem i Kvinnefronten siden starten. Hun bodde i Trondheim på begynnelsen av 70-tallet og var med på å starte opp fronten der.

Nyfeministene ble også kritisert for å være for spontanistiske og lite opptatte av å mobilisere «den jevne kvinne».

- Mange av de nyfeministiske gruppene var svært aksjonistiske, og lagde flotte aksjoner. Men i Kvinnefronten mente vi at det trengtes felles organisering mot en sterk fiende, forteller Horgen.

Største organisasjonen

Kvinnefronten vokste raskt og ble den største kvinneorganisasjonen. 

- Det var rett og slett fordi det fantes et grunnlag for den. Kvinnefronten var en masseorganisasjon som treff veldig mange hjemme, forteller Wilhjelm (bildet)

- Jeg husker vi laget en studiesirkel i Trondheim. Aller først var det bare noen A5-stensiler som var stifta sammen. Men den var helt utrolig populær. Vi sendte den land og strand rundt, og måtte stadig trykke den i nye opplag. 

- Å starte organisasjonen gikk som ild i tørt gress, det var så mange kvinner som ville organisere seg over hele landet, fortsetter hun, og understreker at det var alle typer kvinner som var med på å starte opp fronten. 

- Jeg tror vi kan si at Kvinnefronten var en slags venstresidas kvinneorganisasjon. Her var både jenter fra SF* og jenter fra SUF (ml)* like aktive og ivrige i arbeidet. I tillegg var det med mange jenter som aldri hadde vært med i noen organisasjon. I min første kvinnefrontgruppe var det ingen som var organisert noen andre steder. Der var det studenter, lærere, en sosionom og en arkitekt, husker jeg.

Stridsspørsmål

Kvinnefronten måtte nødvendigvis bli preget av de politiske konfliktene på venstresiden, og med medlemmer fra både AP, SF og SUF og en rekke venstregrupperinger hendte det at uenighetene mellom disse kom fram i organisasjonen. 

- Et av de store stridsspøsmålene på det første landsmøtet handlet hva slags plattform fronten skulle ha. En etablert kvinnegruppe fra Bergen, Clara-gruppa, og flere med dem mente det var rett å stå på en sosialistisk plattform. Grunnen til det var at de mente sosialismen var en forutsetning for full kvinnefrigjøring, forteller Horgen. 

Nå var det mange som ikke mente at dette skulle inn i plattformen - også kvinnene fra SV og SUF. Men avsnittet som slo fast at kvinneundertrykkinga hang sammen med andre forhold i samfunnet ble intenst debattert. Det var en felles enighet om å lage en bred og stor kvinneorganisasjon, en masseorganisasjon hvor det skulle være mulig å være medlem uten å ha tatt stilling til sosialismen eller partipolitiske skillelinjer. 

- Diskusjonene gikk også på hva som var lurest hvis vi ville vinne fram og verve flest mulig medlemmer. Selv mente jeg at vi ikke behøvde å være definert som en sosialistisk organisasjon hvis vi var tydelig samfunnskritiske og viste fram sammenhengen mellom kvinneundertrykkinga og andre samfunnsspørsmål. Dessuten så var vi jo ikke enige om hva som var sosialisme - var det sosialisme i Kina? Albania? Sovjet?, sier Wilhjelm. 

Enden på visa var at Kvinnefronten fikk en samfunnskritisk plattform som ikke tok stilling til sosialismen. I Bergen fikk denne uenigheten konsekvenser. Der gikk Clara-gruppa ut og ville stå for seg selv. (når).
Et par år senere, i 1975, opplevde fronten en ny avskalling. Da tok kvinner med bakgrunn i SV initiativet til å danne Brød og Roser - som også samlet mange på det tidspunktet.

For partistyrt?

Mye av kritikken som har kommet fra utbryterne av Kvinnefronten har handlet om at fronten har vært for partistyrt. SUF (ml) (fra 1973 AKP (ml)) hadde i følge mange for stor makt i fronten. - Jeg mener ikke at de kom med en grunnløs kritikk, understreker Wilhjelm. 

- Det er sant at det fantes kvinnefraksjoner i landsstyret. Både medlemmene i SV og 
medlemmene i SUF hadde det. Flere diskusjoner tok farge av at disse fraksjonene fantes i organisasjonen. Etterhvert smuldret de heldigvis vekk, fortsetter hun.

- Diskusjoner som gikk i partiorganisasjoner kunne også ligge som et slags bakteppe i Kvinnefronten, skyter Horgen inn.

- Kvinnene som var med i et parti eller en partipolitisk gruppering diskuterte jo både politikk allment og spesielt kvinnepolitikk, og det påvirket selvfølgelig debatten begge steder.

Horgen var med å lage kvinnefront- gruppe på psykologi på Universitetet i Oslo før landsmøtet i 1972 og fortsatte i en lokalgruppe på Majorstua til hun gikk inn i landstyret i Kvinnefronten 1980. Wilhjelm satt i landsstyret fra 1972 til 1982, jobbet i en lokal gruppe i Trondheim og har ledet distriktsstyret i Trøndelag.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.