Et mer politisk alternativ

Wencke Hjellum fra Bergen skal ha sin del av æren for at Kvinnefronten i sin tid ble stiftet. Høsten 1971 holdt hun foredrag om kvinneundertrykking i Studentersamfunnet i Oslo. Hun hevdet at kvinnene var en undertrykt gruppe i samfunnet og at det var naturlig for dem å samle seg til kamp for egne interesser.På samfunnet var det full møtesal og debatt. En del jenter rundt Rød Front og Nyfeministene mente at det trengtes en ny kvinneorganisasjon. Resultatet ble stiftelsen av Kvinnefronten året etter.

Allerede i 1967, før noen av de nye feministiske organisasjonene var etablert i Norge, ledet Wencke Hjellum et rent kvinnestyre ved Studentersamfunnet i Bergen og samlet tusen mennesker på et møte om kvinnesak på handelshøyskolen der.

- Det var særlig to begivenheter som medvirket til at jeg ble politisk engasjert. Det var krigen i Vietnam og at jeg fikk mitt første barn. De grusomme fotografiene av napalmbrente barn virket spesielt sterkt når du selv satt med en nyfødt baby, forteller Hjellum. Hun legger til at lesingen av Simone de Beauvoirs bok ”Det annet kjønn” var avgjørende for hennes feministiske oppvåkning. 

Som tidlig kvinneaktivist fikk Hjellum en del reaksjoner på hennes venstreradikale idéer. 

- Moren min likte heldigvis at jeg engasjerte meg for kvinnesaken. Men mange mente at jeg var under innflytelse fra mannen min, og at det var han som skrev det jeg sa.

Mer politisk

Da Kvinnefronten ble etablert fantes de nyfeministiske gruppene allerede i Norge. Hjellum forklarer at mange ikke ville slutte seg til dem fordi de ville ha et mer politisk alternativ:

- Vi mente Nyfeministene var mer fokuserte på den enkelte kvinnes personlige bevisstgjøring, forteller hun. Det var ikke nok for oss.

Fronten vokste raskt. På det konstituerende landsmøtet i desember 1972 hadde Kvinnefronten 400 medlemmer i Oslo og grupper/gruppekontakter på 44 steder. Året etter hadde organisasjonen vokst til ca. 3500 medlemmer fordelt på 125 byer og tettsteder.

- Vi drev kamp på grasrota og var godt organiserte. Vi gikk fra dør med underskriftslister for selvbestemt abort, sto på stands, organiserte møter og laget aksjoner. Hele tiden var vi opptatt av å verve og nå ut til folk med vår politikk.

Sentral ledelse

Kvinnefronten tok avstand fra nyfeministenes organisasjonsmodell hvor flat struktur, det at ingen skulle være ledere over andre, sto sentralt. I stedet bygde de en hierarkisk organisasjon med en sentral ledelse i Oslo og distriktsstyrer rundt i landet. Medlemmene i fronten var organisert i mindre grupper knyttet til arbeidsplassen eller området hvor de bodde.

- Jeg mener det var riktig å ha en ledelse, sier Hjellum. Det vil alltid oppstå frontfigurer i et miljø. Det er mer demokratisk at de blir valgt enn at de utnevner seg selv. Men en ledelse må være både stram og ledig. Til tider ble nok ledelsen i Kvinnefronten for sentralistisk.

Men organisasjonsformen gjorde også at Kvinnefronten ble slagkraftige. De hadde landsomfattende kampanjer hvor hele organisasjonen jobba med det samme spørsmålet. Slik ble fronten blant annet ledende i kampen for selvbestemt abort. 

- I tillegg drev vi selvsagt mye lokal aktivitet som vi tok initiativ til selv, i min kvinnefrontgruppe husker jeg at vi lagde en revy vi kalte «Hjerterevyen» hvor vi harselerte over forestillingen om den sterke mannen som garantist for vår lykke. Revyen var et uttrykk for at vi la mer oppmerksomhet omkring forholdet mellom menn og kvinner i nære relasjoner.

Kommunistiske forbilder

Hjellum forteller at endringene som skjedde for kvinnene i Sovjet i den første perioden etter revolusjonen i 1917 ble studert av kvinneaktivistene. Med Aleksandra Kollontaj som foregangskvinne var dette en periode det ble lagt vekt på viktigheten av kvinners økonomiske uavhengighet, samt rett til seksualliv på egne premisser. 

- I tillegg så vi på Albania som et forbilde på området. Jeg var med på en tur dit i 1974. I dag kan jeg se at vi reiste med skylapper. Jeg så bare de statlig drevne daghjemmene for barn og kvinnene som var i arbeid. Skyggesidene ved samfunnet la jeg ikke merke til.

Aksjoner

Når det gjelder aktiviteten i Bergen kan Hjellum fortelle om en rekke aksjoner. 

- Vi protesterte mot Miss Norway Tour 1978 da Andreas Diesen kom til Bergen for å lede kåringen av byens vakreste jente.

En av jentene fra fronten meldte seg på konkurransen og leste opp en protesterklæring da det ble hennes tur på podiet. I salen ropte de slagord og sang kvinnepolitiske sanger.

- Det var en morsom aksjon. Og når sant skal sies kastet vi oss inn i dansen på Miss Norway-arrangementet etter at vi hadde demonstrert ferdig. Det foregikk nemlig på en restaurant, og restaurantbesøk var ikke hverdagskost for oss kvinnefrontere, ler Hjellum.

Da Kåre Kristiansen, en sentral KrF-politiker som var aktiv i kampen mot selvbestemt abort, talte på Bedehuset i Åsane utenfor Bergen dukket kvinnefronterne opp, og det var Kvinnefronten i Bergen som fikk igjennom at menn skulle få være tilstede under fødsler på kvinneklinikken på Haukeland. Tidligere hadde de måtte gå når pressveene begynte.

Men Hjellum kan også fortelle om politiske kamper og splittelser.

- Det var harde tak noen ganger. Vi slåss om 8.mars parolene med de andre kvinnegruppene, og vi sloss internt. Det er litt trist å se tilbake på bruddene som var og de avskallingene som vi etter hvert fikk i fronten. 

Med i AKP (ml)

Som så mange andre av kvinneaktivistene på 70-tallet meldte Hjellum seg inn i det nystartete kommunistpartiet AKP (ml). Der fikk hun etter hvert en ledende rolle i Bergen. 

- Det er vanskelig å skille ut det arbeidet jeg gjorde i kvinnebevegelsen fra arbeidet i partiet. Det var alltid noe som foregikk. 
Dobbeltmedlemskapet gjorde at ble oppmerksom på forholdet mellom kjønnene i AKP.

- Mange av jentene som var med i både fronten og partiet var ikke fornøyd med mennene i partiet. Men det var ikke en kritikk som var lett å ta opp.

På en Kvinnefrontleir laget hun og en kamerat en nidvise om dette:Sov mitt lille ml-barn, 
pappa er på møte, 
derfor vil du snart forstå, 
at vi kvinner svake små, 
trofast tømmer dassen, 
mens far han slåss for klassen.
 

Den ble ikke tatt godt i mot av de andre kvinnene:

- På leiren hadde vi veggaviser som blant annet ble brukt til kritikk og selvkritikk. Det endte med at jeg skrev en slags unnskyldning der, om at jeg ikke hadde brukt den rette klasseanalysen når jeg laget en nidvise om mennene. Kvinner og menn skulle jo kjempe sammen mot kapitalen.

Husmødre og deltid

Hjellum hadde flere «høyreavvik». Hun mente at man burde støtte husmødrenes krav om flere rettigheter og lønn for arbeidet. 

- Selv om vi mente at kvinner burde få jobb utenfor familien var det også rett å støtte de kvinnene som ville være hjemme, forklarer hun.

I dag trekker hun fram spørsmålet om deltid som et annet eksempel på en sak hvor hun er på kant med deler av kvinnebevegelsen.

- Jeg mener jo at det er rett å kjempe for 6-timersdagen. Men hva skal vi gjøre før vi får den? Det er tungt for mange å jobbe fulltid med små barn. 

- Det er riktig å ha prinsipper for hvordan vi vil ha det. Men vi lever her og nå, og vi kan ikke la hvert enkelt individ skulle bære byrdene av våre prinsipielle standpunkt.

Snevrere perspektiver

Når Hjellum tenker tilbake på tida i Kvinnefronten og AKP er hun særlig kritisk til kravene som ble stilt til medlemmene. Hun mener det var et press på at man skulle strekke seg langt for partiet og underordne sine private behov. 

- Ofte var det vanskelig å godta. Jeg tror mange av oss protesterte mot denne kulturen på den ene siden, men samtidig var vi nok med på å presse andre inn i den. Selv var jeg på partimøte i AKP samme kvelden som jeg fødte det andre barnet mitt. I perioder var det nesten som vi var i krig, AKP skulle gå foran alt. Jeg fikk barn tidlig og var politisk aktiv samtidig som jeg var småbarnsmor. I dag tenker jeg at jeg ikke fikk gitt ungene alt de trengte.

Hjellum er også kritisk til hvordan partiet utviklet seg politisk.

- Før jeg ble aktiv i AKP leste jeg utrolig mye. Jeg orienterte meg i en helt ny verden av viten. Men midt på 70-tallet snevret perspektivene seg inn og det ble mindre vanlig å stille spørsmål. Det var utrolig synd, for det var jo nettopp det å få stille spørsmål som hadde vært min vårløsning. 

Hjellum mener AKP utviklet seg til å bli mer stivbeinte og lukket utover 70-tallet. 

- Jeg tror mange valgte å bli i partiet til tross for at vi var misfornøyde med mye fordi vi syntes saken vår var så viktig. 

Seksuell frigjøring

På spørsmål om hvilken betydning kvinnebevegelsen har hatt for utviklinga i Norge blir Hjellum mer usikker.

- Det er umulig å svare på. Vi vet ikke hvordan samfunnet hadde sett ut uten alle kvinneaktivistene.

Likevel trekker hun fram loven om selvbestemt abort og bevisstgjøringen i forhold til seksualitet som to viktige seire for bevegelsen.

- Unge i dag har noe som ikke vi hadde på 60-tallet. Den gangen snakket vi ikke om sex i det hele tatt. Jeg vet at det fremdeles er slik at jenter som er sammen med flere fyrer kan få dårlig rykte, men på 50- og 60-tallet var dette helt ekstremt. Så vi holdt knyst om vårt eget seksualliv. 

Her mener hun innsatsen fra Nyfeministene var viktig. Deres fokus på bevisstgjøring og seksuell frigjøring var helt avgjørende for den nye åpenheten rundt kropp og seksualitet.

- Et annet område er omsorgen for barna. Her har ting jevnet seg mer ut. I dag ser jeg fedre gå rundt med nyfødte barn uten at de ser ut som et fremmedlegemer. Flere menn tar pappapermisjon og deltar i den daglige omsorgen. Det var ikke vanlig før. I vårt miljø skiftet mennene bleier, men til syvende og sist var barna var likevel vårt hovedansvar.

Press på familien

Kvinners yrkesdeltakelse har endret seg drastisk de siste 30-40 årene. 

- Da jeg gikk på realskolen i Fredrikstad viste jeg ikke om noen mødre som var i jobb forteller Hjellum.

- Det var sikkert noen, men jeg hadde aldri hørt om noen. Det var rett og slett utenkelig for oss. På dette området har samfunnet forandret seg masse. 

I 1966 var Hjellum, som nettopp var blitt opptatt av sosialismen i Tsjekkoslovakia. Der var et stort antall kvinner yrkesaktive.
- Kvinnene jeg snakket med i Tsjekkoslovakia jublet ikke over sin økonomiske frihet. De klaget over dobbeltarbeid, forteller Hjellum.

- Det vi ikke så den gangen var at friheten også kunne være belastende. I dag er hver familie blitt avhengige av to inntekter i stedet for én. Slik gir familiene mer til samfunnet enn tidligere. Presset har økt og det merker særlig småbarnsfamiliene.

Hjellum understreker at svaret ikke er å sende kvinnene tilbake til kjøkkenbenken.
- Vi må finne løsninger som demper presset. Men det er vanskelig å tenke seg at det kommer til å skje under dagens kapitalistiske samfunn. 

Sjølproletarisert

Men Hjellum mener at den aktive perioden har betydd mye for henne senere i livet: 

- Det politiske arbeidet mitt har gitt meg et videre perspektiv på tilværelsen. Jeg ble kjent med mange forskjellige typer personer og fikk nye nettverk.

Spesielt trekker hun fram de tre årene hun var såkalt sjølproletarisert. Først jobbet hun på en fjærfabrikk hvor hun fylte fjær i dyner. Deretter jobba hun i en kantine i NSB.

- Jeg må innrømme at jeg ikke ville gjort det om igjen i dag. Men jeg møtte en annen virkelighet og fikk stor respekt for kvinnene som jobbet i disse yrkene.

I dag jobber hun som lærer i Bergen. Spesielt fornøyd er hun med å kunne trekke fram seg selv som kilde når elevene studerer nyere historie:
- Det er fint å ha deltatt aktivt i å utforme samfunnet.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.