Kampen for å bli sett

20 år gammel kom Fakhra Salimi til Norge som student. Her ble hun møtt med stereotype forestillinger om hvem hun var som pakistansk kvinne tilhørende en muslimsk (les: undertrykkende) kultur. Fakhra Salimi kjente seg ikke igjen i bildet nordmenn tegnet av henne.

Salimi bestemte seg for å kjempe for minoritetskvinnenes rettigheter i Norge. Og hun hadde erfaring med å kjempe, for som student i en av Pakistans største byer hadde hun vært del av de radikale studentenes arbeid mot fattigdom, imperialisme og det militære diktaturet. Miljøet på Blindern var veldig forskjellig fra det hun var vant til.
- Jeg opplevde Blindern som veldig lukket og vanskelig å trenge inn i, sier Salimi.
- Men sammen med andre studenter med minoritetsbakgrunn opplevde jeg etter hvert et stort samhold.

Kvinneklubb

Samholdet mellom kvinnene ble spesielt sterkt. I 1979 var Fakhra Salimi med på å starte Foreign Women's Group (FWG). Gruppen besto av kvinner fra helt ulike kulturer. De kom fra USA, asiatiske og afrikanske land. 
- I begynnelsen fungerte gruppen som en sosial klubb, et sted man kunne møtes og prate, dele erfaringer. På samme måte som i klubber av typen «American Women's Club». 

Foreign Women's Group var flerkulturell og jobbet for å bedre minoritetskvinners forhold i Norge. Foreign Women's Group kom senere til å bli MiRA-senteret, et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner. Fakhra Salimi er leder på senteret.

- Vi var studenter og mødre om hverandre og fungerte godt sammen. Men det ble tidlig klart at det fantes et skille mellom vestlige kvinner og kvinner med ikke-vestlig bakgrunn. Sistnevnte følte diskrimineringen i det norske samfunnet mye sterkere. Slik fikk vi konkrete problemer å hanskes med. For eksempel kvinner som ble diskriminert på arbeidsplassen på grunn av sin hudfarge og når de brukte sine egne kulturelle klesdrakter for eksempel hodeplagg. Og høyt utdannede kvinner opplevde at de bare fikk jobb som vaskekoner og pleieassistenter. Vi så behovet for å være en handlende organisasjon.

Ingen selvstendig juridisk status

Innvandrerkvinnenes kamp kom i kjølvannet av Norges import av billig arbeidskraft på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Det var særlig menn som kom til landet, men også noen kvinner. I 1975 vedtok Stortinget innvandringsstopp, og man fikk valget mellom å etablere seg i Norge eller reise tilbake til sitt hjemland. Mange valgt å bli, og gjennom gjenforeningspolitikken fortsatte kvinner å komme over grensene. 

Minoritetskvinnenes juridiske status kom til å bli en viktig kampsak for FWG. Gruppen jobbet i de første årene med en rekke utvisningssaker. Loven var nemlig slik at minoritetskvinner først fikk selvstendig juridisk status etter at de hadde vært tre år i Norge. Inntil da falt de under utlendingsloven, deres juridiske status ble definert ut fra ekteskapet alene. 
- En kvinne med en voldelig mann, torde ikke å gå fra ham før hun hadde vært i Norge i tre år, for hun risikerte å bli utvist fra landet. Kravet om selvstendig juridisk status for minoritetskvinner ble vårt viktigste krav, sier Salimi. 
- Den norske kvinnebevegelsen så ikke dette som en essensiell kvinnekampsak, de så det som et kulturelt problem. Vi ble sett som ofre for en mannsdominert kultur. Men deres medlidenhet ga oss ingen rettigheter. FWGs målsetning var at ingen kvinner skulle frykte sine menn, uavhengig av kultur. 

Likestilling for hvem?

I 1979 kom likestillingsloven. Innvandrerkvinnene følte seg oversett. 
- I denne loven var hvite etniske kvinner normen. Den tok ikke hensyn til rasistisk diskriminering. Innvandrerkvinnenes særproblemer ble ikke dekket i loven, og er det fortsatt ikke, påpeker Fakhra Salimi.
Hun opplevde at norske feminister enten prøvde å overse minoritetskvinnene, eller at de kun anerkjente dem i offerrollen. 
- De ønsket å gå foran oss, å lede minoritetskvinnenes frigjøringskamp, bane veien som noen «Jeanne d'Arc'er». Det vi ønsket var noen som ville gå sammen med oss, på våre egne premisser. FWG var en gruppe sterke kvinner som kjempet både innenfor sine egne miljøer og mot det norske samfunnets rammer, som begrenset deres muligheter.
- Mange norske kvinner brukte hersketeknikker. For eksempel sa en til meg en gang, da jeg argumenterte for at Likestillingsloven også skulle inkludere minoritetskvinnenes behov, at jeg heller burde dra til Grønland og Gamlebyen, hvor de fleste innvandrerkvinner bodde, for å hjelpe mine medsøstre der. 

Kamp mot rasisme er også kvinnekamp

Fordi innvandrerkvinnene først kom til landet etter at diskusjonen om likestilling var godt i gang, mistet de anledningen til å være med på utformingen av premissene for debatten. Deres særkrav hadde problemer med å få innpass i kvinnebevegelsen. Fakhra Salimi husker spesielt godt 8. mars-toget i 1979. Hovedparolen var «Kamp mot all imperialisme, patriarkalsk......», mens FWG ønsket at det også skulle stå «... og rasisme». Kvinnebevegelsen var ikke enig, ifølge dem falt rasisme inn under innvandring og hadde ikke noe med kvinnekampen å gjøre. 

FWG stilte med underparolene: «Kamp mot rasisme er også kvinnekamp» og «Selvstendig juridisk status for innvandrerkvinnene».
- Minoritetskvinnene har vært usynlig i Norge, sier Salimi og fortsetter:
- Feministene inkluderte i liten grad taterne og samene. De hadde holdningen: «Våre problemer er alles problemer.» Derfor opplevde vi en tredobbel diskriminering: vi ble diskriminert som kvinner og som minoritet i det norske samfunnet. Ikke nok med det - vi ble også diskriminert av kvinnebevegelsen. 

MiRA 

Foreign Women's Group eksisterte fra 1979 til 1989. 
- Foreign Women's Group var et navn vi tok før vi var bevisste på hvem vi var. «Foreign» hadde vi fra fremmedarbeider, men vi ønsket jo egentlig ikke å være fremmede. Vi var kommet for å bli. Og derfor måtte vi forholde oss til dette samfunnet økonomisk, politisk og kulturelt. Bare da kunne vi kreve rettigheter. Etter hvert så vi det nødvendig med et navn som gjenspeilte disse målene. MiRA-senteret, et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, åpnet i 1989.
- MiRA betyr «å se» på spansk. Det handler om synliggjøring. Vi ønsket å si: «Se, her er vi - vi er med i dette samfunnet.»

FWG og MiRA er enestående i skandinavisk sammenheng. Salimi forklarer hvorfor:
- Vi har jobbet på flere plan. Mot rasisme og for likestilling. I dag er koblingen mellom antirasisme og feminisme mye brukt, det var ikke tilfelle på 1970- og 1980-tallet. Perspektivet har både gitt oss bredde og fokus. Arbeidet har vært rettet mot det norske samfunn og innvandrermiljøene. Vi har ført en kamp på to fronter: mot mannsdominans i våre egne kulturer og mot norske samfunnets undertrykkelse. Vi jobber med individuelle saker, men setter dem i et større perspektiv. Og i stedet for den tradisjonelle arbeidsdelingen, der minoriteter forteller historiene og forskere og eksperter fra Vesten fortolker dem, fortolker vi våre egne historier på MiRA-senteret. Vi sitter på en enorm kompetanse. 
- Målet vårt har alltid vært likestilling for kvinner. Dette er sjelden blitt snakket fritt om i innvandrermiljøene. Noen mener det er fordi vi har kvinneundertrykkende kulturer og religioner. Men alle religioner har et kvinneundertrykkende aspekt ved seg. Patriarkatet er felles for kristendommen, jødedommen, hinduismen og islam. Det er andre faktorer som spiller inn, for eksempel økonomiske og teknologiske forhold, hvor langt utviklingen har kommet.

Fakhra Salimi har måttet tåle motstand fra egne rekker og fra det norske samfunnet. Men det har bare gjort kampviljen enda sterkere. Hun er stolt av hva de har fått til og hvilken anerkjennelse de har oppnådd. 
- I dag har vi langt flere venner enn kritikere, avslutter Salimi.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.