- Under min oppvekst på Bjølsen i Oslo var det ikke vanlig å støte på menn som laget mat, gjorde en større del av husarbeidet eller tok seg av barna. Men unntak fantes. En av våre naboer, typograf i Aftenposten, avlastet sin hjemmeværende kone i så stor grad at han ble et samtaleemne, typen på en «snill mann». Men det var så få slike at han umulig kunne bli noe forbilde for oss gutter – utover at han også var flink til å gå på skøyter.

Feministisk nærkontakt

De fleste av oss så sjelden sin egen far gjøre noen form for husarbeid. Som gutt ble jeg nærmest vartet opp av min mor. Jeg var verken mentalt eller praktisk forberedt da jeg som en noenogtjue år gammel mann ble kastet inn i den nye kvinnebevegelsens gjennombruddsfase. Overgangen ble akutt, både smertefull og uhyre tankevekkende.

 Oppdratt i samværet med våre mødre manglet vi ikke sympati for deres arbeid, for deres iherdighet, for deres tretthet. Etter mange diskusjoner om «kvinnesak» i gymnaset og de første studieårene var vi kanskje innstilt på at unge mennesker som studerte samtidig eller var i arbeid samtidig, skulle dele på oppgavene, og ikke ta foreldrenes gamle ansvarsfordeling for gitt. Skuespill som «Et dukkehjem» var diskutert sønder og sammen, og selv følte jeg meg som ung mann alltid fylt av velvilje og sympati for en prinsipiell likestilling. 

Men det er forskjell på velvilje og praksis. Kontrasten mellom mine opplyste, velvillige meninger og den personlige beredskapen til å møte krav om fundamental endring av livstilen ble nesten ikke til å bære.

Uforberedt

Umoden og uforberedt ble jeg i 1972 kjæreste og samboer med en deltager i en av de tidlige nyfeministiske gruppene i Oslo. Kanskje var jeg ikke helt intetanende, for mine studieår i Oxford 1969-71 hadde gjort meg til ivrig leser av engelske og amerikanske aviser og tidsskrifter, og der hadde jeg festet meg ved alle artiklene om den nye bevegelsen – «Women’s Lib», som det for en studentradikaler fra Norge ikke var vanskelig å ha sans for, på avstand. 

Jeg trodde jeg visste hva den nye kvinnekampen dreide seg om. Det skulle ikke holde stikk.

Kapitalismen først

I tidens «nymarxistiske» forståelse, som gjennomsyret de radikale miljøene, var kvinneundertrykkelse og rettferd for kvinner viktige temaer, men antagelsen var at de ikke kunne få noen vesentlig løsning før etter Den Store Sosialistiske Forandringen, oppløsningen av det kapitalistiske systemet, revolusjonen – eller hva de ulike politiske gruppene tenkte seg. Det lå i den teoretiske analysen et skarpt skille mellom «basis» og «overbygning», og kvinnespørsmålene lå hovedsakelig i «overbygningen», det som for alvor først kunne endre seg etter at de avgjørende økonomiske og maktpolitiske omskiftene hadde funnet sted. Det ville være en illusjon å tro at kapitalismen tillot reell likestilling mellom kjønnene, følgelig måtte kapitalismen bekjempes først.

Sovepute

For politiserende menn, hyperopptatte av sine viktige organisatoriske og teoretiske oppgaver, og med begrenset sans for dagliglivets uheroiske dont, representerte denne utsettelsestanken en behagelig sovepute. Nytenkningen kom ikke fra skandinaviske eller andre europeiske miljøer, men fra amerikanske kvinner som hadde deltatt i borgerrettighetsbevegelsen, Vietnamkrig-opposisjonen og det tidlige studentopprøret i USA 1966-67. Disse aktivistene, som stod i skyggen av radikale menn, begynte å spørre seg om frigjøringsideene ikke også skulle gjelde dem selv. De satt ikke sperret i europeisk marxisme eller sosialdemokrati, men krevde endringer her og nå, oppbrudd fra den tradisjonelle mannsrollen og generell mannsdominans, uansett politisk system eller organisasjon. 

Å sette seg opp mot et mannsdominert nærmiljø var prinsipielt like viktig som å arbeide for «de store sakene». Kjønnsdimensjonenen i alle livsforhold og samfunnsområder, i fag og vitenskap skulle belyses, revurderes og forandres ut fra kvinnepolitiske idealer. Dette var den New Feminism som gjennom bøker, artikler, foredrag kom til Norge 1970-72, og etter hvert spaltet seg i ulike grupperinger: Nyfeministene, Brød & Roser, Kvinnefronten osv.

Konfrontasjon

I første omgang var det noen få hundre menn som gjennom «sine» kvinner, fikk nærkontakt med de nye ideene og kravene til en radikalt endret væremåte og livsform. For meg betydde dette nærmest et sjokk. Viljen til å følge opp og følge med var til stede, men ikke evnen. 
Konfrontasjoner og diskusjoner gjorde meg mer bevisst forventningene hos min samboer, men nesten ingenting – verken på det praktiske eller holdningsmessige plan – gikk av seg selv. Det var tvert imot nødvendig å gå i seg selv. Delingen på husarbeidet og normer for rengjøring og orden som jeg i min studenttilværelse hadde hevet meg over, brakte meg på defensiven. Det ble mindre overskudd og tid til å være politisk aktiv, skrive artikler osv. Kamerater som var underkastet mindre strenge krav, så med medlidenhet på mine emosjonelt kaotiske forsøk på å tilpasse meg.

Nye livsformer

Den nye kvinnebevegelsen vant raskt terreng. Etter EF-avstemningen i 1972 lå det norske politiske establishment nede for telling, og det oppstod grobunn og åpenhet for ideer om nye livsformer og kjønnsrelasjoner. 

I 1973 hadde bevegelsen sterk vind i seilene. Også privat ble det et merkeår: Vi fikk barn. Som de første i vår familie og omgangskrets giftet vi oss likevel ikke og levde – som det het – «papirløst», til stor forargelse på vår felles arbeidsplass. Omveltningen forbundet med å få barn var store. Jeg husker all tiden jeg tilbrakte på Blindern barnestuer der foreldrene skulle være med å stelle og legge ungene, seminarene jeg ikke rakk, fristene som ikke ble holdt, det politiske arbeidet jeg ikke fikk gjort. Alt dette nokså selvfølgelige føltes den gangen nytt og opprivende.

Bok og mannsgruppe

Resultatet av den foreløpige reorienteringen ble en artikkel skrevet sammen med min samboer om Kvinnefrigjøringens konsekvenser for mannen, tiden og privatlivet (Kontrast nr 5, 1974), senere utgitt på svensk og dansk; en tilsvarende refleksjon om barndommens historie (også i Kontrast) og sammen med noen andre vel den første norske boken om mannens situasjon etter den nye kvinnebevegelsen, En bok om menn (Pax 1975). Debattboken ble til vår overraskelse solgt i 10 000 eksemplarer. Som oppfølging deltok jeg på møter og i «mannsgrupper» med innledninger om samme tema. Men da en medarbeider i NRK ringte og ville ha meg med som «myk mann» i et TV-program, følte jeg at et tog var satt i gang som burde gå videre uten meg i en mediefordreid rolle.

Nå, 30 år etterpå, og igjen med et lite barn i huset, blir jeg daglig minnet på disse fjerne, men fortsatt eksistensielle erfaringene fra et stort oppbrudd. Men det som en gang var smertefullt, vil vi ofte ikke ha unnvært, etterpå.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.