- Jeg lærte at gutter ikke uten videre er gutter og at jenter ikke uten videre er jenter. Kjønnsroller og kjønnsrollebetinget atferd læres og formes. I dag kanskje selvsagt, men ikke på 1970-tallet.

Takk til kvinnebevegelsen

Når jeg tenker tilbake til 1970-tallet så er det med glede og ikke så lite vemod. Først av alt står denne perioden for meg som en tid da jeg fikk anledning til å ta del i hendinger som jeg er overbevist om har hatt enorm betydning på utviklingen av det samfunnet vi i dag kjenner og som mange som har kommet til senere tar for gitt. Det har gjennom de siste årene vært nok av dem som har tatt avstand fra det de var med på og de tankene de var preget av i denne perioden. Jeg er ikke blant dem.

Når jeg tenker etter er det bare en ting jeg i ettertid angrer på og ser tilbake på med en viss ironisk og humoristisk distanse – fotformskoene. Jeg tenker da på disse skikkelige fotformskoene. De som var lavere ved helen enn foran og som skulle gi en opplevelse av å gå på sand, gå naturlig. Jeg kan nå si at det ikke var sånn. Det var de verste skoene jeg noen gang har gått i – det var en lidelse. 

De lilla skjerfene derimot elsket jeg. Det var forbundet med forventning og glede å besøke Sigrun Bergs vevstue for å se på det nyeste i skjerf og sjal. For første gang opplevde jeg at det var akseptert at menn pyntet seg – og det opplevde jeg som en befrielse. Men dette er kanskje ikke så vesentlig. Viktigere var det engasjementet som mange menn på denne tiden fikk i forhold til kvinnenes samfunnsmessige posisjon og roller.

Essensielle spørsmål

For meg representerte 1970-tallet en periode da også vi menn begynte å stille spørsmål ved de essensialistiske kategoriene kvinner og menn ble forstått innenfor. For min egen del førte dette til at jeg under mellomfagsstudiet og senere magistergradsstudiet ved universitetet i Oslo valgte kjønnsroller og sosialisering som fordypningsområder. 

Det var inspirerende og lærerikt å være en del av gruppen rundt den nytenkende dosenten i sosiologi Erik Grønseth. Jeg var så heldig å få jobb som assistent for Erik på hans banebrytende og nytenkende prosjekt om «Ektefelledelt arbeidstid», et prosjekt som ikke bare ble møtt med interesse i vårt eget land, men der filmteam fra både Japan og Sveits kom til Oslo for å lage reportasjer om et prosjekt der ektefeller delte fullstendig på hjemmearbeid og utearbeid.

Sementerte forskjeller

Gjennom mitt eget arbeid med dette prosjektet fikk jeg også kunnskap om hvor sementert og dyptliggende en del forskjeller mellom kvinner og menn var. Eksempelvis fant jeg at selv i så likedelte familier som de som tok del i dette prosjektet var det lett og finne forskjeller når det gjaldt arbeid i hjemmet. 

En nitid analyse av oppgavedelingen i hjemmet avslørte blant annet at mens kvinnene utførte oppgaver som kan beskrives som negativt synlige, dvs at de var synlige når de ikke var gjort (vindusvask, stryking osv) var mennene flinkere til å ta del i positivt synlige oppgaver, dvs oppgaver som var synlige når de ble gjort (matlaging, omsorg og lek med barn).

Barns rettigheter

Oppmerksomheten i forhold til kvinners situasjon førte meg raskt inn i spørsmål knyttet til barns situasjon og ikke minst menns rolle i forhold til barn. Konkret førte denne interessen meg inn i arbeidet med barns rettigheter i samfunnet. Organisasjonene BRIS (Barns rettigheter i samfunnet) og gruppen Forum barn ble et tilholdssted. Vi utga et tidsskrift, enkelte bøker for barn og vi publiserte også den første boken om innvandrerbarn i Norge, «Små slaver». Det gledelige i dette arbeidet var at det var flere menn som så betydningen av at omsorgen var et fellesansvar ikke bare for menn og kvinner, men for samfunnet.

Kjønnsroller

Gjennom arbeidet med barns rettigheter var jeg så heldig å bli kjente med psykologen Per Olav Tiller, som jeg også jobbet samen med i en periode. Hans nytenkende forskningsarbeid om barns oppvekst i sjømannsfamilier, der far var borte i lengre, tid ledet frem til begrepet om «kompensatorisk maskulinitet», og ga innsikt i og kunnskap om den kjønnsspesifikke sosialiseringens betydning for særlig gutters oppfattede iboende være- og handlemåter. I denne sammenhengen vil jeg også nevne den italienske feministens Elene Biagottis tankevekkende bok: «Slik former vi jentene». Jeg husker særlig at hun beskrev hvordan det var helt i orden å kommentere en liten gutts kjønnsorgan, omtale det ved ulike navn og uttrykk som hadde et positivt innhold. Hadde man prøvd dette i forhold til ei lita jente så hadde omgivelsenes reaksjon ikke ventet på seg.

Spørsmålet er likevel om så mye har endret seg her. Prøv! Poenget er selvsagt at den kroppsforståelsen og kroppsstoltheten gutter og jenter vokste opp med og kanskje fortsatt vokser opp med er nært knyttet til de konvensjoner som preget og preger gutter og kvinners seksualitet og selvforståelse. På dette området har kvinnebevegelsen mye å være stolt av og vi menn mye å være takknemmelige for.

Skjult kvinneverden

I 1981 ble jeg så selv far for første gang og vi så det begge to som en selvfølge at vi skulle dele på omsorgen, også i forhold til å være hjemmet med barnet. For meg førte dette til at jeg hadde 8-9 måneder sammen med Jan – store deler av dagen alene med Jan. Dette er en erfaring jeg ikke ville vært foruten. I tillegg til den enorme gleden det selvsagt var å se et lite liv ta form og utvikle seg, ga det meg på en helt annen måte enn teoretiske beskrivelser en innsikt i et daglig arbeid som for de fleste menn av min generasjon hadde vært en skjult kvinneverden. Denne erfaringen åpnet dermed også for en langt større mulighet for å kunne etablere en forståelse og et språk for samhandling med kona mi og andre kvinner. Samtidig ga det meg kunnskaper og innsikter som kunne benyttes i kampen for barns oppvekstsituasjon og erfaringen med Jan ledet meg inn i daghjemsaksjonen der jeg lærte mye om særlig kvinners arbeid for å få flere og bedre barnehager.

Takk til kvinnebevegelsen

Jeg er som jeg innledet med glad for at jeg fikk ta del i den brytningstiden jeg mener særlig 1970-tallet representerer i utviklingen av det norske samfunnet med hensyn til likestillingspolitikk og barns oppvekstbetingelser. Jeg skylder i denne sammenhengen mye til de kvinnene som startet det en kan beskrive som den nye kvinnebevegelsen. Kvinner som gjennom en langvarig kamp blant annet stilte spørsmålstegn ved og nektet å akseptere de essensialistiske og «naturgitte kategoriene» som kjønn ble forstått innenfor og som har bidratt til et mer likestilt og dermed et bedre samfunn for oss alle.

Lars Grue er forsker og ansatt ved NOVA.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.