Inge Ås: Frie paroler og tvangspuling

Inge Ås var aktiv på Kvinnehuset i Oslo og med i det som ble Samarbeidsutvalget for 8. mars etter at 8. mars arbeidet splittet seg i Oslo. Samarbeidsutvalget besto blant annet av Nyfeministene, Brød og Roser, Lesbisk Bevegelse og Demokratisk Kvinneunion.

- Jeg var svært opptatt av at 8. mars skulle være for alle kvinner. Det skulle være mulig å komme i tog uavhengig om du var for eller mot selvbestemt abort. Derfor sloss jeg for at det skulle være frie underparoler1 i toget, i tillegg til fellesparolene som vi vedtok på allmøtene i forkant av markeringene. Etter min mening skulle de kvinnepolitiske diskusjonene foregå hele året, men denne dagen skulle alle få gå i felles tog. Kvinnefronten var imot dette prinsippet, og gjorde hver 8. mars fram til vi splittet oss i 1976, til en kamp om politiske linjer.

Tvangspuling

- Jeg var med i en Nyfeministgruppe som kalte seg Kvinneaktivistene. Denne gruppa gjorde seg særlig upopulære blant Kvinnefronterne i det første fellesarrangerte 8. marstoget i Oslo i 1972. Vi troppet opp med fem paroler, hvorav «Nei til tvangspuling» og «Vi vil ligge øverst» ble de mest diskuterte. Resultatet var at vi ble kastet ut av toget av Kvinnefrontere, og måtte gå femten meter bak de andre hele veien. Kvinnefronten mente parolene var sekteriske. Formålet med parolen var å rette oppmerksomhet på kvinners manglende selvbestemmelse over egen seksualitet. Det var en svært aktuell parole. I 1975 dukket vi opp med «Drep ikke kjærligheten med tvangspuling».Denne ble med overlegg revet i stykker av Kvinnefronten.

Noter:
1. Det vil si paroler som ikke måtte være vedtatt på allmøtet i forkant av markeringen

Turid Horgen: Gjenreising av 8. mars som kampdag

Elisabet Helsing: Blid, men beinhard

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.