Sirenesang

I 1973 kom det første nummeret av kvinnebladet Sirene. Seks kvinner sto bak, blant dem Astrid Brekken. Gjennom Sirene videreførte de praksisen i nyfeministenes bevisstgjøringsgrupper. Det gjaldt å bli bevisst sin situasjon som kvinne i et patriarkalsk samfunn, og det ble man blant annet ved å dele sine erfaringer med andre kvinner.

«Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykt før de har en drøm, en visjon om noe bedre.»
Fast motto i Sirene

Også Liv Ullmann er undertrykt

Sirene var et alternativ til de tradisjonelle ukebladene. Der Alle Kvinner skrev om oppskrifter, skjønnhet og barn, skrev Sirene om likelønn, fri abort og daghjem. Det var særlig ukebladenes passiviserende kvinnesyn nyfeministene reagerte på; bladene bekreftet den tradisjonelle kvinnerollen sentrert rundt hus, hjem og barn. Førsteopplaget av Sirene var på 5000 og forsvant i en fei. For Sirene representerte noe helt nytt i norsk sammenheng. 

- Vi var en ny stemme når det gjaldt synet på hva en kvinne er, vi var sterkt kritiske til husmorrollen, på offensiven når det gjaldt like rettigheter i arbeidslivet, og fritt-talende om seksualitet, sier Brekken. Ingen andre skrev om kvinners liv på denne måten.

Andre kvinnetidsskrifter som Kvinnefront og KjerringRåd kom ikke før i 1975. Dessuten var Sirene en mellomting mellom tidsskrift og ukeblad. Det hadde noe av tidsskriftets seriøsitet, men var mer likt ukebladet når det gjaldt leservennlighet og layout. I Sirene fantes kvinneportretter, artikler, tegneserier, noveller og lesebrev, blant annet. Et stort bilde av Liv Ullmann dominerte bladets første forside, med tittelen «Den undertrykte Liv Ullmann». 

- Når vi frontet Liv Ullmann i det første nummeret, var det et ganske sterkt signal om profilen, sier Astrid Brekken. Vi fridde til publikum, og vi ønsket å si at dette bladet ikke bare henvendte seg til folk som identifiserer seg med feminisme og politikk. Vi ville nå utover egne rekker, for selv var vi ingen sterkt politisk eller ideologisk gjeng. Vi la oss på en feministisk linje, men tok for oss emner og brukte en stil som appellerte til flere enn dem som var frelst fra før. Men det at vi skulle lykkes så sterkt, det var overraskende.

Vårt besværlige underliv

Seksualitet og underliv var fortsatt tabubelagte emner i 1973. Sirene trykte for eksempel en novelle som handlet om det å få bryskreft og opplevelsen av å fjerne brystet. 

- Dette var uvanlig, husker Brekken.

- Men særlig oppsikt vakte den faste spalten «Vårt besværlige underliv», som var en spørrespalte der legen Ragnhild Halvorsen besvarte lesernes spørsmål. Vi var nokså frittalende og brukte et språk som nok ligger nærmere opp til det man bruker i dag. Vi snakket om lyst og seksuell likestilling. 

Astrid Brekken forteller at navnet på bladet, Sirene, spilte på ordets doble betydning. På den ene siden er sirener de homeriske kvinnene som lokket til seg sjøfarende menn med sin forførende sang. De var farlige. På den annen side var sirener signaler, varselsignaler. Og det var særlig den siste betydningen av ordet, den vekkende funksjonen, de seks kvinnene var opptatt av, derfor undertittelen «Et tidssignal for kvinner og menn». For menn?

- Ja, vi var ikke mannehatere, slik motstanderne yndet å kalle oss. Vi ville ha med oss mennene. Vi var imot patriarkatet, det vil si de strukturer i samfunnet som undertrykker kvinnen. Patriarkatet var hovedfienden for nyfeministene, ikke den enkelte mann. Dessuten er det viktig å understreke at Sirene var et fullstendig uavhengig tidsskrift, vi var ikke taleorgan for noen bestemt bevegelse, selv om de fleste av oss nok identifiserte oss med nyfeminismen. Men nyfeministene var tverrpolitiske, i motsetning til for eksempel Kvinnefronten.

Selv om kvinnene bak Sirene møtte masse positiv respons, i form av leserbrev og høye opplagstall, ble de også møtt med hets og frykt.

- Folk har fortalt senere at de var skjulte abonnenter eller at de kjøpte bladet i smug, sier Brekken. Feminismen ble oppfattet som noe farlig og truende.

Hun hadde følt det samme da hun studerte i USA noen år tidligere.

Bra-burning, Man-hating Bitches

- I 1969 dro jeg til New York for å ta hovedfag i sosiologi. Der var kvinnebevegelsen godt i gang. De kjempet blant annet for fri abort. De amerikanske kvinnene var modige og tok ofte i bruk sterke slagord. De møtte massiv motstand, ikke minst fra menn, som kalte dem «bra-burning, man-hating bitches».

Astrid Brekken hadde opplevd sin feministiske «oppvåkning» på slutten av 1960-tallet, mens hun fortsatt var i Norge. Den kom gradvis, forteller hun.

- I dag er det naturlig for jenter ha å likestilling som en del av sin personlige ideologi. Det var det ikke på 60-tallet. Jeg husker at jeg i ungdommen stadig var i diskusjoner om kjønnsroller, særlig med menn. Men jeg kom til kort, for jeg manglet et tilstrekkelig begrepsapparat. Dette løsnet etter at jeg kom over bøker av Simone de Beauvoir og Betty Friedan. Endelig var det noen som satte ord på det vi kvinner lenge hadde følt, men ikke hatt et bevisst forhold til. Og da jeg kom til USA i 1969, var det som å komme hjem. Her var diskusjonen i full gang. Det var det som var så flott med å komme dit akkurat da! 

Brekken forteller at feminister i USA med Gloria Steinem i spissen ga ut magasinet Ms, et glossy blad med feministisk innhold. Ms var ikke en stilløs blekke med politiske tekster, og man fant det i samme hylle som de mer glamorøse kvinnemagasinene. Dette burde være en idé også for norske feminister.

- I 1971 var jeg tilbake i Norge, og ansatt i NRK. Der møtte jeg Gøril Strømholm, som også var journalist. Og vi begynte å fabulere sammen: «Tenk så spennende å starte et norsk feministblad.» 

Et fenomen

Nå var nyfeminismen godt i gang også i Norge, og i løpet av kort tid hadde Strømholm og Brekken samlet en kompetent gjeng: Bitten Modal var aktiv nyfeminist, mens Sissel Biong, som jobbet i Gyldendal, var grafisk designer. Kari Rolfsen var billedkunstner, og forfatteren Bjørg Vik, som gav ut bøkene sin på Cappelen forlag.

- Vi var seks ressurssterke kvinner med troen på at vi kunne få det til. Derfor gikk vi til forlagssjef Henrik Groth i Cappelen og fortalte om prosjektet. Og han sa ja til å stille med kapital. Det gikk overraskende lett. Men han så vel potensialet i oss, sier Brekken. 

- Vi fikk stor oppmerksomhet i pressen, også i utlandet. For vi var et fenomen. Vi var tidlig ute, og vi representerte noe nytt. Dessuten gikk det jo så utrolig bra. Opplaget var en sensasjon i seg selv.

Etter at det hadde gått så bra med det første nummeret, trykte de nummer to i et opplag på 30 000. Og fortsatt gikk det godt. De ble overmodige, forteller Brekken, og frigjorde seg fra Cappelen i 1977. Sirene hadde et opplag på mellom 20-25 000 de første tre årene. Bladet kom ut ca. en gang i måneden, noen ganger sjeldnere. Som nyfeministene var redaksjonen opptatt av å ikke ha en hierarkisk organisering.

- I begynnelsen var Sirene en dugnadssak, og vi hadde flat struktur. Da vi ansatte en person på heltid, fortok dette idealet seg noe, naturlig nok.

Astrid Brekken gikk ut av redaksjonen i 1978. Det ble ikke tid nok. I tillegg til å ha full jobb og barn overtok hun familiens gård. Men Sirene fortsatte videre, helt til 1983, da det gikk inn. 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.