Om Kvinnefront

Følgende er hentet fra Kvinnejournalens jubileumsnummer 3/4, 2000.
Artikkelen er lagt ut med tillatelse fra redaksjonen. 

Første blad - 1975

Første Kvinnejournalen kom høsten 1975. Kirsti Ingebricson var redaktør. I tillegg satt 3-4 andre i redaksjonen. I løpet av de første årene kom bladet i et opplag på 20 000.

Men hvorfor ble bladet startet? Her er utdrag fra et intervju Solveig Nyhamar gjorde med Kirsti Ingebricson i 1985, da bladet var 10 år gammelt.
- Vi hadde lenge diskutert at vi trengte et nytt kvinneblad. Sirene var alt på markedet. Vi ville ikke at Sirene skulle råde grunnen alene. Vi ville lage et blad som først og fremst henvendte seg til andre enn det vi oppfattet som Sirenes leserkrets - intellektuelle kvinner. Også var vi uenige i Sirenes kvinnepolitiske linje. Den gang sto det skarpere motsetninger innen kvinnebevegelsen, og Sirene ble absolutt ikke oppfattet som «vårt blad».

Kvinnejournalen, eller Kvinnefront som det het den gang ble startet opp etter grundige diskusjoner, med en klar redaksjonell linje.
- Vi skulle ta utgangspunkt i kvinners situasjon, først og fremst kvinnene i arbeiderklassen. Og den røde tråden skulle være retten til arbeid. (...) Vi fikk masse stoff fra alle kanter av landet. I likhet med oss i redaksjonen, var heller ikke de som skrev til oss særlig hemmet av prestasjonsangst. Ingen tenkte på at vi ikke kunne skrive. Jentene skrev, og mange skrev faktisk veldig bra! Og den røde tråden var vanlige kvinners livssituasjonen.
- Se på f.eks. det tredje nummeret vi ga ut, nummer 2-76. Blant stoffet vi fikk tilsendt var: et intervju med en som hadde vært gjennom abortnemndas trakassering. Flere intervjuer fra Romsås, og kvinner i drabantmiljø - en ung småbarnsmor, en 14 år gammel jente og en ufør kvinne. Alle fra Romsås, og alle kunne si noe om livet sitt på Romsås, noe som var til å lære av. Et intervju kom fra jenter på mannsarbeidsplassen Jøtul. En artikkel var skrevet av en bonde kone fra Hitra, Hergunn Hansen, om bondekonas situasjon på bygda. Gerd von der Lippe skrev om jenter og fotball.
- Dette var jo første halvdel av 70-åra, den tida trodde vi at vi kunne greie det meste. (...) Vi monterte sidene i bladet sjøl, med bilder og tekst. Ingen av oss kunne noe slikt, men vi fikk noen «lynkurs». Det var ikke få netter vi sto ved lysbordet på dugnadsrommet i Øvregate 7 helt ned mot Akerselva. Og det var vi som holdt orden på kartoteket. Kartoteket lå i en diger tre skuff som vi alltid bar med oss rundt, til Kvinnefront-kontoret, til dugnadsrommet, til leilighetene våre. Og vi sto for utsendinga sjøl, til abonnenter og kommisjonærer. Og kommisjonærer var det mange av den gang! Og adressene ble skrevet på for hånd, til både kommisjonærer og abonnenter. 
SN og MR

Fra Kvinnefront til Kvinnejournalen

- Vi ønsket å gi bladet en ny profil. Hensikten var først og fremst å prøve å nå fram til en større målgruppe. Men vi som arbeidet med bladet på den tiden ville gjerne lage det bladet vi selv aller helst ville lese, sier Solveig Skaare, redaktør i 1982.

Noen av oss hadde jobbet med Kvinnefront en stund. Det var Kvinnefrontens eksterne blad, men det ble nok av mange oppfattet som et «menighetsblad» for Kvinnefrontens medlemmer og nære sympatisører. Innholdet var forutsigbart. Det handlet mye om det Kvinnefronten til enhver tid hadde på dagsorden: 8. mars, l. mai, porno-, barnehage- og abortkamp, om kvinner i mannsyrker og kvinner i kvinneyrker. For all del, når jeg nå blar i de gamle bladene, ser jeg at det var mange fine enkeltartikler og reportasjer, men etter diskusjoner også med styret for bladet, besluttet vi å jobbe for en radikal omlegging. Første nummer av Kvinnejournalen kom ut i 1982. Da var vi i hvert fall et par stykker i redaksjonen som var journalistutdannet og en som var profesjonell på layout.

- I de første årgangene med Kvinnejournalen konsentrerte vi oss om ett hovedtema i hvert nummer, forteller Solveig. Vi ønsket å behandle stoffet både grundigere og bredere, både i tekst og ikke minst illustrert med gode bilder. Vi ønsket å skrive om og politisere «de nære ting», det som opptar oss kvinner aller mest i hverdagen. De tre første numrene tok vi for oss henholdsvis mannen, barna og kvinnekroppen!

- Vi tok utgangspunkt i våre egne erfaringer, og planleggingen av det enkelte nummeret ble drøftet grundig før vi fordelte oppgavene med å skrive eller samle inn stoff. Foruten å ta opp temaene fra forskjellige og personlige synvinkler, hadde vi også en ambisjon om å være litt frekke og provosere til debatt. For eksempel lød forsidetittelen på det aller første nummeret av Kvinnejournalen: «Menn - et nummer verdt?». Og det var vel ikke tvil om at mange av oss hadde, og har, ambivalente forhold til mennene i våre liv. Det å få barn og bli mødre er heller ikke uproblematisk. Mange kan ikke og noen vil ikke, er de da «riktige kvinner»? Slike spørsmål tok vi opp. Og det ble lagt merke til. De første numrene fikk omtale både i Klassekampen og i Dagbladet, og det vanket mye ros, ikke minst for layouten og billedbruken. Engang måtte vi til og med møte i Ukeslutt i NRK en lørdag formiddag. Det var da vi hadde temanummer om sex. Med forsidetittel: «- et blad til å bli kåt av». Da forlangte Narvesen at vi trykte opp et nytt opplag, det var pågang fra kiosker over hele landet, også der Kvinnejournalen aldri var blitt solgt før.
SN

Fra kommisjonær til post 

Kvinnejournalen kommer nå til leserne med postverket, ikke via kommisjonærer.

Det er Kvinnefronten som utgir Kvinnejournalen. Før var salg og abonnentsverving en viktig oppgave for organisasjonen. Mange av oss har stått utenfor Samvirkelaget eller på gatehjørnet med standsbukk påklistret forsider og utklipp og et par, tre blader på strak arm.

Etterhvert sa flere, halvt i sarkastisk spøk, halvt i velment undring: finnes dere enda da? Jo, vi fins! Men siden Kvinnefronten er blitt mer en enkeltmedlemsorganisasjon og Kvinnefrontgruppene har utgjort bladets kommisjonærnett, sier det seg selv at selgerne er blitt færre. Antall kommisjonærer og antall blader pr. selger har gått nedover. Men 8. mars selger fortsatt mange Kvinnejournalen - både Kvinnefrontmedlemmer og redaksjonsmedlemmer.

Smertefritt var det heller ikke før, til tross for det brennende ønsket om å synliggjøre kvinnekampen ved å selge en masse blader. Salg skulle være en kollektiv oppgave. Men ofte ble det den hvis navn sto på kommisjonærpakka, som heltemodig slet for å få bladene hentet, solgt og oppgjør sendt. Redaksjonen slet på sin side. I kommisjonærbrev sendt før hvert nytt nummer understrekes stadig viktigheten - ja ofte bokstavelig talt livsviktigheten - av salgsinnsatsen: «løssalgskjøperne er fortsatt vår største abonnementsreserve. Og abonnentene er livsnerven.»

Fra letraset til cd

Kvinnefront, og siden Kvinnejournalen, har fulgt med i den teknologiske utviklingen. Det er ingen ting ekstraordinært i det. Å se tilbake på 25 års produksjon er mer enn teknikk. De første numrene av Kvinnefront ser hjelpeløse ut fra dagens tekniske nivå. Bokstavene i titlene har en innbyrdes avstand som av og til får utilsiktede følger. Kvinnekamp blir av og til kvinnekamp andre ganger k vinnekamp. I en nylig opprydning fant vi bunken av letrasetbokstaver. K'ene var det få av, vene var også stort sett borte fra arkene med klisterbokstaver. Rullene med sort strek til å ramme inn bilder og tekst har også fulgt oss nederst i skuffen. Manusarket som ble sendt til setting med 34 tegn og 14 linjer husker
de fleste som var med i produksjonen frem til slutten av 80-tallet.

Etter lime- og klistreperioden gikk Kvinnejournalen over til mer profesjonell produksjon. Utlærte typografer kom inn i redaksjonen, og arbeidet med å bedre billedkvaliteten sto høyt. Årene med lønnet redaktør ble selvfølgelig preget av at det var flere krefter og mer oppmerksomhet omkring bladets utseende. Kvinnejournalens økonomi har imidlertid ALDRI vært slik at det har vært mulig å «flotte seg» med mange glansede sider og fargetrykk. Papirkvaliteten har variert og enkelte av våre gamle numre fra årene 1982 og 83 henger bare så vidt sammen. Til tider har vi forsøkt å gjøre et poeng ut av at vi ikke konkurrerte med damebladenes overdådige fargerike reklamesider.

I 1988 gikk Kvinnejournalen fra tidsskrift-format over i tabloidformat trykt på rotasjonspresse. Bladet ble nå lagt direkte inn på data-anlegget hos trykkeriet. Vi strevde med kommandoene. «Maskinen har spist teksten» lød det når filene ikke lot seg åpne og kunnskapen ikke strakk til. Tålmodighet har aldri manglet i Kvinnejournalens redaksjon, til slutt ble vi selvlærte på data. Så ble det til en mange års stilltiende aksept av vår tilstedeværelse på Duplotrykk og i Klassekampens lokaler.

I dag er vi tilbake til et tidsskriftformat til glede for noen, og til sorg for de som likte det store formatet som ga god plass til foto. Teksten går mellom oss i eget pc-nettverk på kvinnehuset. Vi sender manus til hverandre, mottar stort sett alt elektronisk, bilder sendes oss i jpeg eller tiff. Cd'en er blitt det siste lagringsmedium for oss.

Men fortsatt hører vi til de fattige tidsskrifter som ikke kan eie og vedlikeholde avanserte dataprogrammer. Å produsere Kvinnejournalen er et pusleri, den ubetalte egeninnsatsen er bærebjelken, gode betalte hjelpere på uttegningssiden, repro, trykkeri og distribusjon sikrer at et svært sammensatt produkt endelig når frem til leserne.
HW

Inn i et nytt årtusen!

Våren 1999 var kvinnejournalens redaksjon i akutt behov for å få flere innsatsvillige kvinner til frivillig arbeid for fortsatt å kunne gi ut blader. Onde tunger sa til oss at 70-tallet var forbi, den kollektivistiske tanke var død, og at vi derfor ikke ville finne noen. Tross advarsler, og med ukuelig tro på at det fantes skriveføre kvinner der ute som hadde lyst til å være med i redaksjonskollektivet, satt vi inn en annonse. Responsen var stor. Vi klarte det mange ikke trodde var mulig, nemlig å etablere en ny og forsterket redaksjon som er proppfull av ideer og initiativ. Responsen gir et viktig signal, det å handle i feministisk ånd er igjen blitt viktig og mulig for en ny generasjon kvinner.

Redaksjonen i år 2000 består av noen få gamle medlemmer med bred og omfattende kvinnepolitisk erfaring, og mange fra en helt ny generasjon feminister, som om ikke personlig så politisk har vokst opp som pikebarna til 70-tallets kvinneopprørere. Redaksjonen er et møte mellom to generasjoner feminister som vil formidle kvinneblikk på tilværelsen ut fra sine ulike erfaringshorisonter. Dette blir det mye spennende blad av.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.