En omstridt lov

«Hastverksarbeid» – «En oppsiktsvekkende reform» – «Foreldet og galt». Dette var noen av de motstridende oppfatningene som kom til uttrykk da lov om likestilling mellom kjønnene ble lagt fram våren 1975. Forslaget var mildest talt under dobbelt ild. Både fra SV og de borgerlige partiene ble det rettet angrep mot loven - om enn på forskjellig grunnlag, og blant kvinneorganisasjonene var meningene delte.

Bakgrunnen for forslaget var den voksende kvinnebevegelsen, men forslaget sprang ut av Arbeiderpartiet. Foran Stortingsvalget i 1973 programfestet partiet at det ville ha en «lov mot diskriminering av kvinner». Da partiet kom i regjering, satte det i gang arbeidet med det som etterhvert ble omdøpt til «lov om likestilling mellom kjønnene». Det nyopprettete Fri rettshjelp for kvinner ved juridisk fakultet i Oslo reagerte med boka «Juss & juks». 

Det var et varsko. Jusskvinnene mente lova virket tilslørende, fordi den ga inntrykk av å innfri kvinnenes krav om likestilling samtidig som den i praksis ville føre til fortsatt ulikhet. Og ikke nok med det. Lova kunne komme til å skade kvinnenes sak ved at den hindret tiltak som var nødvendige for likestilling. Kvinnene trengte en lov mot diskriminering av kvinner, ikke en likestillingslov. 

Nå var Arbeiderpartiets opprinnelige krav en lov mot diskriminering og endringen skjedde under departementets arbeid med saka. Hvorfor er uklart. Men Arbeiderpartiets representanter i Stortinget støttet endringen. Deres syn var at samfunnet må bygges og ledes av kvinner og menn i et likeverdig fellesskap. Likestilling er et rettsferdskrav som har sin gyldighet enten det er kvinner eller menn som diskrimineres. Jusskvinnene repliserte at dette prinsipielt var vel og bra. Det var bare det at i praksis ble ikke menn diskriminert slik som kvinner. Det var kvinnene, ikke mennene, som var utsatt for århundrers diskriminering og undertrykking på grunn av sitt kjønn, og følgelig var det kvinnene, ikke mennene, som først og fremst trengte å styrke sin stilling. 

Muligens var det en slags idealisme som gjorde at Arbeiderpartiet flyttet søkelyset fra diskrimineringen av kvinner til likestilling mellom kjønnene. Men vel så sannsynlig er det at forskyvningen var et forsøk på å gjøre lova mer spiselig for motvillige menn. Og enda hadde regjeringen vansker med å få Arbeiderpartiets Stortingsgruppe til å godta lovforslaget. SV fulgte opp mye av kritikken fra «Juss og juks» og utarbeidet et forslag til lov mot diskriminering av kvinner som alternativ til regjeringens forslag. Ingen var uenige i at målet var reell likestilling mellom kjønnene. Problemet var hvordan en best kunne nå fram til målet? 

Det viktigste virkemidlet for regjeringen var forbud mot forskjellsbehandling av kvinner og menn. Men forskjellsbehandling var både ønskelig og nødvendig i en rekke tilfelle for å bedre kvinnenes stilling. Kvinneundertrykkingen gjorde at kvinnene var dårligere stilt enn menn på mange måter, kvinners gjøren og laden var generelt nedvurdert og makt ble tildelt menn og frarøvet kvinner utelukkende på grunn av kjønn. Skulle disse skeivhetene rettes opp, måtte kvinner i en overgangsperiode få positiv særbehandling, selv om dette kunne virke urettferdig for enkeltmenn og grupper av menn. Dessuten: fordi kvinnene sto svakt, hadde de på noen områder fått visse fordeler. De ble blant annet lovbeskyttet som den avhengige part i et parforhold. Ble disse fordelene opphevet i likebehandlingens navn, kunne det bety et tilbakeskritt. 

Endelig tok et forbud mot forskjellsbehandling ikke hensyn til de forskjeller som faktisk eksisterer mellom kjønnene, enten de var av biologisk, sosial eller kulturell art. Det var vel ikke meningen å legge opp til en politikk som behandlet kvinner som om de var menn? Det var ikke likhet, men likeverd som var poenget. Nå erkjente regjeringen at en fullstendig gjennomført likebehandling av kjønnene kunne få uheldige virkninger, så de åpnet adgang til unntak fra hovedprinsippet. Hvis forskjellsbehandling fremmet likestilling, skulle den likevel være tillatt. 

Det var imidlertid uklart hvilken betydning unntaket ville få. Rene kvinneforeninger kom for eksempel ikke under unntaket og ville bli forbudt hvis de ikke fikk dispensasjon. SV foreslo i stedet at lova skulle innføre to virkemidler: - forbud mot diskriminering av kvinner og - påbud om særlig tiltak og rettigheter for kvinnene. SV mente dessuten at lova måtte omfatte flest mulig samfunnsområder. Regjeringens forslag innebar altfor mange innskrenkninger. Lova skulle ikke ramme kjønnsdiskriminerende ytringer, og den skulle ikke gjelde indre forhold i trossamfunn. Den skulle ikke håndheves i familielivet og i arbeidslivet skulle kravet om likelønn bare gjelde for ansatte hos samme arbeidsgiver. Det skulle opprettes et likestillingsombud og en nemnd, men dette apparatet ville ikke stå særlig sterkt når det gjaldt å sikre kvinners interesser, spesielt hvis disse kom i konflikt med andre hensyn. 

SV forsøkte å forhandle med Arbeiderpartiet for å komme fram til et felles forslag. Men Arbeiderpartiets representanter hadde ikke noe vesentlig å gi. De kunne åpne for forskjellsbehandling når den «ut fra den eksisterende situasjon mellom kvinner og menn ga kvinner særlige rettigheter.» Men det var omtrent det hele. Det var stor uvilje mot lova i Arbeiderpartiets gruppe og deler av lovforslaget fikk ikke tilslutning. Blant annet kunne gruppa ikke gå med på at kvinnediskrimineringen ved Menighetsfakultets praktisk-teologiske seminar skulle opphøre. At Menighetsfakultetet selv åpnet seminaret for kvinner før likestillingslova kom opp i Odelstinget, bedret ikke situasjonen i Arbeiderpartiets gruppe. Det stod sterke krefter bak partiets kompromissløshet. Blant annet krevde LO at likelønnsparagrafen bare skulle gjelde ansatte hos samme arbeidsgiver, fordi en ellers ville gripe inn i den frie forhandlingsretten mellom partene i arbeidslivet. 

Da det ble klart at Arbeiderpartiet verken ville gå inn på SVs lovforslag mot diskriminering av kvinner eller endre sin egen likestillingslov, oppsto det en vanskelig situasjon i Stortinget. Hva skulle SV gjøre når deres forslag var nedstemt? Hvis regjeringens forslag ble sendt tilbake, ville det komme noe nytt forslag igjen – og ville det eventuelt være bedre? Det foreliggende lovforslaget hadde store svakheter, men var det bedre med ingenting? Lova kunne være til nytte for kvinnene når det forekom fordomsfull forskjellsbehandling av kvinner og menn. Imidlertid kunne den også stenge for positiv særbehandling av kvinner. Det var en kattepine. 

De fleste kvinneorganisasjonene mente lova burde sendes tilbake. Bare Norsk Kvinnesaksforening hevdet at det var bedre med en ufullkommen lov enn ingen lov i det hele tatt. Det ble til at SV gikk inn for tilbakesendelse. Lovforslaget ble sendt tilbake. Bare Venstre og Det nye folkepartiet støttet regjeringen. Og Arbeiderpartiet var ikke nådig etterpå. «Dolkestøt fra SV» og «Svart dag for likestilling», het det. Men snart stilnet det av, og i februar 1977 la Høyre fram sitt forslag til likestillingslov. 

Det var bygd over samme lest som Arbeiderpartiets, men målsettingen om særlig å bedre kvinnenes stilling var fjernet, likeledes alle spesielle henvisninger til kvinnene. Den som trodde kvinneorganisasjonene ville bli trukket med i et videre arbeidet med likestillingslova, tok feil. Regjeringen fremmet et nytt forslag sommeren 1977 og bortsett fra en ny paragraf om foreninger var det til forveksling likt det som var sendt tilbake et år før. 

I mai 1978 ble lov om likestilling mellom kjønnene vedtatt med Arbeiderpartiets, Høyres og Venstres stemmer. Ingen av de betydelige innvendingene fra kvinneorganisasjonene eller SV var imøtekommet.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.