Straffelovens paragraf 213

«Finder utuktig Omgjengelse Sted mellom Personer av handkjøn, straffes de, der heri gjør seg skyldige eller som medvirker dertil med Fængsel indtil ett Aar. Med samme Straf ansees den, som har utuktig Omgjengelse med Dyr eller som medvirker dertil. Paatale finder sted naar det paakræves av almene Hensyn.»

Straffeloven §213 ble, så vidt vites, ikke håndhevet i etterkrigstiden, og var da den ble opphevet i 1972 for så vidt en sovende paragraf. Men den var en torn i øyet på alle homofile. Og den var i høyeste grad levende i vår bevissthet. Heri lå jo en moralsk fordømmelse av våre handlinger, og den bevirket at mange følte de måtte gå stille i dørene. Ikke troppe opp med slagord og transparenter. Men man måtte gå fram med kløkt og diplomati og prøve å påvirke stortingsrepresentantene. Dette var det i stor grad Karen-Christine Friele sørget for. Det gjorde henne også til en helt i homoverdenen at hennes strategi lyktes. 
Da paragrafen endelig var opphevet, la den veien åpen for en mer aktivistisk linje.

At §213 kun omhandlet menn var i seg selv en fornærmelse mot alle homofile kvinner. Det var jo et subtilt uttrykk for patriarkatet. Paragrafen ble vedtatt i Straffeloven av 1902, og etter sigende sto straffelovrådet den gang under påvirkning av engelsk tankegods og viktorianisme. Dronning Victoria skal ha uttalt at det ikke var nødvendig med noe straffeforbud mot kvinnelig homoseksualitet, da seksuell omgang mellom kvinner ikke eksisterte. (Logikken i resonnementet er jo upåklagelig. Om hun nå bare hadde hatt rett!).

Selv vokste jeg opp i en uklar forestilling om at homoseksualitet – uansett kjønn – var kriminelt. At fjerning av §213 ble en hovedsak for Det norske Forbundet av 1948 frem til 1972, var en selvsagt ting for alle homofile. Kvinner som menn.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.