Lesbisk rebell

Gerd Brantenberg skrev lesbisk, organiserte lesbisk og levde lesbisk i full offentlighet. På 70-tallet var det mer enn litt uvanlig.

Tekst: Kaia Storvik og Marte Ryste. Foto: Nina S. Strand

I 1975 var kvinnebevegelsen godt etablerte i Norge. Nyfeministene hadde vært aktive i drøye fem år, Kvinnefronten siden 1973. Kvinnebevegelsen kjempet for selvbestemt abort, arrangerte 8.mars og slåss mot undertrykking av kvinner på alle samfunnets arenaer. Det personlige var politisk – alt skulle fram i lyset. Men det var ikke alle som følte seg like inkluderte i det feministiske fellesskapet. Lesbisk Bevegelse ble startet av kvinner som både ville drive feministisk kamp og kamp mot undertrykkelse av homofile. Det fant de ikke rom for i noen av de etablerte organisasjonene.

Lesbisk frontfigur

Vi har reist på besøk til en av frontfigurene i denne bevegelsen for å snakke om en del av kvinnebevegelsenshistorie som ikke har fått mye spalteplass, den lesbiske kvinnekampen. Forfatteren Gerd Brantenberg debuterte med den første åpne boka om homofili i Norge i 1973, «Opp alle jordens homofile.» Deretter skrev hun «Egalias døtre», Norges største boksuksess internasjonalt i 70- og 80-årene.
Brantenberg er en kvinne det er umulig å komme utenom når 70-tallets historie skal oppsummeres.

 Janne Kjellberg sa det slik i sitt portrettintervju med forfatteren i Klassekampen: «Å vurdere Gerd Brantenbergs betydning som lesbisk, kvinnepolitisk forfatter er en umulig oppgave. I Norge har hun vært den eneste. Gerd Brantenberg er ruvende tilstede, med begge beina godt plantet i eget prosjekt. Det går ikke an å se forbi Gerd Brantenberg. Man ender likevel opp med å se rett på henne.»

I Danmark

Da «Opp alle jordens homofile» kom ut bodde og studerte Brantenberg i Danmark. Der var hun med på å starte opp dansk Lesbisk Bevegelse, en bevegelse som skulle får stor betydning for de norske medsøstrene gjennom hele 70-tallet. Der hadde hun også stilt opp i en hjemme-hos reportasje i det danske søndags-BT, et ukeblad med opplag på over én million, sammen med sin daværende kjæreste. 

Artikkelen ble førstesidestoff og Brantenberg ble offentlig lesbisk i Norge.Selve reportasjen i BT ble ikke som Brantenberg ønsket. Den var for privat og platt. Normaliteten og familieidyll ble satt i fokus. Samfunnskritikken forsvant. Det passet ikke med Brantenbergs prosjekt. Hun var ikke ute etter å tilpasse seg samfunnets normer for å bli godtatt. Hun var feminist som ville slåss mot patriarkatet. Hun ville gjøre opprør mot normene.

Et slik opprør finner vi i «Opp alle jordens homofile» som utkom i 1973.
Med den ønsket Brantenberg å bryte tausheten lesbiske kvinner var omgitt med. 
- Usynliggjøringen av oss var kanskje den sterkeste undertrykkelsen av lesbiske tidligere, forteller hun.

Borgelig dekadanse

Brantenberg flyttet tilbake til Norge i 1974 og var med på å starte den lesbiske særorganiseringen her.

- Fra begynnelsen var de lesbiske en del av den vanlige kvinnebevegelsen. Men etter hvert innså vi at man som lesbisk var usynlig, også der, sier Brantenberg.

- Problemet i Forbundet av 1948, de homofiles organisasjon, var at der skulle man ikke være lesbisk, der skulle man være homofil. I kvinnebevegelsen ble vi altså undertrykt som homofile og i homobevegelsen ble vi undertrykt som kvinner.
I Kvinnefronten mente mange i følge Brantenberg i tillegg at lesbianisme var et utslag av borgerlig dekadanse. Et syn de delte med flere medlemmer i det kommunistiske partiet AKP. 

Brantenberg forteller om et lesbisk par som ville sette inn en annonse i avisa Klassekampen, den gang eid og styrt av AKP, for å søke etter leilighet, der det med all mulig tydelighet kom fram at dette var to kvinner som levde i et kjæresteforhold. Denne annonsen ble nektet tatt inn.

- Det var tungt at fortielsen var like sterk i kvinnebevegelsen som i resten av samfunnet. Vi sloss for lik fordeling av husarbeid mellom kjønnene og fri abort, selv om det ikke var så aktuelt for oss lesbiske, forteller Brantenberg.

- Det viktige for oss var å slåss mot patriarkatet for å endre alle kvinners situasjon, men vi ville også slåss spesielt mot undertrykkelse av lesbiske kvinner.

Lesbisk bevegelse

Svaret kom i 1975. Da ble organisasjonen Lesbisk Bevegelse startet etter et seminar på Tjøme. En bevegelse som etter hvert spredde seg til andre steder i landet også, sentrert rundt de største byene.

Brantenberg anslår at rundt 100 kvinner var med i den norske lesbiske bevegelsen på 70-tallet.

- Vi var ikke mange, men vi var som Tordenskiolds soldater. 

Lesbisk Bevegelse samarbeidet tett med Nyfeministene, og var inspirert av anarkistiske organisasjonsprinsipper. De hadde flat struktur, uten noen sjefer. Det var ikke lov å avbryte andre, og man snakket i runder så alle kom til ordet. Fellesmøtene var øverste organ. Der hadde alle stemmerett, og alle kunne delta.

- Vi hadde ingen valgt leder, alle viktige oppgaver skulle gå på omgang. Som Nyfeministene var vi inndelt i grupper, hvor hver gruppe hadde maks åtte medlemmer. 

Brantenberg er opptatt av hvordan denne organisasjonsmodellen også var viktig politisk. Ved å bryte med den tradisjonelle hierarkiske organisasjonsstrukturen ville kvinnene bryte med det de anså som en patriarkalsk tankegang. Mot idéer om viktigheten av lederskap og at organisasjoner som skulle tale med én stemme satte de mangfold og flerstemthet.

Kvinnehuset

Kvinnene fra miljøet rundt Lesbisk Bevegelse var viktige i driften av kvinnehuset i Rådhusgt. 2 i Oslo. Dette var også et viktig samlingspunkt for dem.

- Det at vi hadde et fysisk sted å være var veldig viktig for oss, sier Brantenberg.

- Før 1975 hadde feministbevegelsen kun et knøttlite kott i Uranienborgveien 11 til møtelokale.

På kvinnehuset møttes kvinner fra ulike kvinnegrupper og aksjoner og arrangerte fester, møter og seminarer. For pressen og omverdenen var det spesielt pirrende at menn ikke hadde adgang inn på huset.

- Heller ikke mannlige journalister slapp inn. Dette var utgangspunktet for flere store medieoppslag om den lesbiske bevegelsen og kvinnehuset, blant annet i VG, forteller Brantenberg.

- Men det var nok også en generell skepsis til pressen blant medlemmene i Lesbisk Bevegelse, fortsetter hun.

- Det kan ha medført at det tok enda lenger tid før vi lesbiske ble synlige. Men det var mange som syntes det var vanskelig å stå fram, og det måtte vi ta hensyn til. Slik er det jo fortsatt.

Kultur

Kulturen var en viktig del av Lesbisk Bevegelse. Ut fra den sprang teatergruppa «Livets Mangfold» hvor blant annet nåværende teatersjef i Trondheim Cathrine Telle var aktiv. De dannet band, jobbet med kvinneleire og drev eget trykkeri, kvinnetrykkeriet Sfinxa. Det ble også utgitt en egen avis, Lavendelekspressen. Lesbisk Bevegelse var med på å organisere Kvinnekulturfestivalen i 1979, hvor overskuddet blant annet gikk til å starte opp AKKS (Aktivt Kvinnekultursenter), en av formødrene til kvinneradioen RadiOrakel.

Kollektiver

70-tallet var kollektivenes tiår, også for kvinnene i Lesbisk Bevegelse. Brantenberg anslår at det var fire til fem store lesbiske kollektiver i Oslo.

- Det var det jo en samrøre uten like. Vi som deltok for alvor i bevegelsen var sammen hele tiden. Vi sloss sammen, levde sammen, reiste sammen, arbeidet sammen og elsket sammen, forteller hun.

Brantenberg hadde jobb som lektor, men det var i følge henne selv bare for å ha noe å leve av. Livet var i bevegelsen. Slik kunne de nesten leve i sitt eget samfunn.

- Det er klart vi hadde uvanlige liv, vi omgikks nesten utelukkende andre kvinner. Særlig på leirene var det slik, det gav oss også veldige visjoner, understreker hun.

- Vi snakket ikke bare om politikk, det dreide seg mye om personlige ting. Kjærligheten og hvordan den fungerte. Kvinnene var opptatt av at de ikke ville eie partnerne sine, forholdene skulle være frie.

- Vi ville ikke begå de samme feilene som menn begikk mot kvinner, sier Brantenberg.

Og på dette punktet er hun en kvinne som står på sine prinsipper. Mens venner og gamle kampfeller har inngått partnerskap med sine utvalgte kjærester står Brantenberg i mot.

Stor betydning

Den lesbiske bevegelsen brant ut etter hvert. Olav Thon kjøpte kvartalet der kvinnehuset lå, og husleien steg astronomisk. Dessuten ble deltagerne i bevegelsen også eldre.

- Vi gjorde alt på dugnad, og vi hadde fryktelig mange aktiviteter. Folk gikk nok lei etter hvert, sier Brantenberg. Men betydningen av bevegelse er ikke Brantenberg i tvil over i dag. 

- Jeg mener kvinnebevegelsen er den politiske bevegelsen som har betydd mest i det 20. århundret. Hun understreker at den lesbiske bevegelsen var svært politisk, og at de som organiserte seg slik som henne, først og fremst var feminister og opptatt av kvinnefrigjøring. 

- Medlemmene i Lesbisk Bevegelse var for en stor del sosialister eller radikale som ville styrte det bestående. For oss var lesbisk kamp også heterofile kvinners kamp. Det var kamp mot patriarkatet. 

- Den lesbiske bevegelsen hadde stor ideologisk betydning, fordi vi hadde en grunnleggende kritikk av patriarkatet, som slo inn i resten av kvinnebevegelsen.

 

Gerd Brantenberg er født 1941 i Oslo, oppvokst i Fredrikstad. Brantenberg er en feministisk forfatter med grunnleggende kritikk av patriarkat, heterosamfunn og kapitalisme, ofte i lattervekkende, satirisk form. Forfatterskapet er både av skjønnlitterær og faglitterær art, og hun benytter mange ulike genre. 
Oversikt av Gerd Brantenbergs bøker

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.