Hovedsiden > Anne Marie Ottersen om 70-tallet: Politikk og kvinnesak Kvinnetiåret blir det kalt, men 70-tallet var så mye mer. Om mennene var myke og gikk i fotformsko og kvinnene hadde lilla sjal og langt hår, var mange never knyttet til opprør og forandring. Av Gro Berntzen. Intervjuet er tidligere trykket i «Vi over 60». Gjengitt med tillatelse. Det var tiden for utallige demonstrasjonstog mot Vietnamkrig og EEC, for streikerett og miljøvern. Selv om ikke alle unge gikk i slike tog, hadde det meste et politisk fortegn. Det var tiden for allmøter og diskusjoner, og mange lot politikken styre sine valg til fordel for egne ønsker og behov. En av dem som full av energi ble med i den radikale bølgen, var Anne Marie Ottersen. - Det var en vital tid. I dag savner jeg engasjementet og gløden fra den gang. Vi diskuterte politikk enten vi var på teateret eller på kafé, men frontene var beinharde. Sa du ett ord feil, ble du vendt ryggen, minnes hun. Nationaltheatret 1. mars 1970 er en milepæl i Anne Marie Ottersens liv. Hun gikk siste året på teaterskolen og var så heldig å få drømmen oppfylt. På teatersjef Arild Brinchmanns kontor skrev hun under sin ansettelseskontrakt på Nationaltheatret, sammen med Anne Marit Jacobsen og Klaus Hagerup. - Den første rollen jeg fikk hadde fem replikker. Da skal jeg si at jeg jobbet! Ordene ble vridd og vrengt på, og jeg tror at viljen jeg viste den gang førte til at jeg fikk mange fine roller senere. På Nationaltheatret, kulturens høyborg, oppsto det et skisma i begynnelsen av syttiårene. Unge radikale skuespillere allierte seg med streikende teaterteknikere, arrangerte allmøter og var mer opptatt av å endre og protestere enn å kle seg som Wenche Foss. - Vi brøt tilvante regler og virket sikkert provoserende på eldre kolleger, og vi fikk høre det: «Skuespillerinnene ser ikke ut som de gjorde før i tiden». Men Arild Brinchmann var blant dem som var åpen for strømningene i tiden. Han stilte seg blant annet positiv til politisk teater. Både Svartkatten, Pendlerne og Jenteloven var oppsøkende forestillinger i Nationaltheatrets regi. De var gruppearbeider der skuespillerne sammen med forfatter og komponist tok utgangspunkt i konkrete konflikter og samfunnsproblemer. Jenteloven Utgangspunktet for Jenteloven var streikende rengjøringskvinner på Kongsberg. Gruppen som arbeidet med stykket gjorde grundige undersøkelser i miljøet. Sytti timer brukte de på å intervjue damene, familien deres, arbeidsgivere og politikere. Og Anne Marie kom hjem til sine egne. Hun er født og oppvokst på Kongsberg, der faren jobbet som lokfører. - Skuespilleryrket er tradisjonelt lite selvbestemmende. Er du ansatt på et teater, får du rollelisten presentert og må gjøre det beste ut av din tildelte rolle. Derfor var det tilfredsstillende å få lage noe fra bunnen av som var vårt. Teatersjefen hadde ansatt Liv Køltzov som forfatter og Anja Breien som regissør, men vi skuespillere var med på hele prosessen. Det ble et spennende gruppearbeid, og Finn Ludt som skrev musikken, var en stor ressurs. Premieren hadde vi på Romsås, siden spilte vi på Amfiscenen, alltid etterfulgt av diskusjon. Stykket fikk enorm oppmerksomhet som det første egenproduserte kvinnestykket. Tøffe år - Kvinnesaken ble en aha-opplevelse for meg. Det at vi kunne snu på flisa, tenke annerledes, likte jeg godt. Jeg var med i Kvinnefronten, sto på stand, underholdt på møter og gikk i demonstrasjonstog. Da hadde vi knyttet neve, men egentlig skulle vi samtidig være så snille mot hverandre, like myke menn, bake, veve og være naturlige, uten BH og moteklær. Det var et paradoks at vi skulle være militante og stå på krava samtidig som mottoet var: Make love, not war, reflekterer Anne Marie. Den første sønnen kom i 1972, den andre i 1976, men å gifte seg syntes hun var tull den gang. Først som 45-åring giftet hun seg med sin nåværende skuespillermann Lasse Lindtner og fikk datteren Nora da hun var 46. - På 70-tallet var jeg alenemor og hadde roller både på teater og film, sto på stand og gikk i demonstrasjonstog. I dag forstår jeg ikke at jeg fikk tid til alt, men jeg har alltid vært sterk og hadde masse energi. Dessuten fikk jeg drive med ting som var viktig for meg, men det var stunder da jeg trodde jeg skulle knekke sammen. Selvironien og sansen for humor hjalp meg over de verste kneikene. Dessuten ga yrket energi. Jeg fikk aksept og ble satt pris på. Det var moro å få spille og bruke seg selv. Det kan nok være vanskeligere å være småbarnsmor og bare gå hjemme, sier Anne Marie. Hun roser den kommunale barnevaktordningen som var til god hjelp, men hun underslår ikke at det var noen tøffe år. Hustruer Anne Marie brukte fem av somrene på syttitallet til filminnspilling. En av dem var Hustruer som ble spilt inn i kvinneåret 1975 og vist på kino året etter. Den handlet om tre skolevenninner som lot 10-årsfesten gå over i flere dagers rangel. - Anja Breien ville lage film ut fra de samme gruppearbeidsprinsippene som Jenteloven. Den gang var ikke norsk film særlig verdsatt, og budsjettene var lave. Men Anja kunne mediet, og det oppsto en unik humor mellom skuespillere og regissør. Hver gang vi møttes, lo vi. Anja ser det komiske i de små detaljene, og ved å dra fram slike ting fra kvinneverdenen, klarte vi å lage en realistisk komedie. Vi skapte situasjoner kvinner kjente seg igjen i, og til vår overraskelse ble det en stor suksess. Den ble solgt til alle filmfestivaler i Europa. Vi var med til Italia, ble tildelt pris og møtte den italienske filmskuespilleren Claudia Cardinale. Det var stas. Men selv om vi fikk mye positiv respons, var det mange menn som var sinte. I dag har vi ennå et stykke igjen til full likestilling i praksis, men mye er akseptert som ikke var det den gang. Tok slutt Første del av 70-tallet var en spesielt politisk tid. Motstanderne av EEC vant kampen i 1972. Det ga troen på at grasrota kunne endre holdninger og samfunnsmønstre, men den politiske aktiviteten krevde mye av den enkelte. Mot slutten av tiåret dalte den politiske kampviljen. - Sett i ettertid, hadde vi et forenklet syn på virkeligheten i begynnelsen av 70-tallet. Vi var for naive i troen på forandring, men på slutten av tiåret begynte vi å ane at det ikke var så lett. Dessuten ble vi eldre, og har du barn, kan du ikke stå på barrikadene til enhver tid. Da har du hodet fullt av hvordan du skal takle hverdagen. Det etablerte samfunnet med kapitalkrefter i ryggen slo også kraftig tilbake. Da var vi ikke forberedt nok. Om hun har endret noen av holdningene fra den gang, gløder det fortsatt i de radikale øynene. Til vårt møte kommer hun etter sin daglige løpetur. - Jeg må løpe for å holde tritt med mannen min som er ti år yngre, sier hun lattermildt. Humoren har hun fortsatt og kan nok smile litt av de politiske 70-årene, men hun ler ikke av dem. Anne Marie Ottersen har ikke noe ønske om å løpe fra sin radikale fortid.