Catrine Telle, nå teatersjef ved Trøndelag teater, var en av kvinnene som var aktiv i teatergruppa Livets Mangfold. På begynnelsen av 1980-tallet skrev hun denne teksten om arbeidet med teater innenfor kvinnebevegelsen og Livets Mangfold.

Om å jobbe med teater i kvinnebevegelsen

Det starter en gang i 1976. Vi var en hel gjeng med lesbiske som alle hadde det til felles at vi hadde fuska litt med som kalles kunst, og alle hadde vel tenkt seg en eller annen karriere en gang i framtida. Vi var så vidt jeg huser en grafiker, en fotograf, en teaterarbeider, noen malere og en operasanger. Det er litt flott å si at vi var det, for de færreste av oss hadde noe særlig utdannelse, men det var noe i de retningene vi hadde peila oss inn på.

Vi snakket mye og fant ut at minste felles multiplum måtte blir et trykkeri så vi kunne sørge for vår egen ytringsfrihet. Det var starten til Sfinxa, som i dag er et trykkeri med en offset maskin og et silketrykkverksted.

Lesbiafonisk nintett

Sfinxagruppa gikk sammen og skrev et lite teaterstykke som het lesbiafonisk nintett. Vi skrev den kollektivt og den kom til å handle om fortielsen av lesbiske og forhold til foreldre og omverdenens reaksjon på oss. Formen stjal vi fra Tardius (for dem som kjenner han, fransk absurdist) lille konversasjonssymfoni. Det gikk ut på at vi stilte opp et orkester og hadde manuskripter på notestativ foran oss. Dirigentene introduserte så de forskjellige satsene på «italiensk» (allegro manns sjåvinissmo). Det smarte var så klart at vi slapp å lære utenat og at rytmen ble dirigert. Så slapp vi å være unaturlige og ligne amatørskuespillere som prøver å ligne profesjonelle skuespillere, jo mer unaturalistisk og jo mer kunstig vi snakket, jo bedre lød det.
(…) Vi oversatte stykket til engelsk og sendte det rundt etter det utmerkede prinsipp om at copyright er noe dritt og her gjaldt saken. Vi vet at det har vært oppført i England og Holland. Så det ble et stykke lesbisk brukskultur. 

Og det rare var at det kjentes ikke så ille å stå foran en masse mennesker å være lesbisk. Teateret beskyttet. Det var ti ganger verre å traske hjem til mora si.

«andante confusio»
alle talekor:
Tenk på mor
tenk på far
tenk på alt du har
tenk på oldefar
som var Østerdalens aller største hestekar
og hva vil onkel si
som er lærer på gymnaset i fysikk og kjemi
og tenk på tanta di
hun som bor på Ski
og hva vil naboen si.
Tenk på mor
tenk på far
tenk på alt du har
og alle fettrene
og din kusine Line fra Varanger
og hele fars slekt i Hardanger

fra lesbiafonisk nintette

Nintetten var noe vi gjorde i mellom hundre andre ting. Vi tok vakter på kvinnehuset, arrangerte demonstrasjoner, jobba på Sfinxa og gikk på møter, møter, møter…

Livets mangfold

Jeg tror vi gjorde oss noen bjørnetjenester i den tida ved å være så skråsikre. Det er jo noe som heter tvil og tro, som det skal være plass til. Jeg gikk og tenkte på at det måtte være noen andre måter å presentere lesbisk kamp på, hvor vi kom mer til ordet på egne premisser og ikke bare som svar på angrep. Og hvor vi kom utover våre egne. Så var det dette med teater som jeg var så gæren etter å jobbe med. Vi var flere som gikk og tenkte som meg, og seint på høsten 1977 var vi plutselig mange nok til å starte kvinneteatergruppa Livets Mangfold, med base på Kvinnehuset i Oslo.

Vi definerte gruppa som en feministisk teatergruppe, men alle medlemmer måtte forstå og gå inn for lesbisk kamp. Ellers var det åpent for alle kvinner. (…) Vi lukket bare til hver gang vi var i gang med en forestilling. Men det skjedde i stedet en annen utsiling. De som ikke kunne holde til vår noe barske form for humor gled likså stille ut. Eller de syntes vi var for lesbiske. De som ikke var lesbiske da de startet ble det ofte (pass på: det smitter!). 

Første forestilling

Den første forestillingen fulgte et mønster vi stort sett har arbeidet under. Nemlig tidspress. Det skulle være et stor fest på Kvinnehuset 14 dager etter at vi starta gruppa. Vi satte oss ned og fant ut at vi var kvinner som ville lage teater, og lagde noe om det. Her var det mye stoff å hente hos klassikerne, menn som preika og førte seg fram, kvinner som holdt kjeft og led. Vi undret oss mye over at Nora gadd å holde ut så lenge med Helmer i et dukkehjem. Vi slo Faust og Dukkehjemmet og Romeo og Julie sammen og lot kvinnene ta hver sin koffert å gå, mens mennene kappedes om applausen. Vi saget over en mann som hevn for tusen oversagde kvinner på sirkus. Vi lot Solveig sitte i hundre år og vente på Peer Gynt, men så gadd hun heller ikke. Og tante Sofie i Kardemommeby gjorde scenen ren hele tida. Men først og fremst var det virvar av dårlige vitser, spilleglede, isopor, plast og gammels hybelinventar.

Siden er alle forestillingene våre laget på samme måte. I siste liten, og på grunn av en eller annen begivenhet hvor vi ble spurt om å spille. Vi har sittet hele vintre sammen og prøvd å skrive dyptgående stykker. Fordi vi jo etter hvert fikk et behov for å beskrive virkeligheten noe mer komplekst enn bare å sette den på huet. Men enten har vi manglet tålmodighet, tid eller trening til å hangle oss gjennom en så stor prosess. Så forestillingene er blitt revyer som mye har overlappet hverandre. De beste og fremdeles aktuelle numrene kom med i den nye forestillingen. Dårlige eller uaktuelle ting ble skiftet ut.

Fleksibilitet og inspirasjon

Hastverket gjorde at vi ofte sto på scenen uten å kunne teksten utenat og lignende håndverksmessige mareritt. Det gav oss på den andre siden fleksibilitet i forhold til at vi kunne forandre forestillingen. Hvis det skjedde noe spennende, kunne vi spille noe i forhold til det allerede samme aften. Vi forandret også forestillingene etter publikum og anledning. For eksempel delte vi ut «ronkerullen» til innbitte abortmotstandere da vi spilte på samlivsutstilling i Oslo. («Ronkerullen» var en gullforgyldt kjøkkenrulle).

Stoffet skrev vi sjøl hvis vi fikk en idé. Vi stjal også en del stoff (og noen stjal fra oss). Vi brukte en del gamle og kjente revyviser som vi lagde vrier på eller gav helt nytt innhold. Vi brukte mye sang og musikk.

Det vi egentlig blei mest inspirert av var den sjuke medieverden og kunst rundt oss. Vi hadde alltid en gråtende TV-vertinne som var rammet av en katastrofe. Gullfiskene hennes var døde av en økologisk skandale på Trysil gullfiskfabrikk. Vi nektet oss lite hvis vi selv syntes det var morsomt. Vi hadde ofte en parodi på en av Norges store primadonnaer, Wenche Foss. Vår utgave het Wenche Paaske Nissen og hun kom alltid stolprende på høye heler og leste utvalgte heterodikt, vi hadde klasket en ti-tolv klassikere sammen:

Når jeg hvisker Caroline
er det ei av kvinnesavn
men fordi – ja, død og pine
skuta bærer dette navn.

Verden på hodet

Først og fremst satte vi verden på hodet. Så verden gjennom feministiske øyne. Vi demonstrerte spiralen for menn og harselerte over legemiddelindustriens utnyttelse av kvinner. Vi demonstrerte salver og piller. Vaginella fikk man kløe av, men så var det bare å smøre seg med plutonium forte, legge inn truseinnlegget diskrenett og spise noen hormo balancid.

Vi begynte å spille i alle kvinnepolitiske sammenhenger. Vi hadde hele tiden en stor støttegruppe i ryggen. Så fikk vi spørsmål om å spille i andre sammenhenger, og naturligvis også diskusjonen om å spille for menn. Dette var vi delte på, men kom til at vi ville forholde oss bevisste til det. Vi tok numre ut som kunne bli oppfattet galt av menn, og tok andre inn, blant annet spiralen for menn. Det var en fryd å se ektepar sitte å se det nummeret. Kona hylte av latter og tok hevn for tyve års redsel for uønsket graviditet, mens mennene ble blekere og strammet lårmusklene mer og mer ettersom vi tegnet og forklarte på scenen. Vi ville at forestillingen skulle være et håndslag til alle kvinner i salen. Der hadde de sittet hundre år i teateret og sett menenes tanker og virkelighet utspille seg. Og nå fikk de se sin egen. Om det hadde noen virkning utover øyeblikket, det veit jeg ikke. Men øyeblikket er ikke å forakte det heller.

Det var utilfredstillende å aldri ha tid eller innsikt til å perfeksjonere seg på noen måte. Vanskelig å være ni teatersjefer, ni skuespillere, ni forfattere og ni instruktører innimellom. Vi diskuterte mer enn vi faktisk gjennomprøvde tingene i praksis. Også var vi jo lesbiske mange av oss. Det var en utfordring å finne ut hvordan vi skulle si det uten at folk fikk glassblikk og ganske stille sev ut. Vi lærte noe om å starte litt forsiktig. Sånn at folk likte oss, også kunne de ikke rikt og ta avstand da de skjønte hvor «galt» det sto til. Vi hadde noen ting vi ville si noe om. Vi ville si noe om tvangsheteroseksualiteten som omgir oss alltid. Som fortier oss, og som regnes som det normale.

Tekster fra Livets Mangfold

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.