Har kvinner en egen kultur?

Fordi kulturbegrepet særlig omfatter ting som skjer ute i samfunnet, har mennene preget det mye mer enn vi kvinner. Det er menn som har laget lovene, menn som har vært religionsutøvere, filosofer, utøvende kunstnere, menn som har dannet organisasjoner. Bare unntaksvis har kvinner vært med. Nå kan det jo sies at vi indirekte har vært med på å utforme kulturbegrepet fordi kvinner har levet sammen med menn og har kunnet påvirke deres syn. Men ofte er det vel sånn al vi ikke har følt oss sikre nok til å ha egne meninger. Og om vi har hatt dem, så har mennene ikke tatt særlig hensyn til det vi har kommet fram til.

Men i hjemmene, i nærmiljøet som har vært befolket av oss og våre barn, har det også eksistert en kultur, med tydelige, men uskrevne lover og regler, som er like viktige og virkelige som de som er beskrevet ute i samfunnet. Det er denne kulturen vi nå er begynt å snakke høyt om – kvinnekulturen. Et nytt ord for oss, vi spør oss selv «har da kvinner en egen kultur?» og føler oss litt vantro. En slik tanke har aldri falt oss inn. Det er nesten som om vi tar munnen for full når vi sier at «jo, det eksisterer en kvinnekultur».

Hvorfor har vi da ikke visst om kvinnekulturen før, hvordan har den kunnet være skjult fur oss så lenge? Det har vel sammenheng med at deler av tilværelsen en er lett
synlige for oss, andre deler er usynlige. Vi kan bare tenke på historien slik den gjengis i historiebøkene. Den forteller i stor grad om de som hadde makt i samfunnet, og den forteller også nesten hare om menn. Hvordan kvinner levde og oppfattet sin tilværelse, hører vi nesten ingenting om. Det innser vi plutselig nå fordi vi begynner å snakke om oss selv, fordi vi skjønner at vi også er viktige. Arbeidet med å avdekke kvinner liv og historie er allerede begynt.

Går vi til den offisielle virkelighet av i dag, oppdager vi også at kvinner utgjør en mindreverdig, uinteressant menneskegruppe. Våre yrkesbehov kommer ikke til uttrykk i offisiell statistikk. Bondekvinner registreres ikke som yrkesaktive på samme måte som sine menn. Forskjellige vitenskapelige undersøkelser omfatter ofte ikke oss kvinner, og hvis de gjør det, bare i forhold til menn eller barn. Dette gjenspeiler det kjønnsrollemønster vi har i dag, hvor kvinnen bare sees i sammenheng med hjem og familie mens mannen er alene ute i yrkeslivet.

Hvilke egenskaper og verdier er viktige i kvinnekulturen? Påvirker trekk fra kvinnekulturen oss når vi går ut i arbeidslivet? Er det ønskelig at vi bringer med oss erfaringer fra kvinnekulturen? Har vi noe å lære av mannskulturen som vi kan bringe inn i nærmiljøet? 

En rekke spørsmål som vi må finne svar på. Noe av det særegne ved kvinnekulturen er dens mykhet. Vi er vant til å snakke sammen, lytte til hverandre, lytte til barn og eldre. Vi lever nær inn på meninger som avviker fra våre egne, vi følger med i hva ungdommen tenker og interesserer seg for. Vi blir stadig avbrutt i våre gjøremål, må innrette oss etter andre, får sjelden fullføre ting i fred. Vi må stille vår egen person bak i rekken, tenker ofte for lite på oss selv, blir usikre når det gjelder å planlegge vår egen framtid. Fordi vi er så vant til at ting skjer, som forandrer planene våre. Vi får i det hele tatt liten tid til oss selv, fordi det arbeidet vi utfører synes så lite. Det forbrukes, må gjøres på nytt. Vi kan ikke vise til prestasjoner eller mål vi har nådd.

Vi kvinner er vant til å vise og ta imot følelser fra andre. Følelser er naturlige og må ikke holdes tilbake. I mannskulturen er følelser offisielt tabu. Det gjelder å komme med rasjonelle argumenter for sine standpunkter, klart og kjølig, å debattere for sitt syn. Men i slike debatter og diskusjoner ligger det mye prestisje skjult. Og fordi menn ikke får lov til å reagere følelsesmessig når de møter motstand i arbeidet sitt, låser de følelsene inne i seg og vier dem heller som sinne, surhet eller nedtrykthet når de kommer hjem.

Kanskje er slike innestengte følelser som ikke finner utløp farlige? De kan finne utløp som ikke har direkte med årsaken å gjøre, og som derfor er vanskelige å skjønne. Vi kvinner får ofte inntrykk av at det å ha og vise følelser er noe negativt. La oss heller være stolt over denne evnen og ikke være redde for å bringe med oss følelsene ut i arbeidslivet.

Vi får ofte høre at vi er romantiske. Vår form for romantikk har som regel med forholdet til mannen å gjøre. Men menn er like romantiske i sitt forhold til teknikk. Drømmen fra guttedagene henger i, og som voksne blir de teknoromantikere. Ofte blindt begeistret for tekniske nyvinninger, som aksepteres uten å settes inn i et helhetsperspektiv. 

Trekk fra kvinnekulturen påvirker oss når vi går ut i samfunnslivet. Vi kan samarbeide, er ikke så redde for å tape ansikt, ta feil, vise svakhet. Samtidig er vi usikre på oss selv, redde for å møte utfordringer, for å ta på oss ansvar. Vi har lettere for å se de personlige sider av en sak, lettere for å være myke og ikke oppfatte mykhet som svakhet. Ofte oppfatter vi mannskulturen som hard og nådeløs, for rasjonell, for lite innstilt på menneskers behov. Kanskje kan vi ved å akseptere våre egne erfaringer, bringe med oss erfaringer fra kvinnekulturen når vi går ut i arbeidslivet, slik at de to kulturer – mannens og kvinnens – blir mer i samsvar med hverandre.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.