Hovedsiden > «Reis kjerringa» og spill sjøl! Tekst: Lone Hansen. Følgende er hentet fra Kvinnens Årbok 1976, utgitt på Pax forlag.  Grasrota er i bevegelse, i nær sagt kriblende aktivitet. Kvinnene har i sannhet rørt på seg politisk og kulturelt i Kvinneåret. Kvinnekulturen blomstrer både «finkulturelt» og i lokalmiljøene. En rekke kvinnekulturelle begivenheter har fulgt tett i tett, teater, litteratur, musikk, film - en riktig brukskultur blomstrer. Kvinner er rett og slett blitt mer aktive. Vi gjør ting sjøl, og ofte gjør vi det annerledes. Til syne kommer iallfall en ganske annen framstilling av kvinnelighet enn den vi ser i blader og på film. Tornerose våkner... Ikke siden Dandy Dolls så vi vel rene kvinnegrupper. Nå tør jentene. De skyter hjertet i halsen og trår inn på de enemerker som har vært forbeholdt mannen. Jentene gjør det de har lyst til, det de aller helst vil. På den måten inspirerer de oss andre. Ikke nødvendigvis for at vi skal bli like bra - eller gjøre tingene på nøyaktig samme måte. Men fordi vi skal bli aktive, oppleve ulike roller som naturlige, også for oss. slik at vi kan se at også vi kan gjøre det meste. Gruppa Reis Kjerringa leder allsangen på 8. mars møte i Oslo i 1977 Og det kanskje viktigste: Jentene i Amtmandens Døtre, Kjerringrokk og Rødstrupene trår til med skikkelige låter, og driver aktiv kvinnesak. De har fått kvinnepolitikken til å svinge, bokstavelig talt. Kultur når langt, og lenger enn teoretisk debatt. Kultur er en kommunikasjonsform når den virker aktiviserende. Låtene fra kvinneplatene spilles og synges av jenter over hele landet. Gjennom kunsten er kvinnesaken spredd via gruppene som har trålet skoler, universiteter, fabrikker og viseklubber. De har hatt engasjementer i radio, i TV, i ungdomsklubber, i bygdeungdomslag og ved politiske arrangementer. Fordi jentene helt klart har oppfattet seg som kvinnepolitiske «misjonærer», og er glade for at kvinnebevegelsen har brukt, og bruker dem i kampen. Våren 1974 kom jentene sammen, inspirert av den nå så velkjente svenske kvinneplata, og debuterte på selve kvinnedagen, 8. mars, i Bergen. - Og gjett om vi spilte tynt og nølende i begynnelsen. Vi var veldig sjølkritiske, eide ikke selvtillit. Hadde vi ikke fått så mange oppmuntringer. Hadde vi vel aldri fortsatt. Kvinnepolitikk som svinger «Dere kan ta høyere honorarer etter plata» var et av argumentene vi fikk høre - fordi vi faktisk hadde vanskelig for å bestemme oss. Det ble viktig å definere seg sjøl i forhold til den kommersielle plateindustrien. Men kvinnemusikk på plate er viktig. Og fordi vi trodde plata kunne virke som inspirasjon, aktivitet og være kvinnepolitisk nyttig, valgte vi å ta imot platetilbudet. Vi ville lage et skikkelig produkt, ei riktig bruksplate, med tekster som satte tankene i sving hos lytterne. Vi ville ikke lage ei plate som ble digget bevisstløst. Musikk og tekst skulle fungere. Dessuten betyr kvinnemusikk på LP kvinnemusikk i radio - og det avgjorde saken. Vi var redde for å bevege oss bort fra oss sjøl, og det vi egentlig ville: Nemlig å fungere i lokalmiljøet møte folk og spre kvinnesaken, være og kjenne oss som amatører. Som profesjonell rekker en enda flere mennesker. Da vi var amatører, måtte vi si nei til langt over halvparten av de jobbene vi fikk, forteller Amtmandens Døtre, som kan se tilbake på en vellykket turne landet rundt. De startet rundreisa i august, og turneen var lagt opp sammen med kvinnegrupper på de forskjellige stedene. Gruppa la stor vekt på å nå utkant-Norge, og kombinerte konsertene med samtaler og diskusjoner om kvinnesak. Lokale krefter har sluppet til sammen med dem. Noe av vitsen med turneen var nettopp aktivisering, og jenter, spill sjøl - var den oppfordringa gruppa tok med. Verdifullt var at vi her fikk drøfte problemer med kvinner i utkant-Norge, spesielt stedene der kvinner har vært rammet av oppsigelser og innskrenkninger. Reit til arbeid var det kvinnekravet vi fikk grundig gjennomdiskutert. Publikum betyr enormt, mener Kjerringrokk-jentene. - De beste konsertene har vært der folk er med, og når vi merker at tekst og musikk setter noe i gang, at det får betydning for andre enn oss sjøl. Når eldre kvinner synker med i refrenget / ååååå jenter, og etter en spillekveld kommer bort og sier at dette var bra. Og når vi får til diskusjonene rundt kaffebordet etterpå, - da har vi hatt en vellykket konsert Blir «digga» - og forstått At musikken og arrangementene er laget for å understreke og framheve teksten går klart fram av plata til Amtmandens Døtre - Reis kjerringa. Den inneholder viser om kvinners rett til lønnet arbeid, om rett til sjølbestemt abort, om kvinner i olje-Norge, og om den ideologiske undertrykkinga av kvinner. Hvordan visene blir til? - Ikke som inspirasjon fra oven. Vi ser at her er et område vi ikke har noen sang på, eller vi kommentere en aktuell situasjon. Etter en grundig politisk diskusjon setter vi oss sammen og «dikter». Vi legger an på at sangene skal være klare og lettgripelige innlegg i debatten. Amtmandens Døtre er ikke redde for å lide protestsangernes skjebne og bli digget uten å bli forstått. - Vi fungerer annerledes enn vanlige protestsangere. Vi synger om oss sjøl. Vi er jo aktive i kvinnebevegelsen og i annet politisk arbeid, og kan slå til omgående når noe er i gjæring. Ta abort-visa eller saken med oppsigelsen av kvinner i Våler Skurlag. I Kjerringrokk er alle opptatt av kvinnesak, men står ikke alltid på samme kvinnepolitiske linje. - Men det hemmer ikke oss i arbeidet, og i selve musikkutøvelsen, tvert imot utvikler det oss. Det viktigste er jo å nå ut, og aller helst til folk som ikke er så inne i problemstillingene. Med vilje har vi jo forsøkt å unngå å propagandere for en bestemt kvinnepolitisk retning. På selve kvinnedagen spilte vi for eksempel ved to ulike arrangementer i Bergen Vi etterstreber ingen enhetlig stil hva musikalsk form angår. Vi synger om kvinner, noen ganger rett på sak, andre ganger lyrisk, rockete eller parodisk. Vi finner på underveis, og ser det ikke som noe mål å utvikle et Kjerringrokk-sound. Vi plukker opp litt omkring, og lager også mye sjøl. Alle arrangementene er våre. Musikk-kollektiv Det er slitsomt å spille i gruppe. Nytt stoff må leites fram. Det betyr hardt arbeid, øving og atter øving. Selve planlegginga er tidkrevende – å legge opp repertoiret, velge ut tekst og musikk, arrangere, bestemme hvem som skal spille hva osv. – Men vi satser på mangfoldighet, utvikling og spilleglede, og i så måte fungerer vi ganske annerledes og forskjellig fra de tradisjonelle gruppene – hvis mål er platesalg og listeplassering. Våre forutsetninger er andre. Det er klart produktet skal bli best mulig, men det må aldri bli det overordna målet. At den enkelte får utvikle seg – kvinnepolitisk og musikalsk – er viktig for oss. For eksempel har vi stor glede av å bytte roller, det vil si instrumenter og stemmer. Det skal være fullt tillatt å si at nå vil jeg spille fløyte. Vi frykter den individuelle perfeksjonismen, dette at den. enkelte blir låst helt fast ved ett instrument. Hver av oss trakterer en rekke instrumenter og alle synger. En kollektiv arbeidsstil med muligheter til albuerom og variert musikkutfoldelse for den enkelte er det vi tilstreber. Musikeren har vært, og er lik Mannen, slik rollen som utøvende kunstner i først rekke har vært mannens rolle. Fordi det å være musiker er en overskuddsvirksomhet. Her må en ha muligheter til å «ofre seg», ha tid til spillejobber og til turnevirksomhet. Det er ikke ett instrument ei jente ikke kan spille fordi hun fysisk sett ikke er i stand til det. Bortsett fra kanskje basstuba som er svært tung. Men hvor blir alle jentene av – etter års spilletimer, deltaking i skolekorps og musikkskole? I pop'ens verden fins hun som en del av en veldreid bakcinggruppe, eller som vokalist. Det hender hun pynter opp i et og annet symfoniorkester, er pianistinne eller dyktig visesanger. Men når snakker en for eksempel om kvinnelige jazzmusikere? Det har skjedd, ved jazzfestivalen på Kongsberg i år fikk vi for første gang se jenter som jazzmusikere på trombone og trompet – bare en av de mange grensesprengninger i kvinnebevegelsens kjølvann.