Kvinnebevegelsens betydning for norsk pop og rock

Skal vi peke ut forhold som har styrket kvinnelige utøveres posisjon i det rytmiske musikkfeltet som musikere og låtskrivere i løpet av de siste 20-30 årene, kommer vi neppe utenom visse deler av kvinnebevegelsens aksjonismepolitikk. En viktig faktor i denne sammenheng er naturligvis kvinnebevegelsen og venstresida samstemte credo om å bekjempe kommersialismen gjennom å gjøre ting selv, slik det ble artikulert tidlig på 70-tallet. 

Dette avstedkom en omfattende kulturell aktivisme innenfor både teater, film, litteratur og musikk. Viser og kampsanger fikk en sentral betydning, noe som også må tilskrives den posisjonen folkinspirerte artister som Bob Dylan, Joan Baez og Joni Michell fikk i den amerikanske antikrigsbevegelsen. I Norge blomstret viseklubbene, og frem stod talentfulle unge kvinnelige gitarister og sangere som Kristin Berglund, tydelig inspirert av singer-songwriter-rollen som i denne perioden vokste frem som den kanskje mest aksepterte og respekterte karrierevegen for kvinnelig musikere i det rytmiske musikkfeltet. 

Gruppa Aurora fra Trondheim

I kjølvannet av den nye kvinnebevegelsen oppstod det imidlertid også en rekke kvinnebaserte band som for eksempel Reis Kjerringa, Jazzmin, Rødstrupene, Heksa, Rosa Lux, Femina Vulgaris og Gatejentene, med Amtmandens Døtre og Kjerringrokk som de kanskje mest kjente. Disse gruppene ble ved siden av teatergrupper som Livets Mangfold, Aurora, Perleporten og Lisbeth Nypan teateret, samlende punkter i kvinnebevegelsen, ettersom de fremførte musikk og teater med en klar feministisk appell. 

Like viktig var det imidlertid at utøverne endelig fikk en scene med et publikum som var entusiastiske både over musikken og det kvinnepolitiske budskapet, og at kvinnesaken endelig begynte å svinge, som Lone Hansen skrev i Kvinnens Årbok i 1976. Den feministiske vendingen bidro imidlertid også til en periode med større åpenhet generelt overfor det feministiske prosjektet, og det ble etablert flere rockeband i denne perioden med både mannlige og kvinnelige musikere. 

Flere av våre mest fremtredende kvinnelige musikere og artister etablerte seg på denne tiden, deriblant Hege Rimestad fra Amtmandens Døtre og Anne Grete Preus, som begge spilte i gruppa Veslefrikk. Mot slutten av 70-tallet var det imidlertid enda flere band med både kvinnelige og mannlige medlemmer som gjorde seg gjeldende, deriblant Folque, Nøkken og Ny Von, med «den harde dama» fra nord, Marit Mathiesen i spissen. 

Sistnevnte gav i 1980 ut sin første solo-plate Tenk Om, en plate hun i et intervju med bladet Kvinnefront beskrev som en kvinnepolitisk plate, ettersom alle sangene handlet om jenter og deres liv:

 - Det viktigste med kvinnekampen er å styrke jenters selvtillit slik at de kan gjøre det de har lyst til uten å la seg stoppe av noe eller noen, slo Mathiesen fast, mens hun fremholdt Turid Pedersen (Nøkken og Veslefrikk), Joan Armatrading, Aretha Franklin og Dolly Parton som sine musikalske forbilder, ettersom de alle hadde gått mye lenger enn å være bare syngedamer. Hege Rimestad beskrev på sin side effekten av de nye impulsene slik: 

- Jeg tror det var en blanding av politiske strømninger og at guttene erfarte at de syntes det var litt kult å ha med jenter, at det ble litt annen tone, eller et litt annet miljø. At noen av dem kan bli litt lei av det der – når det bare var gutter med.

Den kreative og aktivistiske ånden i denne perioden gjorde at Norge i juni 1979 - noen år etter svenskene og danskene - endelig fikk sin egen kvinnekulturfestival, en festival som trolig har hatt stor betydning for rekrutteringen av kvinnelige rockemusikere i Norge. Festivalen som ble avholdt i Oslo kom til etter et initiativ fra blant annet Rita Westvik og Hege Rimestad, og bød på alt fra rockekurs, politiske møter, litteratur, teater, dans og konserter både på Club 7, Kvinnehuset, Kalvøya og på Munch-museet (sistnevnte var en konsert med verker av kvinnelige klassiske komponister). 

Det ble satt sammen et band spesielt for konserten på Kalvøya bestående av blant annet Marit Mathiesen, Hege Rimestad og Anne Grete Preus. Rimestad var likevel overrasket over at ikke eksemplets makt fikk enda flere jenter til begynte å spille, og da aktivitetene i regi av musikkgruppa ved festivalen skapte et overskudd på ca. 80 000 kroner, lot det seg gjøre å realisere idèen om å etablere et kvinnekultursenter hvor jenter på mer permanent skulle kunne gå på kurs, lære å spille, og ha et lokale å øve i. Prosjektet som i begynnelsen ble kalt Aksjon Kvinne Kultur Senter (AKKS) ble etablert i 1982, men har de siste årene bare gått under navnet AKKS. 

Selv om aktivitetsnivået i AKKS har vært variabel over tid, har organisasjonen vist seg forbausende levedyktig, tatt i betrakting de økonomiske vilkårene den i mange perioder har vært prisgitt. Foruten Oslo, finnes det i dag AKKS-avdelinger i både Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø. Kjernepunktet i Akks er fortsatt instrumentopplæring, men opplæringen omfatter nå også kurs i lyd- og lysteknikk, DJ-ing, musikk på data og låtskriverkurs, samt relevante tema som booking og management. 

I år 2001 hadde AKKS 450 elever fordelt på 93 kurs og seminarer, både innen tradisjonelle musikkformer og mer moderne musikkuttrykk. I 1992 startet AKKS plateselskapet Stiff Nipples Records, for å vise bredden og synliggjøre kvinnelige musikere. I 1993 kom den første utgivelsen Stiff Nipples Vol 1, og i 1999 kom oppfølgeren Stiff Nipples Vol 2. 

Referanser

Hansen, Lone (1976): Reis kjerringa og spill sjøl. Kvinnens Årbok, Pax. 
Haukaa, Runa (1981): Mangfoldets dilemma. Kjerringråd nr 1. 
Lorentzen, Anne (2000): Rock som diskursiv praksis. Hovedoppgave ved Sosiologisk institutt, Bergen. 
Shuker, Roy (2001): Understanding popular music. Routledge, London and New York.
Larsen, Leif Johan (2002): Populærmusikkens tekster. I: Populærmusikken i kulturpolitikken. Norsk Kulturråd, Rapport nr 30. 
Willy b (1999): I dovregubbens hall vol. 1. En samling essays om norsk rock og rock i Norge. Aschehoug, Oslo
Årsrapport AKKS Norge, 2001. 

Mediekilder:
Norge får sin kvinnefestival! Sirene, nr 2, 1979
Æ vil være fri. Intervju med Marit Mathiesen fra Tromsø. Kvinnefront nr 6, 1980

Anne Lorentzen er musiker og frilansforsker ved Senter for kvinne-og kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.