Denne teksten er tidligere publisert i «Kvinnenes kulturhistorie: fra år 1800 til vår tid» som ble utgitt på Universitetsforlaget i 1985. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Den nye kvinnelitteraturen i Norge

I 1970-åra ble det etablert en praksis for å betegne som kvinnelitteratur litteratur som både var skrevet av kvinner og som tok opp spesielle kvinneproblemer. Langt på vei var nok denne litteraturen også beregnet på et kvinnelig publikum.

Dette førte til at en lang rekke kvinnelige forfattere som skrev innenfor tradisjonelle genre, eller som ikke la spesiell vekt på kvinneaspektet, kom til å falle utenfor kvinnelitteraturen. På den andre siden er det nettopp den kvinneproblematiserende og tildels kritiske kvinnelitteraturen som det finnes en litteraturhistorisk tradisjon for i Norge.

Det viste seg også utover i 1970-åra at flere av de spesielle emnene som kvinnelige forfatter hadde brakt inn i litteraturen, etter hvert ble det betraktet mindre som agitasjon og mer som naturlige elementer i en litterær emnekatalog.

Det er naturlig å knytte Bjørg Vik (f. 1935) til starten på den moderne litterære kvinnebevegelsen i Norge, selv om organiseringen av den nye kvinnebevegelsen først startet nesten ti år etter at hun debuterte i 1963. Noe av det som var i ferd med å skje, var at mulighetene for jenter til å skaffe seg utdannelse var blitt adskillig bedre, og at de store etterkrigskullene med unge kvinner etterhvert begynte å bruke disse mulighetene. Samtidig spredte en kjønnsrolledebatt seg til Norge, vesentlig via Sverige, der gamle kvinnesaks- og likestillingsargumenter fikk nytt liv, og en ny praksis vokste fram, blant annet takket være nye, og revolusjonerende trygge prevensjonsteknikker. Bjørg Viks første novellesamlinger, «Søndag ettermiddag» (1963) «Nødrop fra en myk sofa» (1966) og «Det grådige hjertet» (1968) satte kvinnelig seksualitet på dagsordenen i norsk kvinnelitteratur. Etterhvert ble bøkene hennes lest mot en bakgrunn som utgjorde konturene til «den nye kvinnen». 

Novellene bygget på god norsk fortellertradisjon i den individualpsykologiske genren ispedd en del sosiale bakgrunnsproblemer. Slik er hun typisk for en lang rekke av de forfatterne som debuterte i åra etter henne. Hun skildrer kvinneliv, sett fra kvinnenes synsvinkel, kvinneliv fra tidlige pikeår til sene år med ensomme enker. Det er engasjement i kvinnenes egne historier, opprørslysten, nødropene, lengselen deres etter liv som er annerledes enn dem de lever som bærer verkene hennes. Opp gjennom Bjørg Viks forfatterskap fortar det seksuelle opprøret seg som den viktigste protesten. Seksualiteten som fristelse eller som et gode settes tydeligere i forhold til andre former for menneskelig frihet, for eksempel i samlingene «Kvinneakvariet» (1972) og «Fortellinger om frihet» (1975). 

Den forandringen av forfatterrollen som var et skandinavisk fenomen, og som fulgte den allmenne radikaliseringen i de intellektuelle miljøene, var det yngre, aktive mannlige forfattere som sto sentralt i. Selv om noen få kvinnelige forfattere, blant annet Cecilie Løveid (f. 1951) og Liv Køltzow (f. 1944) var med i det såkalte Profilopprøret, var det først etter organiseringen av den moderne kvinnebevegelsen i 1971-72 at en rekke bøker med kvinneproblematikk fikk oppmerksomheten til å vende seg mot de kvinnelige forfatterne som gruppe. I Norge var det aldri noen tydelige forbindelseslinjer mellom de kvinnelige forfatterne og de politiske partiene eller den organiserte kvinnebevegelsen. Tidlig på 1970-tallet lot det seg likevel gjøre å skille ut noen forfattere og bøker som mer tydelig knyttet seg til de aktiviteter som sto sentralt i kvinnebevegelsen og i den offentlige debatten. Og det er ikke til å komme bort fra at en del av disse bøkene fortjener sin plass i litteraturhistorien mer for sine modige standpunkter enn for sine litterære kvaliteter. 

Blant bøker som helt direkte sto i et dialogforhold til kvinnebevegelsen, kan nevne Toril Brekkes (f. 1949) «Jenny har fått sparken» (1977), en roman om en streik på en kvinnearbeidsplass, Tove Nilsens (f. 1952) «Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken» (1974) som tok opp abortspørsmålet og «Helle og Vera» (1974) om lesbiske kvinner, Gerd Brantenbergs (f. 1941) satiriske og utopiske roman om vrengte kjønnsroller «Egalias døtre» (1977) og Margaret Johansens romaner om voksne kvinner og omsorgsproblemer, blant annet «Du kan da ikke bare gå» (1981). I disse bøkene er det ikke mellomlagskvinnenes problemer som kommer til uttrykk, et argument som kvinnelitteratur ofte ble møtt med i en tid da klasseproblemene gjerne ble prioritert over kjønnsproblemene.

Grenselandet mellom fiksjon- og faktabøkene ble også et populært tilholdssted for nye kvinnebøker, og forfattere som Sonja Lid og Sidsel Mørck (f. 1937) brukte disse mulighetene godt.

Denne typen «kvinnelig litterær dokumentarisme» fikk større utbredelse i Sverige og Danmark enn i Norge. Det gjaldt både den typiske rapportboka, gjerne med motiv fra kvinners vanskelige og neglisjerte arbeidsforhold, og den litterært bearbeidete rapporten, som for eksempel Grete Stenbæk Jensens (f.1928) «Konen og eggene» (1977). Og det gjaldt de mer subjektive og introspektive bøkene som tenderte mot det rent selvbiografiske og selvbekjennende, der det dokumentariske vanskelig lar seg skille ut fra det øvrige, for eksempel Suzanne Brøggers (f.1949) «Fri os fra kærligheden» (1974) og Maria Marcus' «Den frygtelige sandhed» (1975), som begge tok opp emnet kvinnelig seksualitet og kvinners seksuelle praksis med utgangspunkt i egne erfaringer.

I den skandinaviske debatten om kvinnelitteraturen ble det tatt til orde for å utvide begrepet kvinnelitteratur til å gjelde alle ytringsformer som kvinner hadde benyttet seg av, også de såkalte «før-estetiske». Dette åpnet for en nylesning og nyfortolkning av eldre tiders skriftlige vitnesbyrd. Som matoppskrifter, barnevers, dag- og minnebøker med mere. Og det førte til en blomstrende forskning i hele Skandinavia for å kartlegge og beskrive eldre tiders kvinnetekster og innlemme disse i litteraturens historie.

I Sverige har kvinnelige forskere trukket fram i lyset kvinnelige forfattere i 1930-åra som til nå har stått i skyggen av de mannlige proletarforfatterne, og Birgitta Holm har kartlagt romanens historie på kvinnesiden, gjennom studier omkring de første svenske romanforfatterne. I Danmark brakte Pil Dahlerup allerede i 1973 problemstillingene omkring kjønn og litteratur inn på de skandinaviske lærestedene med boka «Litterære kjønnsroller», og i 1984 tok hun doktorgraden på et banebrytende arbeide om de danske kvinnelige gjennombruddsforfatterne som kom i skyggen av Georg Brandes, og andre mannlige kolleger i åra 1870 til 1890.

I Norge har forskningsinteressene også til viss grad vært konsentrert til de litterært og kvinnepolitisk viktige åra mellom 1870 og 1890, med naturalisten Amalie Skram (1846-1905) som et naturlig midtpunkt. Skram-interessen i 1980-åra førte til nyutgivelse av alle verkene hennes, og til revurdering både av ekteskaps- og galskapsromanene og de mindre kjente tekstene hennes, som skuespillet «Agnete» (1893) og romanen «Mennesker» (1906). Andre uteglemte enkeltforfattere og minoritetsgrupper, som for eksempel eldre, nynorske kvinneforfattere er også blitt trukket fram igjen. På forskningsteltet er det uten tvil Åse Hiorth Lervik som har stått i spissen for det norske arbeide med kvinnelitteraturen.

Galskapstematikken er et av de emnene som har bygget bro mellom flere generasjoner kvinnelige forfattere. En fornyet interesse kvinner og psykologi vesentlig inspirert av anglo-amerikansk forskning og skjønnlitteratur, brakte dette emnet inn også i den norske debatten, gjerne kombinert med interessen for forholdet mellom mødre og døtre. Nettopp disse to emnene kan stå som eksempel på områder der nyere kunnskaper innen psykologi, sosiologi og litteraturvitenskap bygger opp om og støtter hverandre fram til nye og spennende resultater. Og de sier noe om at både forskningen og skjønnlitteraturen i en periode var del av en brei, internasjonal bevegelse.
I Norge, kanskje mer enn i de øvrige Skandinaviske land, kom de nye idéene til utrykk sterkest i rent skjønnlitterær form, men også på andre måter. En filosofisk orientert forfatter som Nina Karin Monsen (f. 1943) bruker både romanformen og en ren filosofisk argumentasjon for å bygge opp et nytt kvinnesyn. Også lyrikeren Eldrid Lunden (f. 1941) har gjennom poetisk og essaysistisk virksomhet gitt bidrag til bildet av den nye kvinnerollen. I sine senere tekster stiller hun seg kritisk til å se på kvinner som et offer for menn og samfunn, en holdning som har funnet grobunn i deler av kvinnebevegelsen.

Liv Køltzow hører også hjemme blant argumenterende forfatterne, men hennes argumenter ligger innenfor fiksjonens rammer. Romanen «Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?» (1972) fungerte som et tidlig feministisk lærestykke av en roman, noe hun senere fulgte opp med nærmest eksemplariske beskrivelser av jente- og kvinneliv i norske omgivelser i «Historien om Eli» (1975) og «Løp, mann» (1979). Den litterære spenningen ligger hos Liv Køltzow ikke i den ytre dramatikken, men både i de språklige valg forfatteren foretar, og i den nitide skildringen av kvinners vanskeligheter med å foreta sine egne valg. Liv Køltzow står i en litterær tradisjon som har funnet lite grobunn i det norske litterære landskapet: den modernistiske romanen i forlengelsen av en Virginia Woolf-tradisjon.

En annen, men likevel svært forskjellig forfatter, er det også mulig å plassere i den samme tradisjonen, nemlig Cecilie Løveid. Cecilie Løveid er atskillig yngre enn både Bjørg Vik og Liv Koltzøw, men nevnes likevel gjerne sammen med disse to som den viktigste blant nyere norske forfattere. Løveid er vanskelig å definere som prosaist, prosatekstene hennes truer med å sprenge seg over i lyrikken. De to første bøkene hennes er samlet i «Befri våre daglige liv» (1978), men det var først med fragmentromanen «Sug» (1979) at hun nådde ut til et videre publikum. «Sug» er blitt kalt sosialmodernistisk fordi den forener 1970-åras sosiale kvinnetematikk med en avansert modernistisk form. Gjennom den poetiske språkbruken, full av assosiasjoner, bibetydninger, repetisjoner, flere språklag og åpne og skjult sitater kommer Løveid dypt ned i vanskelige emner som grenser mot det tabuiserte; incest, sjalusi og lesbisk kjærlighet. Løveid er blant de få forfattere som har prøvd seg med suksess som forfatter av teater- og radiotekster. Selv om hun aldri publikumsmessig har opplevd den robuste medgangen som Bjørg Vik oppnådde med sitt kvinnestykke «To akter for fem kvinner» (1974), så har hun høstet både norske og internasjonale lovord for radioteksten «Måkespiserne» (1983). Løveid er formelt en fremmed fugl i norsk sammenheng, selv hun nok kan ha visse fellestrekk med foreksempel Kjartan Fløgstad når det gjelder språklige innfall og utfall. På den andre siden er hennes erfarings- og billedverden så absolutt bevisst kvinnelig at sammenlikningen spriker grovt.

Sissel Bjugn (f. 1947) skapte seg et navn med «Den første avisa på Lofotveggen» (1978) der hun eksperimenterte med det visuelle og det rent tekstlige, mens Karin Sveen (f. 1948) som også debuterte som lyriker, har vist et frodig og fabulerende talent i både novellesamlingen «Døtre» (1981) og romanen «Utbryterdronninga» (1982). Denne hangen til fabulering finner vi også hos islendingen Svava Jakobsdóttir (f. 1931) og hos Kirsten Thorup (f. 1942) fra Danmark, den siste også en eminent skildrer av kvinneliv i dansk etterkrigstid, blant annet i «Himmel og hælvete» (1982).

I 1980-åra har også to nyere norske forfattere hatt publikumssuksess med breie, episke skildringer av jenteoppvekst og kvinneliv i etterkrigstiden, Anne Karin Elstad (f. 1938) og Herbjørg Wassmo (f. 1942), den første med to-bindeverket om Lena, «Senere Lena» (1981) og «Sitt eget liv» (1983), og den siste som gjorde knallsuksess med prosadebuten sin, «Huset med den blinde glassveranda» (1981), som ble fulgt opp med «Det stumme rommet» (1983). Det er kanskje symptomatisk at disse to flerbindsverkene om kvinners oppvekst og hverdagskår er blitt masselesning i en tid da forlagsbransjen klager, titteltallet synker, kvinnebevegelsen synes å ligge i dvale og interessen for boka synes å flytte seg mot andre, mer moderne medier. Kvinner forblir ivrige lesere.

Samtidig med at kvinnelitteraturen vokste fram i 1970-åra vokste også motviljen blant kvinnelige forfatterne mot å bli rubrisert som «kvinneforfattere». De første åra på åttitallet har også vist at nye temaer, og en svakere fokusering på de konkrete kvinnesakene er på vei inn i bøkene til de kvinnelige forfatterne. På den andre siden har en «integrering» av nettopp «kvinnesakene» funnet sted i den «allmenne» litteraturen. Mannlige forfattere i hele Skandinavia velger i større grad emner og hovedfigurer som ville være utenkelig uten 1970-åras kvinnelitteratur.

Likevel vil det fortsatt være rom for kvinnelitteraturen og for oppmerksomheten omkring litteratur skrevet av kvinner, både den eldre den yngre. Aktiviteten i og omkring litteratur på 1970-tallet bør ikke få lov til å gå i glemmeboka på en måte som vi vet har vært tilfelle med oppblomstringsperioder for kvinnelitteraturen tidligere.

.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.