Landets første krisetelefon

Krisetelefonen i Oslo ble satt i drift 1. februar 1977. Hver natt fra klokka 19.00 til 07.00 satt to kvinner vakt ved telefonen. Resten av døgnet ble kvinnene som ringte møtt av en automatisk telefonsvarer. Det meste av det praktiske arbeidet besto i samtaler med kvinner over telefon eller på gruppas «hemmelige» hybel. Alt kunne foregå anonymt og vaktene hadde taushetsplikt.

Alle telefonvaktene jobbet gratis. Gruppas største utgift var hybelleie og telefonregninger. Husleia ble betalt ved at kvinnene tok gulv- og trappevask i huset de leide. Resten ble betalt gjennom støtte fra frivillige givere.

- Vi begynte med telefontjeneste fordi vi ikke hadde penger til å starte et senter med overnatting, forteller Janne Krogstad i dag. Hun var en av initiativtakerne i krisesentergruppa som sprang ut fra Kvinnehuset i Oslo.

Ettersom de ikke hadde noe overnattingstilbud ga de frivillige nattevaktene støtte og informasjon pr. telefon, slik at kvinnene skulle vite om andre steder de kunne oppsøke. Men det var ikke alltid like lett. 

- En jul måtte vi rett og slett be en kvinne komme til kontoret vårt og overnatte. Hun ringte 1. juledag og var ganske desperat, siden det var høytid fant vi ingen andre muligheter enn vårt eget kontor. Det var forferdelig å ikke ha noe tilbud når folk ringte. 

Parallelt med driften av krisetelefonen arbeidet kvinneaktivistene for å få midler til å åpne et senter. De dokumenterte bruken av krisetelefonen og de øvde press på myndighetene.

Krisetelefon i Trondheim

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.