Hva om noen ringer?

Tekst: Marte Ryste. Foto: Nina Strand Solevåg

På krisesenteret i Indre Østfold har Sidsel Rasmussen holdet det gående siden åpningen av senteret i 1984. Nå drømmer hun om å skrive senterets historie.

 Sidsel Rasmussen begynner med en beklagelse:
- Det er ofte hektisk etter helga, og nå har det kommet nye kvinner med barn som må finne seg til rette. 

Vi er på krisesenteret i Indre Østfold. Her har de holdt det gående siden 1984 med knappe budsjetter og dugnadsarbeid. Rasmussen har vært med siden starten. I snart 20 år har hun drevet dette stedet hvor kvinner kan komme og skjule seg for sine voldelige ektemenn. 

- Jeg må presisere at dere har taushetsplikt, fortsetter hun. Dere har ikke lov til å gi adressen hit til noen, og dere kan ikke ta bilder av stedet.

Helt fra starten

Sidsel Rasmussen har vært daglig leder på krisesenteret siden det åpnet. Hun var med i gruppa som tok initiativ til senteret, og hun var den første som ble fast ansatt. I sin fartstid har hun vært med gjennom store og små forandringer, fra fasen da ivrige kvinneaktivister drev senteret, til en økende grad av profesjonalisering.

- Jeg glemmer aldri den første arbeidsdagen min på krisesenteret, første desember 1984. Det hadde snødd hele natta, og jeg hadde først problemer med å finne selve huset, for det lå innerst i en blindvei som ingen hadde brøytet. Men jeg fant huset til slutt og kom inn i en trang gang, og videre inn i et utrolig rottereir av saker og ting stablet overalt. Der måtte jeg åle meg fram for å finne et rom hvor det i all hast var ryddet en krok med sofa, bord og stoler, slik at vi kunne sitte ned og planlegge hvordan vi skulle klare å få dette i orden til den 10. desember, åpningsdagen.

Amalie-gruppa

Initiativet til å åpne senteret i Indre Østfold, ble tatt av kvinnegruppa Amalie i Askim. Den besto i hovedsak av lærere og sykepleiere. Kvinnene hadde hørt om krisesentrene som var startet opp i England og om Camilla krisesenter i Oslo.

Sykepleierne i Amalie-gruppen hadde sett kvinner komme med blåmerker på hele kroppen. Forklaringene kvinnene ga var stort sett at de hadde ramla i trappa eller krasjet med en dør. Lærerne møtte barn på skolen som fortalte om bråk hjemme, om pappaer som var farlige og mødre som ble slått. Flere av kvinnene hadde klienter eller kollegaer som levde mer eller mindre skjult i undertrykkende forhold. Men det var få som ville snakke om det. Nå ville kvinnene gjøre noe med problemet.

Gruppa tok kontakt med sosialsjefene i ni kommuner i Indre Østfold for å få midler til et prøveprosjekt.

- Mange av sosialsjefene var skeptiske, de mente det ikke foregikk noe kvinnemishandling i deres kommune. Men vi ville ikke gi oss. Vi startet kronerulling, loddsalg og solgte støttetiere, forteller Rasmussen.

Mobilisering

De ble fort klar over at de var avhengige av frivillig innsats for å åpne senteret og bestemte seg for å mobilisere kvinner i distriktet til et planleggingsmøte.

Det ble tegnet plakater og løpesedler. Kopieringsmaskin var ikke vanlig på den tida, så det meste måtte gjøres for hånd. Pressen ble også invitert, i tillegg til noen venninner som ble overtalt til å komme, i tilfelle ingen andre møtte opp. 

Det var med adskillige sommerfugler i magen Amalie-jentene gikk til Gilje. Der fikk de seg litt av en overraskelse.

- Det var fantastisk, forteller Rasmussen. 
- Ved møtestart sto det 160 kvinner på døra, og da møtet var ferdig meldte 75 kvinner seg til dyst. 

Kvinnene satte ned arbeidsgrupper og begynte å lete etter hus, samle inn møbler, lese om kvinnemishandling, samle inn penger og sette opp vaktlister. 

- Vi jobbet på spreng, fortsetter hun. 
- Vi fikk leie et eldre hus i Askim. Så averterte vi etter innbo. Slik ble huset fylt opp med møbler av alle slag. Det var tepper, gardiner og puter i alle farger og fasonger. Vi fikk sengetøy, dekketøy, barneutstyr og leker. Det var et sammensurium i stil og farge. Men huset hadde sjel og hjertevarme. Telefonnummeret fikk vi av en av medlemmene våre, 880088 - et nummer som sikkert mange kvinner i Østfold fortsatt husker, det gikk bare rett inn!

Alle hadde avlagt taushetsløfte i forhold til adressen. Og alle stilte opp gratis.

Åpningsdagen

12. desember 1984 åpnet senteret. Da satt Sidsel Rasmussen klar og ventet på den første telefonen. 

- Vi var veldig spente og spurte oss selv om noen ville ha bruk for oss, om det var noen som kom til å ringe, forteller Rasmussen. I tillegg var jeg nervøs for at noen skulle ringe, for hva skulle jeg si? Hver gang jeg hørte telefonen, hoppet jeg i stolen. Men den første dagen var det bare medlemmer av gruppa som ringte for å høre om noe hadde skjedd. Ellers var det få telefoner de første dagene, stort sett bare kvinner som ville ha informasjon eller ungdom som fleipa.

Men så begynte kvinnene å komme. Og krisesentergruppas medlemmer ble kjent med hjelpeapparatet. De lærte at de måtte stå på sitt, med ydmykhet kom de ingen vei. Og de lærte at de måtte synliggjøre virksomheten gjennom statistikk, spørreskjema og foredrag.

- Advokater og politifolk kunne være direkte nedlatende i forhold til mishandlede kvinner, og de viste på mange måter at de mente kvinnene overdrev, fortsetter hun. «Hysteriske kvinnefolk» og «Knehøner» var blant ordene vi fikk høre. 

Til å begynne med ble senteret i stor grad drevet på frivillig basis etter prinsippet om flat struktur, alle avgjørelser skulle tas på fellesmøtet. Med førti sjefer var det ikke alltid like lett for Rasmussen å forhandle om lønn eller ta raske avgjørelser. 

Nye grupper

I dag er senteret omorganisert. Det har blitt et viktig prinsipp at de som jobber på senteret skal få lønn for arbeidet sitt. Senteret har fått fem fast ansatte i tillegg til betalte nattevakter.

Gruppene av kvinner som oppsøker senteret, har også endra seg fra oppstarten på 1980-tallet. 

- Jeg mener vi kan si at krisesenteret speiler samfunnsutviklingen. Ofte blir forandringer tydelige hos oss før de synes i resten av samfunnet, forteller Rasmussen.

På midten av 1980-tallet var arbeidsledigheten høy i Askim, der senteret lå tidligere. Her var sysselsettingen basert på bedrifter som Viking, Norlett og Askim gummivarefabrikk. Da disse bedriftene begynte å si opp arbeidere, merket de konsekvensene på krisesenteret.

- Det ble store konflikter i familiene. I Askim var deler av arbeidstokken importert fra Jugoslavia, samt basert på vietnamesiske båtflyktninger. Mange av disse kvinnene tok kontakt med senteret. 

Krigen i det tidligere Jugoslavia forsterket følgene. Mange ekteskap var inngått på tvers av etniske og religiøse skiller. Med krigen ble dette et problem. 

- På 90-tallet begynte muslimske jenter som flyktet fra tvangsekteskap, å komme til senteret, fortsetter Rasmussen. Det samme gjorde utenlandske kvinner som var kommet til Norge for å gifte seg med norske menn, og norske kvinner som hadde giftet seg med menn i utlandet.

Livsstil

Sidsel Rasmussen har arbeidet på krisesenteret i snart 20 år. Selv forklarer hun at arbeidet har blitt en livsstil, det meste av tiden har gått til arbeidet. Det har vært en kamp å opprettholde tilbudet, å utvide det og å få samfunnet til å se den viktige jobben som blir gjort på senteret. En kamp for å få samfunnet til å se de kvinnene hun ser hver dag.

- I dag blir vi blir tatt mer på alvor både hos politiet og hos offentlige myndigheter. Men de glemmer så altfor ofte at de også må bevilge penger.

Krisesenterhverdagen endrer seg. Stadig nye spørsmål dukker opp; tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og handel med kvinner på tvers av landegrensene (trafficking). Med nye grupper kvinner blir det behov for ny kompetanse og nye tjenester, som f.eks tolketjenester.

- Vi gjør gjerne jobben, men det trengs penger for å tilpasse senteret til ny behov, understreker Rasmussen.

Og med et sukk fortsetter hun:

- I år har vi drevet en intens kamp for å få midler til å drive senteret ut året. Det var rett før vi måtte stenge virksomheten i november og desember. Det koster oss utrolig mye arbeid å skaffe midler til drift. Arbeidskraft vi burde bruke på å hjelpe kvinnene. Jeg synes det er uhørt.

Alt til side

Det er bare tre år til Rasmussen pensjoneres. Da skal hennes og senterets veier skilles.

- Når jeg går av skal jeg legge alt dette til side og begynne med noe nytt. Da skal jeg begynne å tenke på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg er egentlig utdannet ved kunstakademiet, men den utdannelsen har jeg aldri hatt mulighet til å følge opp. Men kanskje tiden er inne for å begynne å male?

Men aller først vil hun skrive historien om Krisesenteret i Indre Østfold.

Les om arbeidet på Krisesenteret i Indre Østfold i dag. En vanlig arbeidsdag

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.