Fra husbråk til kvinnemishandling

Krisesenterbevegelsen startet i England på begynnelsen av 1970-tallet og var et produkt av den nye kvinnebevegelsen. Kvinner kom sammen og fant etter hvert ut at de hadde flere felles interesser. De bestemte seg for å treffes jevnlig og oppdaget gjennom samtaler at den volden flere hadde vært utsatt for hjemme, ikke var et privat og enestående problem, men at flere kvinner hadde opplevd det samme.

I 1976 ble det arrangert et internasjonalt tribunal i Brussel, der kvinner sto fram og fortalte om at de hadde vært utsatt for vold av sine menn over flere år. En gruppe norske kvinner deltok på tribunalet, og tilbake i Norge tok de initiativet til å starte Nordens første krisetelefon ved hjelp av private midler. Vold mot kvinner ble dokumentert og kom på den politiske dagsorden. 

Kvinnene krevde offentlig støtte for å starte krisesentre, for de så vold mot kvinner som et samfunnsproblem og et resultat av det skjeve maktforholdet mellom kjønnene. Kvinner fra alle de politiske partiene støttet krisesenterbevegelsen, og Nordens første krisesenter ble åpnet i Oslo i 1978, Camilla Krisesenter. I fortsettelsen tok lokale kvinnegrupper i resten av landet initiativet til flere. Fra 1980 til 1985 ble det etablert mellom seks og syv sentre hvert år. 

I dag finnes det 51 krisesentre i Norge, fordelt på alle landets fylker. 

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.