Hovedsiden > En vanlig arbeidsdag - på Krisesenteret i Indre Østfold i 1987 Tekst: Sidsel Rasmussen Det er blitt en vane å stoppe opp et øyeblikk på trappa om morgenen, ved ankomst til jobben. Jeg trekker pusten dypt, og tenker som så: «- Hva nå? Glem deg selv, trekk antennene helt ut og gjør deg klar. Her gjelder det å 'lukte lunter og ta inn vibrasjoner' og være beredt!» Det er merkelig stille i det gamle huset som krisesenteret har leid av kommunen. Kaffekopper og stram røyklukt i stua vitner om at natta har vært urolig. Oppe på kontoret, som er innredet i et tidligere soverom i annen etasje, ligger rapporten fra nattvakta i lukket konvolutt. Der står: Line, 32 år, datter Maia, 4 år, ankom kl 02.30 m/taxi. Sendt av lensmannskontoret i ... etter utrykning til 'husbråk». Mannen i arrest, løslates kl. 09.00 i dag, slik at hun fikk tid til å pakke og komme seg unna med barnet. Hun er blitt slått i ansiktet, kastet i veggen og gulvet, og dyttet ned i badekaret og dusjet med iskaldt vann. Barnet sovnet etter en stund, men legevakta ble tilkalt for at hun skulle få noe beroligende. Hun sovnet i fem - seks tida etter å ha snakket og grått mye. Det suser i rørene på toalettet nede, og noen går i kjøkkendøra. Jeg ser på klokka og konstaterer at Karin, hun som bor på rommet nede, med de to småguttene sine, er veldig sent ute. Hun skal ha guttene av gårde til skole og barnehage. Det bobler i kaffetrakteren på kjøkkenet, og Karin har alt tent den første sigaretten. Det ligger en sky av røyk over kjøkkenbordet. «Hei, kaffen er snart ferdig,» sier hun, ivrig etter å få en prat. Det skjer så mye både rundt henne og inni henne som må snakkes om. Det høres så flott ut med midlertidig forføyning! Barna og jeg kan flytte tilbake til hjemmet, og mannen min må flytte ut ... jeg syntes jeg ser det! Han vil ikke gi oss fred en dag. Han vil dukke opp til alle døgnets tider og trenge seg på. Vi ville leve i angst hele tida ... ringe politiet hvis han dukker opp! ... tenk så hyggelig for ungene? De har allerede sett pappa bli lagt i jern og kjørt bort i politibilen ... her er jeg nesten glad for at det er så mye sommel, advokaten sier det kan ta flere uker før dette går i orden! Hun ser på klokka og farer opp. Styrter av sted til rommet sitt, vekker barna og maser på dem for å få dem av gårde så fort som mulig. Barna blir sinte og grinete, alle kjefter og surrer rundt. Karin er stadig innom kjøkkenet mellom slagene og tar en kaffeslurk og et drag av sigaretten. Dagny, en eldre kvinne som bor på «det blå rommet», har våknet av bråket og kommer ned trappa, iført badekåpe og tøfler. Hun åpner kjøkkenvinduet og vifter røykskyen demonstrativt ut. «Det kom ei ny ei i natt», sier hun, «hun fikk ikke sove særlig, stakkar, hadde fått masse juling. En blir så opprørt av å se sånt, det minner en om hva en sjøl har gjennomgått. Får det liksom inn på seg igjen. Hadde så vonde drømmer etterpå.» Vi hører døra smelle igjen etter skolegutten som drar. Dagny roper gjennom vinduet: «Skal du ikke spise litt før du drar, og lage matpakke?»  Han skriker tilbake at han vil ikke ha noe mat. Håret står rett til værs og han ser rasende ut. «Stakkars unge!» sukker Dagny. Karin kommer inn og trekker oppgitt på skuldrene: «Nå dro han uten mat igjen, og gymtøy-posen står igjen i gangen. Jeg greier ingenting mer ...» «Men i dag ser du at du ikke greier, det så du ikke i går, og det er et framskritt. Du får ta en dag av gangen, så greier du det etter hvert ... » sier jeg. Minstegutten står halvnaken i gangen og griner. Han vil ha frokost, men det er det ikke tid til. Karin blander saft i en tåteflaske og stapper den i munnen hans for å stanse hylinga. Hun selv skal til sosialkontoret om en time og må få ham til barnehagen slik at hun kan forberede seg til det. Hun er så nervøs. «Fikk jo ikke sovet særlig i natt heller, på grunn av hun som kom. Det ble så urolig på huset,» sier hun unnskyldende. Dagny har spist et par skiver brød, og spør om å få komme på kontoret og snakke litt. Vi går opp. Hun er oppskaket etter mottaket i natt. Synes så synd på den nye kvinnen og barnet som er kommet inn. Og hun klager på Kari og guttene som hun mener er sjuskete, uoppdragne, og ikke har orden på noen ting. Hun holder dem ikke ut stort lengre ... Hun får snakke ut, og blir oppmuntret til å si meninga si ved husmøtet som vi skal ha senere på dagen. Vi går ikke bak ryggen på hverandre her på huset, men sier meninga vår høyt. Hun blir rådvill og sjenert. «Ville du like å vite at vi snakket hemmelig om deg her på kontoret, Dagny? Hvordan skulle tilliten bli da?» spør jeg. Hun nikker enig til slutt, og tusler av sted til rommet sitt «for å tenke litt». Den nye beboeren, Line, sover fortsatt, men barnet, Maia, har våknet. Jeg går inn til henne, hilser og presenterer meg, og bemerker den fine nattkjolen hennes. Jeg spør om hun vil bli med og få litt mat. Hun nikker og tar hånden min og følger med. Det er ei tillitsfull lita jente, hun ser seg nysgjerrig omkring og vil ha jordbærsyltetøy på brødskiva, og melk.  Jeg minnes ei anna lita jente som kom til oss ifølge med mamma. Hun ville alltid sitte på fanget mitt, eller vaktene ved senteret, og stadig ha oppmerksomhet når hun var alene. Men straks mora dukket opp ble hun sint, sparket, bet og lugget oss, og styrtet ut gjennom døra og løp som en gal uten å se seg for, mens mora bare sto ved vinduet og sa oppgitt: «Der rømmer'a igjen!» Vi hadde et svare strev med å få fatt i ungen, og måtte passe på henne hele tida. Det skulle vise seg etter hvert at denne jenta var et incestoffer. Mora visste om det, men holdt det hemmelig. Det er stille i huset nå. Karin har fulgt minstemann til barnehagen. Maia gomler på maten sin mens hun sparker sjenert med beina. Straks etter vil hun opp til mamma igjen. Line våkner når vi kommer inn på rommet. Håret står ut til alle kanter, og en stor «blåveis» begynner å bre seg rundt høyre øye. Hevelser og blåmerker på kinnene og haken. Hun ser forferdelig ut, og Maia rygger bakover og klyver opp i senga si og drar dyna over hodet. Det tar litt tid å våkne etter sovemedisinen. Etter fraværet i den tunge søvnen er det vondt å våkne til en slik realitet. Hun reiser seg halvt opp, tar seg til hodet og ser seg rundt. Hun ber om å få et speil. Når hun får det og ser seg selv, begynner hun å gråte. Dette ansiktet er ikke hennes.  Når Maia hører mor gråte, klatrer hun over i hennes seng, holder rundt henne og trygler: «Ikke gråt mamma! Ikke gråt!» Line tar seg sammen og står opp. Hun blir vist badet, og får det hun trenger; såpe, håndkle, tannbørste ... Jeg dekker til enda en frokost, rydder litt. Dagny er i gang med å vaske stua. Hun klager over at det alltid er hun som må gjøre alt, vaske, rydde ... «Nok en sak å ta opp på husmøtet! Line orker ikke mat, men vil ha mye og sterk kaffe. Maia har funnet lekekroken og blir opptatt av ei dokke hun liker. Men når hun hører moren begynne å snakke om det som har skjedd, kommer hun og setter seg hos mora for å følge med. Samtalen blir fort dreid over på rent praktiske ting. Hvordan krisesenteret fungerer, - at her er det hun og de andre beboerne som bestemmer og har ansvar for at oppholdet blir så godt som mulig. De kan bruke meg og vaktene til å få hjelp til det de har behov for. Vi er her for å støtte og hjelpe, og har kontakter med hjelpeapparatet rundt om, som hun kan trenge. Jeg forteller at krisesenteret ikke er en institusjon, men et hjem som kvinner gir sine medsøstre til hjelp og trygghet i en mishandlingssituasjon som kan ramme oss alle. Jeg forklarer at hun kan være helt anonym hos oss, og at vi alle har taushetsplikt, også hun. Maia går inn til dokkene igjen, og vi kan snakke fritt om Lines tilstand. «Ble hun nærmere undersøkt av legevakta i natt? Har hun vondt i hodet? Er hun kvalm?» Vi bør få tatt røntgenbilde av hodet for sikkerhets skyld. Jeg forteller henne litt om hvordan vi kan hjelpe henne med dette. Hun er sliten, og jeg lar henne selv bestemme om hun vil snakke om det som hendte før hun kom i natt. Men legeundersøkelse er det viktig å få tatt raskt, likesom bilder av skadene hun er påført. Det kan brukes som viktig bevismateriale dersom hun vil anmelde mannen og det blir en rettssak. Karin kommer tilbake fra barnehagen, tar en kopp kaffe og en røyk og hilser på Line og Maia. Line holder hendene foran ansiktet, men Karin tar dem vekk og sier kyndig: «I morgen er du svart, i overmorgen lilla, og så blir du gul og grønn. Men om fjorten dager er du like vakker, - men det er utapå, for inne i er du like svart, - svart av opprør og sinne»! Og det er sant. Hvor mange slike kvinner har vi ikke mottatt på senteret? Det utvendige reparerer seg selv som oftest, men det innvendige er det verre med, for det kan de bare reparere selv, og det krever tid og krefter, og ofte profesjonell hjelp. Selvfølelsen er så dårlig, og tilliten til egne muligheter lik null. De ler litt sammen, men det er ikke noen naturlig, glad latter, nærmest en slags halslyd som uttrykker samhold i elendigheten. Den slags latter gjenlyder ofte i dette huset. Karin går på badet. Må «kvinne seg opp» før møtet på sosialkontoret. Når hun kommer ut er hun ikke til å kjenne igjen, nysminket og fjong; «ingen skal se på henne hvordan hun egentlig har det, nei!» Hun trenger dette for å greie å møte andre mennesker. En skikkelig «dekkoperasjon». Det skal mye til for å trenge gjennom den maska og se hvordan det står til. «Hvordan skal kuratoren din forstå din situasjon når du ser så flott ut?» spør jeg, «dette er ikke deg i det hele tatt!» «Jeg kan møte noen jeg kjenner,» svarer hun, «jeg tør ikke være meg selv da, hva vil de tenke om meg?» Jeg tenker at kuratorer, advokater og psykologer burde komme til krisesenteret for samtaler med kvinnene. Det ville lette dem for den ekstra skuespillerrollen de må ikle seg for å møte verden. Men vi har ikke plass til eget samtalerom i dette huset, og ikke vet jeg om det er mulig å flytte folk ut fra hjelpeapparatets kontorer heller. Karin drar, og Line blir med opp på kontoret. Jeg lar henne snakke og gråte, og det gjør hun til hun føler seg sliten og ønsker å sove litt. Dagny tar seg av Maia, så det er i orden. Eldre kvinner på krisesenteret går gjerne rett inn i bestemorrollen og trives godt med det. Men det er ikke alltid vi har slike «bestemødre» på huset, og vi burde hatt en fast ansatt barnearbeider her. Det vil bli søkt om penger til det i neste års budsjett. Det er tid for kontorarbeid, og til å tenke gjennom situasjonen til Line. Utifra det hun har fortalt er det en rekke ting som må ordnes. Men først må hun få hvile ut. Jeg ringer lensmannskontoret for å få informasjon, og spør etter den personen der som jeg vet har forståelse for arbeidet vårt og tar kvinnene på alvor. Det er det slett ikke alle som gjør. Jeg får vite forløpet til hennes ankomst til senteret, og at de vurderer offentlig påtale. Men det hadde vært fint om hun anmeldte selv, det er det beste, og komme raskt, slik at de kan fotografere skadene mens de er mest synlige ... bør også få uttalelse fra lege ... han tilføyer at vi bør holde Maia unna barnehagen inntil videre, - faren vil prøve å kidnappe henne. Han drikker mye og er utilregnelig. Det er ikke første gangen de rykker ut til den familien! Åpner posten. Melding fra skolen til Karins eldste gutt. Åpenbare problemer. Noterer tid for møte på skolen. Vi har tatt kontakt med PP-tjenesten og var for såvidt beredt på dette.  Svar på Dagnys annonse i avisen etter leilighet. Jeg får følge henne for å se på tilbudet senere i dag. Hun blir engstelig og spent. Kanskje noe for henne denne gangen? Hun har lett lenge etter et sted å bo. Med en liten trygd er det ikke lett, og innbo har hun ikke. Det knuste «gubben» da hun dro sin vei, så hun må starte på nytt med alt. Men Dagny er optimist og ønsker bare å få være i fred i den tida hun har igjen å leve, orker ikke mer sextvang, trusler og slag. «Han er sexgal!» sier hun oppgitt, «den gamle gubben skulle skamme seg, får han aldri nok av det der? Han vil holde på til han er hundre med sine perverse greier!» Mer post, referater fra møter, forberedelse til Fellesmøtet i morgen, regninger, og telefonen som ringer og avbryter innimellom. Noen vil ha informasjon, andre snakker om sine problemer og vil ha råd og veiledning. Kopieringsmaskinen som vi endelig har fått anskaffet durer i vei med møteinnkallinger. Skrive på konvolutter og klistre frimerker. Ut for å handle, lista ligger klar på kjøkkenbenken. Den har Dagny besørget. Tenker bekymret på om noen skulle ringe mens jeg er ute, - det må være ille å møte en telefonsvarer når man er i akutt krise! Vi burde hatt økonomi til full bemanning hele dagen. Tilbake på senteret, hvor middagsforberedelsene er i gang. Karin svetter over grytene. Det er hennes tur til å lage mat i dag. Maia sitter på huskestativet ute i hagen, og Dagny passer på mens hun strikker på en stor, gul genser. Line er våknet og føler seg atskillig bedre nå, selv om ansiktet blomstrer av alle blåmerkene. Øynene er klare, og hun virker mer tilstedeværende. Jeg forteller henne om samtalen med lensmannskontoret, og hun lytter og nikker. Hun ville være glad for å slippe å anmelde, men om det er nødvendig, vil hun gjøre det. Hun vender aldri mer tilbake til ham, sier hun alvorlig. Telefonen ringer. Det er en mannsstemme som spør etter Line. Jeg svarer at jeg har taushetsplikt, og ikke kan gi noen opplysninger. Han banner og kaller meg «Jævla fitte». Jeg forteller Line om opprigningen, og hun sier at han må ikke få vite hvor hun og Maia er. Hun er veldig redd ham.  Vi blir enige om at hun bør ta røntgenbilder og få en legeerklæring. Sykehuset er samarbeidsvillige og vi får komme straks. Maia vil være med, og vi kjører alle tre opp til poliklinikken. Line er lenge inne hos legen, og Maia får trille rundt i korridoren i en rullestol så lenge. Det er moro! Tilbake til senteret, middagen er ferdig, og skolegutten er kommet tilbake. Sammen med ham og Karin diskuteres brevet fra skolen. Han blir sint og vil ikke innse at han har problemer: «Det er de andre som er noen tullinger,» skriker han, «jeg får ikke gjort lekser når lillebror alltid maser!» Vi blir enige om å rigge til en egen leksekrok til ham på kontoret, med hylle til bøkene hans. Der kan han få sitte i fred, og han lover å bruke halvannen time til leksene hver dag fra nå av. Vi skriver kontrakt med ham på det, og lillebror må også skrive under på at han skal la storebror være i fred i leksetida. Han kan skrive fornavnet sitt med store bokstaver. Det har han lært av Dagny. Til sist skriver hun og jeg under, som vitner, og alt skal være i skikkelig orden. Alle er fornøyde. Til husmøtet stekes det vafler. Dagny og Maia er i full sving med å dekke bordet, og forberede møtet. Jeg legger merke til at Maia inntar rollen som mor overfor Line, og vil vise oss andre at hun tar vare på mamma. Snart er alle samlet rundt bordet. Saft til barna, kaffe til damene. Vaffelhaugen minsker raskt. Barna har første ordet på husmøtet. Vi spør hvordan de synes det er å bo her. Har de det de trenger? «Bare en TV-kanal, ingen video ...» klager storebror. «Desto flere kokker, desto mer søl! En TV-kanal er nok». «Hvorfor kan vi ikke få ha med skolekamerater hit?» Det er det vanskelig å svare på. Ikke enkelt å fortelle hvorfor vi har hemmelig adresse. Vi finner en forklaring som er skånsom uten at vi lyver. Det alltid tilbakevendende problemet om at de ikke kan ta med venner til senteret, skaffer hodebry. Og så det med leggetida. Barn i forskjellig alder, slitne mødre ... vi prater og prater. Om hvordan organisere bedre, planlegge, se følgene, ha respekt for hverandre osv. ... Dagny er forknytt og rød i ansiktet. Hun vet at hun må si noe, og det er ikke lett å komme med kritikk til den det er rettet imot. Lettere å klage til andre. Hun blir hjulpet på gli, og gir klar beskjed om at hun er lei av å måtte ta all vaskinga alene. Hun synes Karin kunne hjelpe mer i huset, hun og ungene griser og roter også til! Karin forsvarer seg med at når hun kommer tilbake fra barnehagen, har Dagny alt vasket. Hvordan kan hun da få gjort noe? Hun vil gjerne vaske, men må få bestemme selv når hun skal gjøre det.  Hun anklager Dagny for å vaske med vilje mens hun går til barnehagen, bare for å ha noe å klage på. Dagny blir fornærmet, men rødmer litt, og går over på at Karin burde få ungene tidligere til sengs, så ble det ro i huset om kveldene, og at hun burde slutte å røyke på kjøkkenet der folk spiser, «det er uappetittlig, og man mister matlysten av det!» Anklagene går fram og tilbake, en skikkelig utblåsning. Ungene lytter og synes det er moro å høre de voksne si meninga si høylydt, gi og ta kritikk og kompromisse for å få til en bedre sameksistens i den tida de skal bo på huset. De ser at det går an å diskutere uten å bruke knyttneven! Det går an å bli enige om at man er uenig i ting, og gjøre noe godt ut av det. Etter møtet er lufta renset, og alle faller til ro. De snakker sammen om hva de har opplevet, og hva de akter å gjøre med livet sitt i framtida. Gjennomgangsmelodien er at de vil ha fred! Fred for seg selv. Fred for barna. Fred til å leve et normalt liv. Før kveldsvakta kommer, kjører jeg Dagny for å se på leiligheten som er ledig. Vi leter oss fram i et villastrøk, og finner en trist kjellerleilighet. Prisen er altfor høy.  Han som skal leie ut ser ut til å være interessert i mer enn en leieboer også, han er alene og trenger kvinnfolk i huset. Dagny svelger skuffelsen. «Bedre lykke neste gang!» Det er ikke lett å finne en passende leilighet, og oppholdet på krisesenteret kan bli langvarig for enkelte. Vi har en maksimums-botid på tre måneder hos oss, men i noen tilfeller kan det bli for kort tid til å få ordnet med alt i forhold til bolig, flytting, kanskje skifte ved separasjon, rettssaker og mye mer. Vi ser da gjennom fingrene med reglene for botid.  Ved tilbakekomst er det vaktskifte. Informasjonsrunde og «ståa på huset», og tid for å pakke sammen for i dag. Barna vil ha kos, og damene klem.  Ute på trappa kan antennene trekkes inn igjen og mitt eget liv begynne. Det er best å ikke ta med seg for mange av inntrykkene hjem, så jeg har lært meg å la dem langsomt viskes bort mens jeg kjører hjem til mitt eget liv, gjennom det deilige landskapet i mitt fylke.