Krisesentergruppa i Oslo

 - bakgrunn og målsetting

Følgende utdrag er hentet fra hovedoppgaven «Kvinnemishandling - fra privat problem til offentlig ansvar : en dagsordenbyggingsprosess» skrevet av Ellen Ahnfelt. Oppgaven ble levert ved Institutt for statsvitenskap, UiO våren 1987. Publisert med tillatelse fra forfatteren.

Krisesentergruppa i Oslo ble opprettet i mai 1976. Den direkte foranledningen var Det Internasjonale Tribunalet om Forbrytelser mot Kvinner som ble holdt i Brussel to måneder tidligere. Det samlet kvinner fra alle verdensdeler, fordelt på 30 land. Mishandling av kvinner var ett av temaene som sto på dagsorden. Flere kvinner vitnet om overgrep de selv hadde vært utsatt for, det ble utvekslet informasjon og erfaringer og ideer om praktiske tiltak. Blant deltakerne var en liten kontingent norske kvinner som da de reiste hjem hadde fått med seg ideen om å opprette et krisesenter for mishandlete og voldtatte kvinner.

Bevegelsen starter i England

Det var da gått fem år siden vår tids oppgjør med kvinnemishandling begynte i 1971 i Cheswick, England - nærmest ved en tilfeldighet. En lokal kvinnegruppe hadde bestemt seg for å omgjøre sine feministiske tanker til praksis gjennom arbeide med problemer i lokalmiljøet.

Våren 1971 arrangerte de en demonstrasjon mot økte matpriser - 500 kvinner og barn, og en ku marsjerte gjennom gatene. Kua var en symbolsk protest mot et forslag om reduksjon av fri melk til skolebarn, og bidro til at demonstrasjonen fikk oppmerksomhet. (17) Erin Pizzey, initiativtaker til det som ble det første krisesenteret skriver:

As we stood on the streetcorners, we met lots of young mothers who all complained about the same thing - isolation, they felt cut off in their homes. This is really what set Women's Aid in motion. I founded the idea of a community centre where women and children could come to meet and escape for a time, from loneliness. (18)

Gruppen fikk disponere et kondemnert hus mot å betale et pepperkorn i symbolsk årlig leie, og snart åpnet Cheswick Womens Aid. Huset ble et sted hvor kvinner møttes, snakket, diskuterte, og bidro til å løse hverandres problemer. Enkelte av kvinnene avslørte at de hadde blitt systematisk og voldsomt mishandlet av sine menn gjennom mange år. De fortalte om hvordan livene deres var preget av smerte og redsel, historier av den type som det utover 70-tallet ble vanlig å lese i aviser og ukeblader.

Kvinnemishandling ble meget raskt det viktigste problemet for Cheswick Women's Aid, og for uttallige andre Women's Aid-grupper som ble startet i England. I begynnelsen gikk prosessen langsomt. Dobash & Dobash understreker at det var fordi gruppene ikke fikk mediaoppmerksomhet. Erfaringene ble i stor grad spredd ved muntlig overlevering. På «The British Women's Liberation Conference» i juni 1974 samlet en kvinnemishandlings-seksjon bare 20 kvinner. Etter dette la gruppene spesiell vekt kontakt med media, og spesielt i forhold til pressen lyktes de. Året etter samlet en tilsvarende seksjon om kvinnemishandling flere hundre kvinner, og en eksplosjonsartet aktivitet fulgte. Women's Aid grupper ble startet både i England, Skottland og Wales.

Underhuset nedsatte en spesialkomite for å se på vold i ekteskapet og lovgivning på området ble fremmet. Liknende aktiviteter kom også i gang på kontinentet, i Australia og USA. I USA ble det også opprettet spesielle voldtektskrisesentre, som skilte seg fra de øvrige ved at de ikke i samme grad måtte representere et botilbud.

Krisesentrene for mishandlete og voldtatte kvinner ble de fleste steder startet av kvinnegrupper, mange av dem hadde en feministisk profil. Men en finner også, bl.a. i USA, sentre som kombinerer virksomheten med hjelp til helse, alkoholproblemer etc. Ofte er det da snakk om institusjoner eller organisasjoner som har utvidet sitt arbeidsfelt til også omfatte mishandlete kvinner.(19)

Krisesentergruppa i Oslo

Krisesentergruppa i Oslo sprang som sagt ut av den feministiske delen av den nye kvinnebevegelsen. De første medlemmene hadde alle erfaring fra denne, og gruppa definerte seg som en del av kvinnebevegelsen. Tre av kvinnene som hadde deltatt på Tribunalet i Brussel sammenkalte til et åpent møte på Kvinnehuset i Oslo da de kom tilbake. Ut fra det de la frem, sa en del kvinner seg interessert i å delta i videre arbeid for et krisesenter. I neste omgang ble Krisesentergruppa startet. Det var typisk at organisasjonsdannelsen fant sted på Kvinnehuset, som var et samlingspunkt i 70-årene.

Krisesentergruppa i Oslo var et eksempel på den typen alternativ kvinneorganisering som fulgte i kjølvannet på den nye kvinnebevegelsen. Denne organiseringen er blitt betegnet som en tredje bølge i den nye kvinnebevegelsens historie.(20) Målsettingene var konkrete, de gjaldt juridisk hjelp til kvinner, oppretting av krisesentre, kvinneteater, film osv. Fra et kvinnepolitisk synspunkt er den tredje bølgen både blitt karakterisert som positiv og frigjørende og mer negativt som førende over i reformismen.(21)

Runa Haukaa påpeker at den innebar en organisering utenfor organisasjonene, og dermed utenfor konfliktsentrene. I 1976 hadde de to første «bølgene» lagt seg. Den første hadde vært kjennetegnet ved blomstrende engasjement, mangfold og høyere grad av enighet enn det omverdenen ville ha det til. Den andre av dyp uenighet om politiske mål og strategier, og splittelse. Denne fasen ble avsluttet med at mange kvinner forlot de sentrale organisasjonene.(22)

Kvinnebevegelsen hadde i de to første fasene ikke fokusert spesielt på kvinnemishandling. Nyfeministene hadde ideologisk sett vært nærmest problemstillingen, gjennom sin vektlegging av kvinneundertrykkingen i privatlivet. Det er nærliggende tro at gjenoppdagelsen av kvinnemishandling som problem, forutsatte nettopp et «skjerpet blikk» rettet mot privatsfæren. Men den generelle tesen var at hovedtendensen i utviklingen historisk sett hadde vært fra en direkte, synlig til en indirekte, mer usynlig kvinneundertrykkelse:

Dette er en utvikling som dels kan ses som en bevegelse fra det jeg kaller personlig undertrykkelse til strukturell undertrykkelse, dels som en fra bruk av fysiske til bruk av psykiske hersketeknikker. (23)

I den grad spørsmålet var blitt berørt, var det gjennom en problematisering av kvinnens rettsstilling, spesielt i ekteskapet. I en forelesning på Universitetets lørdagsseminar i 1975, i anledning FN's internasjonale kvinner, fremholdt Tove Stang Dahl at hustruens rettsbeskyttelse mht. legemskrenkelser uten tvil var langt svakere enn om hun ikke hadde vert gift:

Det skal mye til for å bli dømt for vold eller sedelighetsforbrytelse overfor sin ektefelle ...Denne rettslige vegring støttes også av myndighetsvegring mht. å gripe inn i privatlivets fred, selv om det er ganske klart at volden kan være både omfattende og livstruende. (24)

Hun viste også til Erin Pizzeys bok om kvinnemishandling, som utkom i 1974, men som ikke hadde utløst noe aktivt engasjement i Norge. En hadde i større grad fokusert på voldtekt, og protestert mot at voldtekt per-definisjon ikke kunne forekomme innenfor ekteskapet.

I heftet «Krisesenter, hvorfor-hvordan» skrev Krisesentergruppa om situasjonen i 1976:

Vi hadde hatt litt debatt om voldtekt i massemedia, men kvinnemishandling var ikke blitt berørt.

Dette er ikke helt riktig. Høsten 1974 hadde Dagbladet en bredt anlagt serie om kvinnemishandling, som riktignok ble utløst av at en av avisens journalister skulle dekke en sak som i utgangspunktet gjaldt voldtekt i ekteskapet. Men i 1974 var den nye kvinnebevegelsen opptatt av andre saker, og kvinnemishandling ble ikke satt inn i en forståelsesramme som gjorde problemet til en aktuell sak for bevegelsen.

JURK (Juridisk rådgivning for kvinner), var blitt opprettet i 1974, med basis i det kvinnerettslige miljøet ved Universitetet i Oslo. Krisesentergruppa hadde, særlig i begynnelsen, et nært samarbeid med denne organisasjonen. Den første adressen til Krisesentret var en postboks som ble delt med JURK, og flere av medlemmene i Krisesentergruppa var også aktive der. Antagelig hadde dette betydning for at mange av de kravene Krisesentergruppa stilte var av rettslig karakter.

Krisesentergruppas formålsparagraf

Krisesentergruppas formålsparagraf lyder som følger:

  • Krisesentergruppas formål er å yte hjelp til kvinner og barn som er mishandlet og/eller voldtatt, og drive et senter der disse kan søke hjelp og bo i en overgangsperiode.
  • Krisesenteret skal representere en mulighet for kvinnen til selv å ta del i virksomheten.
  • Så langt som mulig skal Krisesentergruppa drive opplysningsarbeid om voldtekt og mishandling av kvinner i dagens samfunn.
  • Krisesentergruppa skal arbeide for å bekjempe kvinneundertrykking generelt, og spesielt de forholdene som er en forutsetning for den kjønnsbestemte privatvolden.
  • Det endelige målet er et samfunn der krisesentra ikke er nødvendige.

Av vedtektene går det ellers frem at gruppa så langt som mulig skulle yte bistand til kvinner også utenfor Oslo, og gi hjelp til opprettelse av liknende sentre andre steder.

Vi ser at de to første leddene omhandler det tilbudet Krisesentergruppa ønsket å gi direkte til mishandlete kvinner og deres barn. (25) En ville gi hjelp og støtte, i ulike former, til mishandlete og voldtatte kvinner generelt. Selve krisesentret skulle i første rekke være et botilbud, som ga mishandlete kvinner mulighet til å forflytte seg fra voldssituasjonen/det voldelige forholdet. I størst mulig grad skulle det drives av kvinnene selv.

De første ideene om et krisesenter for kvinner var naturlig nok litt vage.

Det sto det i Krisesentergruppas før nevnte informasjonshefte, som innledning til avsnittet om forhistorien. Gruppa hadde imidlertid klare ideer om prinsippene for driften.

Først og fremst skulle ikke krisesentret bli en tradisjonell institusjon, det skulle ikke ansettes profesjonell arbeidskraft, en skulle ikke ha «behandlere» og «klienter». Krisesentergruppas forståelse av kvinnemishandling lå til grunn for denne tankegangen. Kvinnemishandling var en ekstrem form for kvinneundertrykking, kvinneundertrykkingens finmaskede nett var alle kvinner fanget av. At noen kvinner var blitt utsatt for en annen form for undertrykking enn andre, skulle ikke gi grunnlag for å dele kvinner som gruppe inn i «de» og «vi», dvs. de som bor på krisesentret, og vi som arbeider der.

En la vekt på at kvinner som selv var blitt slått var de «egentlige ekspertene» på området, både krisesenteret og Krisesentergruppa måtte derfor organiseres slik at deres erfaringer kom frem og kunne bidra til en mer gjennomgripende forståelse av problemet.

Profesjonell arbeidskraft ble avvist både av prinsipielle og praktiske årsaker. En ønsket at ulike typer eksperthjelp skulle være tilgjengelig utenfor sentret, samtidig rådde det en viss skepsis til hva «behandlingsprofesjonene» hadde å tilby, ettersom de etter gruppas syn ikke hadde gitt mishandlete kvinner noe adekvat tilbud tidligere.

Hjelpen skulle være betingelsesløs, det skulle ikke stilles spørsmålstegn ved kvinnenes historier. På krisesentret skulle ikke kvinnen risikere å ikke bli trodd, eller få tildelt ansvaret for det som hadde skjedd. Hun skulle ikke gå fra en autoritet til en annen, men få støtte til å fatte beslutninger på egne premisser. Det gjaldt å bidra til at kvinnen fikk økt selvtillit.

Tredje ledd forteller at Krisesentergruppa i tillegg til å hjelpe kvinnene skulle informere om kvinnemishandling. Den private volden skulle synliggjøres, målet var å nå frem til kvinner som ble mishandlet, til kvinner som ville arbeide mot kvinnemishandling, og til allmennheten. Gjennom synliggjøring av volden skulle samfunnets normer påvirkes.

I fjerde og femte ledd dokumenteres gruppas forståelse av kvinnemishandling som kvinneundertrykking. Her kommer det frem at Krisesentergruppa er en kvinnepolitisk organisasjon, som skal arbeide for samfunnsendring, - for et samfunn uten kvinneundertrykking, hvor krisesentre er overflødige.

Valg av organisasjonsform

Organisasjonsform er strategi, sier Runa Haukaa i sin bok om den nye kvinnebevegelsen. Når valget av organisasjonsform ble et stridsspørsmål innenfor den nye kvinnebevegelsen, var det fordi det ble sett på som en del av endringsstrategien. Nyfeministene gikk inn for bevisstgjøring, flat organisasjonsstruktur og mangfold. Kvinnefronten la vekt på tallmessig styrke, hierarkisk organisering, og enhet. Den flate strukturen til feministene var tilpasset den personlige bevisstgjøringen, som skulle gi grunnlag for en politisering av det private. Nødvendigheten av samspill mellom hver enkelt kvinnes personlige innsikt og politisk handling, ble understreket.

Krisesentergruppa i Oslo, og krisesentret i forlengelse av den, ble organisert etter prinsippene for flat struktur. Begrunnelsen var i stor grad den samme som nyfeministenes.

Å drive et krisesenter var gruppas konkrete målsetting, organisasjonsgrunnlaget var kampen mot kvinnemishandling. Men i den kampen var den enkelte kvinnes bevisstgjøring med hensyn til kvinnemishandling viktig. Mishandling måtte forstås i sammenheng med andre former for vold mot kvinner, og erkjennes som en del av kvinners felles erfaringsgrunnlag. Organisasjonsform er strategi, - valg av strategi er knyttet til de målene en organisasjon søker å nå. Krisesentergruppas vektlegging av den flate strukturen innebar en sterk tro på at organisasjonsform er viktig for hvilke resultater som kan nås, og en bevisst prioritering av de mål en mente den flate strukturen fremmet. Det innebar en vektlegging av ekspressive verdier fremfor instrumentelle. Dvs. den enkeltes bevisstgjøring, bevegelsens indre liv, fremfor en formell måloppnåelse på kortest mulig tid. Hvordan ting skulle gjøres var ideelt sett like viktig som at de ble gjort.

Organisasjonsformen skulle gjøre det mulig for deltakerne å vinne innsikt i felles erfaringer og sette disse i sammenheng. Alle deltakerne må da være like viktige for organisasjonen. Strukturen blir et spørsmål om politisk pedagogikk, den skal gjøre bevisstgjøring mulig, bevisstgjøring/erkjennelse er igjen grunnlaget for handling.

Bevisstgjøring skjer best i små grupper hvor deltakerne kan samhandle med et begrenset antall personer. Prosessen kan ikke ledes fra et høyere organisasjonsnivå og gruppene må derfor være selvstyrte.

De bærende prinsippene i organisasjonsformen er:

  • oppdeling i smågrupper
  • ikke valgt lederskap
  • funksjonsrotasjon

Gruppene er organisasjonens viktigste enheter. De er selvstyrte og suverene i den forstand at de selv strukturerer og har ansvar for det arbeid de gjør og de funksjoner de fyller. For å ivareta behovet for institusjonalisert samarbeid mellom medlemmene i organisasjonen, har en fellesmøter hvor alle deltar på lik linje. I Krisesentergruppa i Oslo er fellesmøtet (FM) det høyeste organet og overordnet gruppene. FM kan pålegge dem arbeidsoppgaver, og alle spørsmål av prinsipiell betydning skal avgjøres der. Møtet avholdes regulært en gang i måneden.

At det ikke velges ledere innebærer at ingen i kraft av sin formelle posisjon har mer autoritet enn andre. En ser ikke bort fra problemer med uformelt lederskap, men mener dette kan kontrolleres, bl.a. gjennom et høyt informasjonsnivå i organisasjonen og vektlegging av et kollektivt ansvar for denne. Nørve og Gulli skriver:

En kan si at i stedet for et formelt lederskap med generell autoritet, har en et funksjonelt lederskap som oppstår i forhold til enkelte saker og i bestemte situasjoner. Dette skjer ut fra en eller flere personers ressurser, som erfaring eller kunnskap. (27)

Med funksjonsrotasjon menes at ulike arbeidsoppgaver går på omgang mellom medlemmene, alle blir nødt til å fylle forskjellige oppgaver. Hensikten med funksjonsrotasjonen er todelt.

For det første skal prinsippet motvirke spesialisering. Fast oppgavefordeling medfører at noen på visse områder blir flinkere enn andre. Dersom oppgavene fordeles etter hvilke av medlemmene som i utgangspunktet har best forutsetninger for å utføre dem, forsterkes ressursulikheten. Ved funksjonsrotasjon blir ressursulikheten i noen grad utjevnet. Prinsippet er derfor viktig for at medlemmene skal kunne fungere på lik linje i organisasjonen. Det blir praktisk gjennomførlig ved at flere går sammen om hver arbeidsoppgave, noen har og noen vinner erfaring. Går en bort fra at en person fyller en oppgave, blir behovet for hierarkisk organisering borte.(28) Motsatt kan en si at funksjonsrotasjonen er nødvendig for å opprettholde en flat struktur.

Funksjonsrotasjonen skal også gjøre det mulig å kontrollere fremveksten av et uformelt lederskap. Tanken er at når de som i utgangspunktet har mest kunnskap og ressurser ikke får anledning til å monopolisere oppgavene, blir det enklere å hindre at det funksjonelle lederskap glir over i et mer permanent uformelt styre.

Fordi den overordnete målsettingen er sosial endring, ser en det som viktig at også organisasjonen kan endres over tid. En mener at en organisasjon med flat struktur lettere kan gjennomgå endring enn en hierarkisk, fordi den er selvregulerende og åpen. Den flate strukturen ses også som en del av den endringsprosessen kvinnebevegelsen arbeider for. Organisasjonsformen er uttalt anti-autoritær, det legges vekt på en kollektiv arbeidsstil, å få dette til å fungere ses som en del av endringen mot et mer egalitært samfunn.

I en begrunnelse for valget av organisasjonsform skriver Krisesentergruppa i Oslo:
Hele vårt samfunn, Storting og styringsverk, arbeidslivet, skolen, hjemmet, organisasjonsarbeid osv. er bygget opp med hierarkisk struktur. Virker hierarkisk struktur undertrykkende i den måten den er bygget opp på? Hvis den gjør det, opprettholder og legitimerer vi da ikke denne undertrykkinga ved selv å organisere oss på den samme måten? (29)

Organisasjonsformen skal også virke praktisk skolerende. Funksjonsrotasjonen tvinger deltakerne til å prøve seg på nye oppgaver. Organisasjonsarbeid og oppgaver knyttet til aktivt politisk arbeid er ukjent og skremmende for mange kvinner. Når det ikke alltid er de som kan eller tør fra før som leder møter, samhandler med offentlige instanser, skriver artikler, blir intervjuet etc., får flere av medlemmene erfaringer og ferdigheter som igjen kan nyttes i andre sammenhenger. Både på det politiske og det personlige plan er følgelig valget av organisasjonsform også en del av strategien.

I Krisesentergruppas variant av den flate strukturen er f.eks. det å arrangere Fellesmøtet en oppgave som roterer mellom gruppene. Etter tur har de ansvar for å sette opp dagsorden, sende ut innkallelser, sørge for møteleder, ordstyrer og referent, renskrive referatet og overlevere det til neste gruppe for at den igjen skal sette opp dagsorden.

Andre arbeidsoppgaver har en av gruppene ansvar for i inntil et år av gangen. Det gjelder f.eks. informasjonsvirksomheten. I tillegg til smågruppene har organisasjonen også en økonomigruppe med valgte medlemmer, som også deltar i en av smågruppene. I økonomigruppa skal medlemmene sitte i to år, de har ansvaret for å utarbeide budsjettet, utbetale lønn og føre regnskap. Gruppa ivaretar med andre ord en spesialisert funksjon.

Krisesentergruppa har i mange sammenhenger opplevd at det er blitt stilt spørsmålstegn ved organisasjonsformen, fra omverdenen og også fra tid til annen internt. Kritikken utenfra har etter hvert stilnet, antagelig i hovedsak fordi gruppa har vist evne til å ivareta sine formelle forpliktelser utad. Kanskje har det også spilt en rolle at det de siste årene er blitt populært å ta i bruk elementer av en flat organisasjonsstruktur i andre typer av organisasjoner.

Jeg skal ikke gå inn på noen omfattende vurdering av den flate strukturens fordeler og ulemper. Det kan nevnes at Jo Freeman i sin analyse av den amerikanske kvinnebevegelsen fant at den flate strukturen fungerte best for grupper eller organisasjoner som:

  • var orientert mot en konkret oppgave, slik at denne i noen grad strukturerer gruppen,
  • var relativt små og homogene, slik at deltakerne hadde et «felles språk» for kommunikasjon,
  • hadde høy grad av kommunikasjon,
  • hadde lav spesialiseringsgrad.(30)

Krisesentergruppa tilfredsstiller i hovedsak disse kriteriene. Driften av et krisesenter er en konkret oppgave, som både har samlet organisasjonen og strukturert arbeidet. En i stor grad felles forståelse av problemområdet kvinnemishandling har gitt gruppa «et felles språk». Gruppa har helt klart vært mer homogent sammensatt enn mange av de øvrige krisesentergruppene. De to siste kriteriene har jeg tidligere behandlet som betingelser for å opprettholde en flat struktur, og det har vært arbeidet mye med disse.

Flat struktur er en vanskelig organisasjonsform, det fordrer mye av deltakerne dersom den skal fungere etter sin hensikt. Den enkelte må ha en høy deltakelsesgrad, for å holde oppe informasjonsnivået. Det er nødvendig for å kunne ta del i det felles ansvaret. I Krisesentergruppa har en ført mange og lange diskusjoner om hvor stor grad gamle medlemmer skal «holde seg tilbake», og arbeide for å få de nye med, og i hvor stor grad de nye selv må ta et ansvar.

Gruppa har eksperimentert med forskjellige mønstre av organisering for å høyne informasjonsnivået, øke ansvarsgraden hos den enkelte og kontakten mellom gruppene. Hele tiden har kravet til rotasjon og ansvarsdeling vert opprettholdt. Gruppene er blitt mindre selvstyrte, fordi organisasjonen som helhet ivaretar flere faste oppgaver, og disse fordeles på gruppene. Men fremdeles slik at gruppene bytter oppgaver en gang i året. Den flate strukturen er slik blitt en mer formalisert flat struktur. Den har endret seg med oppgavene, men ikke i påfallende grad. Men organisasjonsformen er til enhver tid et tema, som gruppa aldri blir ferdig med.(32)

Ut fra min egen erfaring vil jeg si at den flate strukturen krever deltakere som vil ha denne organisasjonsformen. Da kan strukturen bidra til at organisasjonen får mange aktive medlemmer, som er villige til g prøve ut og påta seg nye oppgaver. Organisasjonen får en bred kontaktflate utad, fordi det ikke er et lite antall medlemmer som skal samhandle med omverdenen. Inndelingen i smågrupper bidrar dessuten til et sterkt, personlig fellesskap innenfor en organisasjon, noe som får betydning ikke minst i motgang.

17. Erin Pizzey: Scream Quietly or the Neighbours will hear. Penguin special London 1974.

18. Op.cit.

19. Tierney s. 72.

20. Janneke van der Ros, Women and politics in Scandinavia, a complex picture. Upubl. notat.

21. Helga M. Hernes: Staten kvinner ingen adgang. Oslo 1982

22. Haukaa

23. Harriet Holter: Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og herketeknikker. I Kvinnekunnskap, red. Støren og Schou Wetlesen Fakkel 1976. s. 61

24. Tove Stang Dahl: Ekteskapet, den moderne husmannskontrakten. I kvinnekunnskap, red. Støren og Schou Wetlesen Fakkel 1976. s. 113

25. formuleringen er: ...kvinner og barn, men dette har alltid vært tolket som: ..kvinner og deres barn.

27. Siri Nørve & Brita Gulli: Feminisme og organisering. Kontrast 74

28. Op.cit.

29. Fra et innlegg som respresentanter for Krisesentergruppa hold på LK 1982 om flat struktur: Hva-Hvorfor-Hvordan

30. Freeman, s. 122

32. Krisesentergruppas statistikk over slike henvendelser viser denne økningen.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.