Vakt på krisesenteret

Tekst: Anne Havnør

Jeg deltok på mitt første fellesmøte i Krisesentergruppa på nyåret i 1981 etter å ha blitt rekruttert av en venninne. Min bakgrunn var interesse for kvinnespørsmål og erfaring fra andre deler av kvinnebevegelsen. Der jobbet man imidlertid på en helt annen måte. Jeg kan ikke huske at vi fikk noen form for opplæring, men vi var alltid to på vakt. Jeg grudde meg til min første vakt på senteret, ante jo ikke hva jeg skulle si når noen ringte. Etter hvert skjønte jeg at det viktigste ikke var mitt budskap, men å lytte til den andre.

Det var godt å ha mulighet til å tilby dem å komme på senteret for overnatting, foreslå advokat og åpne for at de kunne slippe vekk fra en uholdbar livssituasjon. Men det var også frustrerende når mange etter en tid reiste tilbake til mannen, uten at det var grunn til å tro at hjemmesituasjonen ville endre seg.

 Det var tøft å konfronteres med mange tøffe skjebner, men på den annen side tillot vår uavhengige stilling at vi kunne solidarisere oss 100 prosent med kvinnene, og vår hjelp og støtte – både praktisk og psykologisk betydde mye for dem det gjaldt.

Senteret på Ila var svært enkelt, men inneholdt et antall hybler, en felles stue, kjøkken og kontor. Vi avviste ingen, slik at det ofte lå kvinner på madrasser når sengeplassene var fylt opp. Enkelte kvinner, særlig innvandrerkvinner bodde på senteret over svært lang tid. Vi forsøkte å overholde en max. grense på 3 måneder, men det var ikke alltid mulig. Enkelte kvinner og barn bodde på senteret i over et år. Alle slags kvinner kom til senteret. Yrkesaktive, trygdede og hjemmeværende. Alle sosiale kategorier, jeg husker jeg tok imot kvinner som ble mishandlet av menn som var overlege eller høyere militære bl.a. Men de som var bedre stilte reiste oftere hjem etter kort tid eller tok inn på hotell. I frittstående villaer var det jo heller ingen som ringte til politiet og klaget på 'husbråk'. Slik kunne mishandlingen pågå uaktet over lengre tid. Det var et viktig og økende innslag av innvandrerkvinner av alle slags nasjonaliteter. De hadde ofte dårligere nettverk og dermed ikke alternativer til krisesenteret. Vi manglet ofte kompetanse til å gi dem god nok hjelp. Ofte ønsket de at vi skulle snakke med mannen, mens vi hadde prinsipp om å ikke gjøre det.

Krisesentergruppa drev etter bestemte prinsipper, som flat struktur. Dette stilte krav om aktiv deltakelse fra alle medlemmene. Jeg følte at dette ga mulighet til innflytelse selv om man ikke hadde noen formell posisjon. Fellesmøtet var høyeste organ. Det foregikk på Kvinnehuset over Gullfisken restaurant. JURK (Juridisk Rådgivning for kvinner) holdt også til der, og dem brukte vi ofte som rådgivere.

Noen av prinsippene for krisesentergruppas arbeidsmåte passet meg veldig godt. Men den flate strukturen åpnet også for uformell maktutøvelse. Vi hadde ingen mekanismer for å takle individuelle maktmennesker – og det fantes også. Vi var organisert i mindre grupper som skiftet på særlige ansvarsområder, som budsjett for virksomheten, informasjon utad osv. Ikke minst var det givende å arbeide med informasjonsoppdrag. Vi reiste alltid to og to og det ga en stor trygghet at vi kunne utfylle hverandre og inspirere hverandre når vi snakket til skoler, sosialkontorer, kvinnegrupper o.a. om kvinnemishandling og det tilbudet krisesenteret representerte. 

Hjelp til selvhjelp-tilnærmingen tok utgangspunkt i at kvinnemishandling er et ekstremt utslag av mannsdominans og et patriarkalsk samfunn. Vi tok sterkt avstand fra en behandler-klient/pasient forståelse. Tvert om understreket vi fellesskapet, brukte egne erfaringer og understreket at den mishandlete kvinnen på ingen måte var alene om sin situasjon. Hun skulle ikke behøve å tenke at det var en feil på henne, tvert om var det feil på mannen som utøvet og samfunnet rundt som stilltiende tillot vold i privatlivet og mannsdominans på alle samfunnsområder. Det ble understreket at dette var noe som kunne skje oss alle, og at mange i gruppa hadde egne relevante erfaringer. Ulempen var at vi kanskje ikke var åpne for at kvinnene også kunne ha behov for psykologisk hjelp for å komme videre i livet sitt og unngå å havne i nye mishandlingsforhold 

Anne Havnør, seniorrådgiver i Barne- og familiedepartementet, satt vakter på Camilla krisesenter i Oslo.

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.