Kamp for deltakelse

Den eksplosive økningen i Norges Idrettsforbund (NIF) sitt medlemstall på 1970-tallet, resulterte i en mangedobling i medlemskap blant kvinner. I et politisk klima preget av kvinnemobilisering og likestillingsfeminisme stilte kvinner krav om rett til deltaking i alle idretter - på lik linje med menn. 

Fire store kampsaker fra perioden peker seg ut.

I skinasjonen Norge hadde motstanden vært stor mot kvinnelangrenn. Som eneste nasjon stemte Norge mot at langrenn for kvinner skulle bli en olympisk gren i 1952. Norges Skiforbund hadde i stedet innført stillangrenn for kvinner, der stilen telte like mye som hvor raskt deltakerne gikk. De kvinnelige skiløpernes kamp for å bli tatt på alvor ble vunnet i 1966 da Berit Mørdre staket det norske stafettlaget inn til en sølvmedalje under VM i Oslo. 

Den andre kampsaken handlet om kvinnenes rett til å delta i den prestisjetunge Holmenkollstafetten. Denne kampen startet i 1972 da to kvinner deltok ulovlig i løpet.

Den tredje kampsaken var Birkebeinerrennet, der kvinnene etter mye motstand slapp til i 1976. Samme året ble damefotball endelig tatt opp som en offisiell gren i Norges Fotballforbund, idrettens største mannsbastion. Da hadde damene allerede i mange år hatt sine egne, uoffisielle serier og NM.

Ett tiår, fra 1966 til 1976. Så mye som skjedde i kvinneidrettens historie i Norge. Selv om kvinnebevegelsen og idretten stort sett sto fjernt fra hverandre, skyllet bølgene fra opprøret også innover idretten. 

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.