«Gærne» jenter på ski 

- og våre olympiapiker

Utdrag fra artikkelen: Idrettskvinnene i Norge og de viktigste kamparenaene. (Vibe, Anne-Mette. I: Norske tårer og russisk svette : idrettskvinnenes kamper på 60- og 70-tallet. Kunnskap om idrett, nr. 1, 1998. - Skriftserie fra Norges Idrettshøgskole). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

«'Gærne' jenter på ski - og våre olympiapiker», dette var avisoverskriften for omtalen av den norske kvinnelige olympiske skitroppen i Squaw Valley i 1960 (VG 17.2.1960). De gærne jentene var slett ikke deltakerne i troppen, det var Cecilie Thoresen og Eva Sars som hadde forarget spissborgerne i Kristiania sytti-åtti år tidligere. De hadde gått på ski for å se på Husebyrennet. Avisartikkelen opplyser oss videre: «Skøyter og kvinner gikk til nød an. Men kvinner på ski? Det fantes knapt ord for det!»

Kombinasjonen av kvinner og ski i Norge har ikke alltid vært like negativt ladet som denne artikkelen antyder. Skildringer fra forrige århundre og tidligere viser at skiene hadde en nytteverdi for norske kvinner. Vaage (1990) forteller at kvinnene på det 16. århundre gikk på ski til kirken for å få døpt barna sine. Og på midten av 1800-tallet tok mødrene med spedbarn på ryggen skiene fatt for å komme til gjestebud i jula. Ute på bygdene var nok skiferdighet nødvendig for å klare seg.

Skiidrett som satsingsområde for kvinner startet allerede i 1889 i Steinkjer. Klubben Skade hadde der som første paragraf: «Skiklubben Skade har som formaal paa beste maate at fremme skiidrætten blandt kvinder. Til dette øiemed afholdes stadige øvelser og udflukter paa ski, ligesom rutebøger søges utbredt blandt medlemmerne samt den opvoksende kvindelige ungdom (Toftdahl 1995, s. 75).» I 1888 gikk to kvinner fra Steinkjer til Namsos på ski, en distanse på 6o km. Og de første landsrenn på ski for damer ble arrangert i årene 1891-1902 i Ejelkenbakken. Konkurransegrenene kan best karakteriseres som hopp og utfor, da de dristigste hoppet i selve bakken og resten sto ned unnarennet.

Mange beskrivelser viser at det rundt århundreskiftet var borgerskapets behov for friluftsliv som var pådriver for kvinnene. Eva Nansen hadde sitt berømte innlegg i VG i mars 1893, der hun skriver: «Naar man mindes hvorledes de unge Piger havde det for nogle Aar siden i Kristiania, hvorledes de ofte blege og elendige drog fra den ene Balsal til den anden for at kurtiseres af blaserede Kavalerer - det var jo omtrent den eneste Maade, hvorpaa de Unge af begge Kjøn mødtes - hvorledes dette Liv fyldte deres Sind og tanker, hvorledes deres væsentligste Adspedelse i Mellemakterne var Kristianias Gader, da kan man vel neppe andet end glædes over, hvor Tiden i denne Retning har forandret sig. Jeg maa indrømme at jeg frydes ved at møde vor Tids unge Piger, naar de paa sine Ski og med sine røde prægtige Ansigter straalende av Glæde og kjærnefrisk Sundhet, kommer indover mot Byen fra sine Ture».

Og hun fortsetter med følgende kraftsalve: «Tror nogen at Kristianias Balsale, Gader, kafeer er i moralsk Henseende sundere Oppholdssteder for de unge Piger, en jorderne og Skogen omkring Kristiania?» (Toftdahl,1995, s. 76-77). Nå var ikke Eva Nansen noen gjennomsnittlig borgerlig dame i sin samtid. Hun vokste opp i et rikt kulturelt miljø (Brox, 1993), som var ukonvensjonelt nok til å blåse i all motstanden mot skisport som kvinnelig fritidssyssel. Derfor var også Eva Nansen en av de første kvinner i Kristiania som gikk regelmessig på ski.

Så sent som i 1931 ble «Damenes skiklubb» stiftet i Oslo, og formålet var å satse på slalåm, men muligens også øke ferdighetene i langrenn. En av stifterne av klubben var Bitten Eriksen, mor til Stein og Marius, og den var et alternativ til offisielle konkurranser som var stengt for kvinner. Det skulle gå 23 år før damer fikk konkurrere i norsk mesterskap i langrenn. Til sammenlikning hadde svenske damer drevet denne sporten og deltatt i svensk mesterskap siden 1917.

Lippe (1997) har i sin avhandling et langt kapittel om skiidrettens historie i Norge, med spesiell fokus på kjønn. Hun nevner ett unntak for langrennsdamene: da Norges Skiforbund i 1917 sendte kvinnelige deltakere til Nordiske Spelen i Stockholm for bl. a. å konkurrere i 1o km langrenn (s. 202).

Det virker som motstanden mot kvinnelige skiløpere i Norge tilspisser seg når lyst-elementet bringes inn, slik som den gangen for hundre år siden. Som nytte-element i et ellers hardt liv har det nok vært uproblematisk. Olav Bø (1992, s.107) støtter denne antakelsen, og han sier rett ut at skigåing for moro skyld i mange kretser bent fram ble betraktet som usømmelig når en dame prøvde seg. Vaage (1990) siterer en engelsk skihistoriker slik: «Da de norske damer flagret ut på sine ski hadde de adskillig større betydning for den kvinnelige emansipasjon enn alle Ibsens dikterverk» (s. 53).

Man må uvilkårlig spekulere over hvorfor motstanden var så sterk. I et land med lange tradisjoner med bruk av ski for begge kjønn, der kvinner på skitur etterhvert var blitt et vanlig syn, ble langrenn for kvinner motarbeidet på det mest intense. Internasjonalt sett var nasjonens motstand påfallende, og ga seg de mest latterlige utslag som innføring av stillangrenn. Hvis vi holder fast på teorien om nytteverdi kontra lystverdi, faller brikkene mer på plass.

Lippe (1997) påpeker i tillegg at konservatismen hos sentrale skiledere i årene før og rett etter krigen rammet både kvinner og menn. Norgesmesterskap for menn i langrenn ble ikke innført før i 1938, mens damene altså måtte vente til 1954. Hun beskriver hvordan hegemoniet i skiidrett lå hos Skiforeningen i disse årene, og ikke hos Norges Skiforbund. Holmenkollrennene fungerte som «skisportens Mekka», og siden Skiforeningen sto som arrangør passet sentrale personer her på at ingenting skulle overskygge dette arrangementet (s. 207-208).

Damer som går i olympisk langrenn

Utviklingen av damelangrenn som olympisk øvelse følger under, og gir en skisse av fremgang og motstand. Etter krigen og opp til midten av 1970-tallet ble det fra samfunnet sendt ut ulike signaler til norske ungjenter om aksepten ved å drive idrett. Noen idretter var problematiske for kvinnerollen, andre ikke. Av de olympiske vinteridrettene omtalte pressen de alpine øvelsene med positivt fortegn, langrenn og hurtigløp på skøyter med negativt. Motstanden mot langrenn var for såvidt bare en videreføring av årene før krigen.

I boka «Mot mål med jentutn» forteller Ingrid Wigærnes følgende historie fra en av joggeturene i Frognerparken i1954: «En gang var det en eldre, hyggelig herre som snakka til meg. Han hadde lorgnett og bikkje og svinga spaserstokken sin elegant. 'Så koselig å se damer som løper her! Hva trener De til da?' 'E trena lite te væte,' sa jeg brydd. 'Å jaså. De står slalåm! Ja det er sikkert en krevende og morsom sport.' 'Neeei, e gjere ikkje det.' 'Men hva er det De gjør om vinteren da, da?' 'E ha tenkt å gå langrenn.' 'Nei fytterakker'n da,' sa den koselige mannen og løftet den vesle hunden etter halsbandet så fire bein sprella i lufta da han rusla fra meg.» (Wigernæs,1967, s. 28).

Boka til Wigernæs er et verdifullt idrettshistorisk dokument fordi den dekker mye av norsk damelangrenns historie i etterkrigsårene fram til VM-stafetten i 1966. Den er, i motsetning til mange idrettsbiografier, skrevet av utøveren selv. Den er dessuten velskrevet og morsom, enda mer sjeldent i jungelen av idrettsbiografier. Lest med nittiårenes briller forteller den indirekte noe om utviklingen innen kvinneidretten: Det står ikke et eneste ord om mat eller slanking i hele boka!

Ser vi på de olympiske vinteridrettene for kvinner, er det viktig å være klar over at skøytesporten har lengre tradisjon enn skisporten. Kunstløp for kvinner sto på programmet ved første vinter-OL i Chamonix i 1924. Da hadde øvelsen allerede vært inkludert under sommer-OL i 19o8, i Paris, i en kunstishall. Hurtigløp på skøyter for kvinner var demonstrasjonsøvelse i Lake Placid i 1932. Fire år senere kom det avslag på en søknad om at øvelsen skulle bli olympisk gren. Det internasjonale skøyteforbundet hadde jobbet hardt for å få dette til, men arrangørene i Garmisch-Partenkirchen sa nei. Begrunnelsen var at søknaden kom for sent til å bli behandlet på den olympiske komites møte i Oslo i 1935 (Aftenposten, 4.1.36). Først i OL i 196o kunne kvinnelige skøyteløperne konkurrere offisielt i hurtigløp.

Alpint for kvinner ble innført i 1936, fire år etter at man hadde prøvd seg med skøyteløp. Langrenn for kvinner kom så sent som i Oslo i 1952, da Norge som eneste nasjon stemte imot. Norges Skiforbund hadde isteden innført stillangrenn for kvinner i 1947, der stilen telte like mye som hvor raskt deltakerne gikk (Klassekampen,13.3.1993). Norge stilte med fire representanter i 1952, og Dagbladets forhåndsomtale forteller om den omstridte konkurransegrenen. Med overskriften «Bør jenter gå langrenn? Ja, sier Finlands vakre olympialøpere som ikke blir mannhaftige av treningen», fortsetter avisen:

Olympisk langrenn for kvinner er noe helt nytt. Og i morgen skal det skje for første gang. Løypa er 10 km. Norge stiller også fire representanter - men vi ville neppe vært med i det hele tatt, hvis ikke Oslo sto som arrangør. Med andre ord: Norges kvinner har intet håp om å være med i kampen om medaljene. Den saken ordner de finske jentene og svenskenes Märtha Nordberg seg imellom. Finner og svensker har hatt langrenn for kvinner i mange flere år enn vi her hjemme. Det er ikke så svært lenge siden jentene våre begynte å vise seg med nummer på brystet i løypa og skulle spille karfolk - som det het den gang. Og de første rennene var så visst ingen reklame for kvinnelangrenn. Avisene hadde bilder av jenter som lå utslitt i løypa, med suppe og svette rennende i ansiktet, tufset var de på håret - ja, i det hele tatt ble bildene gjort så dystre som vel mulig. Sportsjournalistene advarte og ba pikene drive med idretter som passet det svake kjønn, altså kunstløp på skøyter og slalåm. Bare ikke langrenn...

Dagbladet besøkte i formiddag de finske favorittene på Lillevann for å se hvem som hadde rett. Og det skal slås fast allerede nå at jentene både var søte å se til, de så hverken skrapet ut i ansiktet eller lignet tømmerhoggere som ryktene visste å fortelle. Hadde de ikke hatt langrennsutstyr på seg, skulle man like godt tro vi hadde kunstløpprinsesser eller ganske alminnelige skolepiker foran oss» (Dagbladet 22.2.1952).

Etter den historiske to kilometeren var det andre som var mindre nådige. Veronica og Hetland (1952) refererer slik: «Vi var ikke særlig begeistret for damelangrennet, og at det i det hele tatt var noen på Besserud akkurat da, var bare for å få sikret seg en god plass til stafetten. Damer som går i olympiske langrenn er målbevisste og barske kvinner med glattvasket ansikt, som når de kommer inn, gisper etter luft og er blå i ansiktet og snørrete, og blir snytt i nesa av rennledelsen etter at målstreken er passert. Ti kilometer langrenn for damer skaper ingen skjønnhet. Dette er ikke pent å se på når de vakler i land, og det er tydelig at dette ikke er noen sport for kvinner» (s. 108). Det hører med til presentasjonen av denne første deltakelsen i 1952 at Rakel Wahl fikk en 6. plass etter 4 finner og en svenske.

Til Cortina i 1956 sendte Norge en tropp som også inkluderte fire langrennskvinner, disse deltok i de tillatte øvelser 10 km og stafett. Det ble 4. plass i stafett og 10. plass som beste individuelt. I Norges Olympiske komites rapport fra 1956 er tonen optimistisk og oppmuntrende: «Vel, vi vant ikke - men jeg tør vel antyde at resultatene ble i overkant av hva vi kunne vente. Dette fordi alle våre konkurrenter representerte nasjoner der kvinnelangrenn har hatt atskillig lengre levetid som konkurransegren enn i Norge . ...Kvinnelangrenn er ikke kraftidrett, som mange av denne grens motstandere har fått for seg. Det er her som i langrenn for menn - de små og vevre har også sine muligheter, bare kondisjonen og teknikken er i orden. Det største lyspunktet for norsk kvinnelangrenn i Cortina var Rakel Wahl's innsats i stafetten: best på 3. etappen og nestbeste etappetid i det hele. Det var en bragd - på høyden - og selvfølgelig uhyre gledelig for oss som i de senere år har stelt med 'jentene i løypa'» (Norges Olympiske Komite, 1961, s. 27).

I 1960 var både kunstløp, hurtigløp, langrenn og alpint mulige OL øvelser for norske kvinner. Olympiatroppen fra Norge besto kun av 4 alpinister som dekket alle grener: utfor, storslalåm og slalåm. Ingen langrennsløpere, ingen på skøyter. «Vår lille kvinnelige olympiske skitropp vakte oppsikt ved ankomsten til Squaw Valley, leser vi - de ble beundret for sin naturlige charme og ynde (i motsetning til flere andre lands mer maskuline idrettskvinner)» (VG 17.2.1960).

I Innsbruck i 1964 sto 5 km for damer på programmet for første gang. Sportsmanden for 10.12.1964 slår fast at norsk damelangrenn ikke lenger er noen venninneklubb. Ingrid Wigernæs lover at det skal bli en annen sving på sakene med en gruppe på to elitedamer og regelmessige samlinger på Nevra. Et av hennes ønsker fra dette intervjuet skulle bli innfridd langt mer enn forventet: «Det tar imidlertid tid å bygge opp dyktige langrennsløpere - og vi kan nok ikke vente norske tetplasseringer den første sesongen. Vi får være godt fornøyd om vi kan yte skikkelig innsats i Oslo-VM, det ville være morsomt om vi kunne gi hjemmepublikummet en og annen gledelig overraskelse.» At det tok et par år, nærmere bestemt til det bebudete VM i Oslo i 1966, skal være sikkert. Til OL i Innsbruck sendte Norge en tropp på 5 kvinner i langrenn, og beste plasseringer fikk Wigernæs med 15. og 12. plass på henholdsvis 5 og 10 km.

Først i 1968 kom gjennombruddet: Norges kvinnelag vant gull i stafetten i OL i Grenoble! Da hadde det norske folk på forhånd blitt varslet om at noe var i ferd med å skje i norsk damelangrenn. Foran øynene på fjernsynsseere og tilskuere staket Berit Mørdre seg inn til en sølvmedalje i VM-stafetten i 1966, foran Sverige og med bare Sovjets lag foran seg. Dette var en begivenhet som fikk opinionen til å snu, damelangrenn var plutselig blitt akseptert i den norske folkesjel.

De pressefolkene som etter krigen var så fokusert på ynde og stil, var vel bare gjennomsnittsobservatørene fra sin tid. Etter Cortina i 1956 hadde Aftenposten en liten rankingsliste over prestasjoner, slik som Beste nasjoner, Beste nordmann, Uheldigste olympier, eller Største norske overraskelse. Midt blant dette finner vi -ja nettopp - Vinterlekenes ukårede skjønnhetsdronning: Den østerrikske slalåmløpersken Regina Schöpff. Umiddelbart etter følger en annen «prestasjon», Minste publikumsbesøk: Damenes 10 km langrenn. Neppe over 50 betalende.

Kilder

Brox, Karl H. «Eva Nansen: en kvinnelig ski-pionér». I: Fjell og Vidde. 2 (1993), s. 32-34.

Bø, Marianne Thorstad. Idrett, fritid og kvinner i tidligere Sovjetunionen: i forhold til erklært likestilling fra 1918. Oslo: Universitetet, 1993. Avhandling til embetseksamen i pedagogikk.

Veronica - Hetland. «Hva vi syns om olympiaden». I: Årbok 1952 / Foreningen til ski-idrettens fremme. Oslo: Grøndahl, 1953, s. 106-110.

Lippe, Gerd von der. Endring og motstand mot endring av femininiteter og maskuliniteter i idrett og kroppskultur i Norge 1890-1950 - med et sideblikk på Tyskland, Sverige og Danmark : en deministisk analyse av et empirisk materiale. Bø: Lippe, 1997. Doktorgradsavhandling.

Norges Olympiske Komité 1960. Oslo: Komitéen, 1961.

Toftdahl, Hanne. «Kjerringer mot strømmen». I: Årbok 1994/Foreningen til ski-idrettens fremme. Oslo:1995, s.71-88.

Vaage, Jacob. «Damer på ski». I: Årbok 1990/Foreningen til ski-idrettens fremme. Oslo: Grøndahl, Skiforeningen, 1991, s.45-53.

Wigernæs, Ingrid. Mot mål med jentutn. Oslo: Aschehoug, 1976.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.