Holmenkollstafetten

- vårens vakreste eventyr?

Utdrag fra artikkelen: Idrettskvinnene i Norge og de viktigste kamparenaene. (Vibe, Anne-Mette. I: Norske tårer og russisk svette : idrettskvinnenes kamper på 60- og 70-tallet. Kunnskap om idrett, nr. 1, 1998. - Skriftserie fra Norges Idrettshøgskole). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Holmenkollstafetten startet i 1923 og gikk over 10 etapper, men ble utvidet til den nåværende lengde på 15 etapper fem år senere. Kvinnene ble på et vis trukket med i 1965, da de et par år var «pausefyll» ved å løpe stafett inne på Bislett stadion. To år senere ble stafettjentene erstattet av turnjenter, som hadde større underholdningsverdi.

Kvinnene ytret etter hvert ønske om å komme ordentlig med i stafetten, men dette møtte mot stand hos arrangørene Aftenposten og idrettsklubben Tjalve. Forkjemperne for kvinnelige deltakelse i stafetten begynte å ta i bruk en kjappere og mer overraskende aksjonsform i motsetning til langrennssportens tålmodige, langsiktige form. I hele den vestlige verden varkvinnebevegelsen i fremvekst, og dens samfunnsmessige forutsetninger ga også grobunn for at idrettskvinnene skiftet strategi for å nå sine mål.

I 1972 stilte to kvinner, Gerd von der Lippe (bildet) og Ingrid Ellingsen, på et av lagene i denne eksklusive herrestafetten. Politiet tok stafettpinnen etter 2, etappe, og en blomsterkvast gjorde derfor nytten gjennom resten av løpet. De to kvinnene fikk et kortere startforbud i fridrett for sin forseelse. Den ene av aksjonistene var altså friidrettskvinnen Gerd von der Lippe, som har hovedæren for at stafetten i 1975 også ble kvinnenes. Hun har redegjort detaljert for den tre år lange kampen, og analysert strategier og motstrategier (Lippe, 1975). Mye av det som er beskrevet i dette kapitlet, tar utgangspunkt i hennes artikkel. Sara Vatne (1985) har senere sett på hendelsesforløpet, og konkluderer med at motstanderne tok alle de fem herskerteknikkene til Berit Ås i bruk for å stenge kvinnene ute fra stafetten. Disse teknikkene er usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, dobbelstraffing, og påføring av skyld og skam (Ås 1981).

«Idrettsaksjonen» ble dannet våren 1973. Dette var en radikal bevegelse som ble startet for å motarbeide den uheldige utviklingen innenfor idretten i Norge. Idrettsaksjonen er forøvrig en av de grupperinger som ble nevnt som mulig overvåkingsobjekt av Lund-kommisjonen. Den var utvilsomt den fremste spydspiss for den raskt radikaliserte delen av idretts-Norge, et fenomen som i etterkrigstid står i særstilling i denne ellers så konservative og samfunnsbevarende bevegelse. Det må ha vært eneste gang i historien at kvinner ble rekruttert til 8. mars tog via idretten, som figurerte i 1974-toget i parolen «Nei til kvinnediskriminering i idretten». I 1973 ble også «Aksjonskomiteen for kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten» dannet av idrettsutøvere fra orientering, ski og friidrett. Samme år var det en fredelig utdeling av løpesedler langs løypa under stafetten.

Det var, som nevnt, den lengste og hardeste etappen opp til Besserud som satte sinnene mest i kok hos motstanderne. Man tvilte på om mer enn en håndfull damelag kunne stille løpere. Aftenposten formulerte problemstillingen med lange etapper slik: «Knallharde 1750-meters og 2100-meters etapper er vel heller ikke direkte for kvinner» (25.2.74). Representanter fra Idrettsaksjonen argumenterte også for en forkortet versjon, men brukte dette kun som en strategi for at kvinnene skulle komme med i stafetten: «Det er bare synd at ikke arrangørene ønsker størst mulig kvinnelig tilslutning. Dersom kvinnestafetten f.eks. gikk over seks etapper, fra Skøyen til Bislet, kunne kvinner i masse små og store klubber rundt i landet delta. Kravet er at kvinnene skal løpe samtlige 15 etapper, selv i en innkjøringsfase. Dette hindrer dessverre de fleste klubbene i å stille kvinnelag (Dette forhold må også sees i sammenheng med kvinnediskrimineringen i idretten)» (Idrett for alle, 1974, s. 63).

I 1974 samlet et syttitalls idrettskvinner seg og demonstrerte på Bislett under idrettspresidentens tale. De reiste seg med parolen «Vi vil også delta» mens samme slagord ble ropt så det overdøvet Bangstads tale. Det som historien hittil har tiet om, er at aksjonister i nattens mørke hadde klatret opp på taket av Bislett og festet en transparent med samme ordlyd. Med et enkelt håndgrep skulle festet løsne slik at transparenten skulle blafre svært så synbart bak idrettspresidentens rygg. Siste ordet i teksten ble imidlertid ikke synlig, fordi aksjonistene holdt på å bli oppdaget av politiet i jobben med å feste parolen til taket på tribunen.

Endelig, den 11. mai 1975, var målet nådd. 30 kvinnelag med til sammen 450 løpere stilte til lovlig start, og deltakerne ble hjulpet fram med jubelbrus fra en stort sett begeistret tilhørerskare.

Lippe (1975) påpeker at Aftenposten og Tjalve som var arrangører av stafetten var de største motstanderne av å ta med kvinnene. Det var følgelig helt håpløst å få inn innlegg for kvinnelig deltakelse i Aftenposten og VG, mens andre aviser som Dagbladet og Akershus Arbeiderblad ble en god støtte utad.

Kampen om Holmenkollstafetten er nok den mest velregisserte aksjon som har foregått i kvinnenes idrettshistorie. De etterfølgende gjennombrudd, Birkebeineren og kvinnefotball, fulgte i kjølvannet.

Kilder

Idrett for alle: en kritisk kommentar til norsk idrettspolitikk. Oslo: Gyldendal, 1974.

Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975, s.131-141.

Vatne, Sara. Makt. Lillehammer: Oppland DH, 1985. Individuell oppgave samfunnspolitikk 1984/85.

Ås, Berit. Kvinner i alle land -: håndbok i frigjøring. Oslo: Aschehoug, 1981. 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.