Grimstadblonde Pelé og Mor fotball

 

Utdrag fra artikkelen: Idrettskvinnene i Norge og de viktigste kamparenaene. (Vibe, Anne-Mette. I: Norske tårer og russisk svette : idrettskvinnenes kamper på 60- og 70-tallet. Kunnskap om idrett, nr. 1, 1998. - Skriftserie fra Norges Idrettshøgskole). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Roy-Kenneth Torkildsen (1983) har gjennomført en meget detaljert undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Mye av det som fortelles i de følgende avsnitt, er hentet fra denne undersøkelsen.

Det var selvfølgelig ikke nytt at noen kvinner spilte fotball med guttene på løkka, det har vel foregått til alle tider. I Hamarområdet var man tidlig ute med enkel organisering av fotballspillende kvinner, og i 1931 spilte to damelag fra Hamar mot hverandre i en høyt uoffisiell kamp. Det var idrettslagene Kapp og Hamar IL som var så framsynte. Ennå tidligere, på St. Hans aften samme år, hadde en kamp mellom «damelag» og «gubber» vært annonsert som aftenens underholdning i distriktet.

Fra 1960 økte aktiviteten med de fotballspillende jentene på løkka. Helt i tråd med de antiautoritære strømningene i tiden kom nå ideen om egne kvinnefotballag. Torkildsen deler perioden fra 1960 til 1976 inn i fire forskjellige faser. Den første fasen kaller han synliggjøringsfasen, og henviser til alle de fotballspillende jentene rundt på guttelagene på skoler og i idrettslag. Den andre perioden en er begynnelsen av 70-tallet, også kalt latterliggjøringsfasen. Kvinnefotball ble da brukt på show-liknende arrangementer som en kuriositet.

Fase 3 er markedsføringsfasen, da kvinnefotballen ble truende for det etablerte apparatet. Denne fasen fulgte i kjølvannet av det første uoffisielle NM i 1971, og det ble påvist behov for anlegg og lederressurser for kvinner. Og endelig, året 1976 avslutter gjennombrudds- og etableringsfasen, da stadig flere kvinner skiftet fra andre idretter til fotball.

Søndag 12. juli 1970 skjedde det historiske at den aller første kvinnefortballkamp i regi av Norges Fotballforbund ble spilt, på Levermyr stadion i Grimstad. Det var det nystarte damelaget Amasonene i Grimstad og IL i BUL i Oslo som møttes, og kampen endte med seier 4-2 til Oslolaget. Det er her Dagbladet presenterer Else Vasstø som en Grimstadblonde Pelé i et meget positivt referat 15.7.70 med overskriften: «Damefotball slår igjennom. Suksess både i VM og i første norske kamp.» Målfrid Kuvås fra BUL får æren å av å bli kalt fotballens mor av Roy-Kenneth Torkildsen. Hun var også med i denne første kampen. 

Dagbladet var, som i kampen for Holmenkollstafetten, også her på kvinneforkjempernes side. Avisen var medarrangør til de første uoffisielle NM for damer sammen med idrettslaget Frigg. Journalist Harald Pettersen er nesten visjonær når han skriver: 

Men bare vent til den gang Norges charmerende, men allikevel så elegante og uhyre målhungrige super-jenter vil gjøre sin entre internasjonalt, de bør fluksens invitere de danske piger. Allerede i dag vil vi høfligst be de høye herrer i NFF og andre steder om å spisse både øyne og ører. For her har vi virkelig sjansen til å kunne gjøre det helt store som fotballnasjon. Ville det ikke være en ide, nå fra grunnen av å satse fullt på denne fronten, iallfall så lenge som fotballpresidenten... går rundt og hevder at norsk 1. div. fotball stadig blir dårligere? Og tenk da på hvilken inspirasjon det i seg selv må være å satse på jenter... Vi sier ikke mer. Men i Fotballforbundet er man pr. i dag meget nøkterne. - Ennå foreligger det ingen konkrete planer fra vår side om å ta opp kvinner i vårt forbund. Det vi venter på, er at tida får vise om det virkelig er grobunn for denne idretten blant jentene, og hvor mye det eventuelt vil bli satset fra spillerene selv og deres respektive klubber.

På begynnelsen av 70-tallet var det etter hvert mange klubber som hadde kvinnelige fotballag. I Oslo og Akershus var det mange nok til at uoffisielle serier kunne settes i gang. Klubbene satset imidlertid med ulik intensitet. En del lag besto av opprinnelige håndballspillere som var med for gøy, mens andre lag hadde skikkelig drevne fotballspillere. BUL og Asker var fryktede motstandere, og et lag som Øvrevoll hevdet seg godt anført av en driblesterk danske. Målforskjeller på 20-1 var ikke sjelden i denne tiden når mer seriøse lag spilte mot «koffertlagene».

Mange av kvinnene som begynte å spille den gangen, oppdaget at gutta hadde hatt eneretten på en virkelig utfordrende og fascinerende idrett. Og mange av dem ønsket å beholde denne eneretten. Ifølge Idrett for alle (1974, s. 69) ble en kvinnefotballkamp i 1973 kommentert slik av en kjent radio- og fjernsynsreporter: «Legg merke til Keeperen frk... hvordan hun fanger opp ballen - omtrent som hun skulle løfte en sekk poteter», «Frk... skjøt denne gangen med høyre ben - hun skyter vanligvis like dårlig med begge», og til slutt «Det er vanskelig å skille Nordstrandsdamene da de ikke har nummer. Kan ikke noen sørge for at disse damene få et nummer i pausen?»

Gerd von der Lippe (1982) har beskrevet en del av motstanden før kvinnene fikk slippe til i offisielle serier. Hun refererer til en meget spesiell debatt som foregikk i Østfold fotballkrets i 1975. Debatten er skildret i Dagbladet 10-11.12.75, og avisen forteller om alt det «vås» som kom fram som motargumenter da Drøbak/ Frogn ønsket å starte en kvinneserie i fotball i kretsens regi. En sa rett ut at damefotball var tåpelig. En annen hadde sett at en kvinnelig fotballspiller tok seg en dram før hun skulle ut å spille, og dette kunne varsle om flere utskeielser i den retning. Da forslaget til slutt ble trukket, var det imidlertid følgende argument som var avgjørende: «Representanten fra Trøgstad - fortalte bl.a. at en av de kvinnelige fotballspillerne hadde på en fest forsøkt å forføre hans kone». 

Referatet er interessant fordi det virker som om frykten for lesbiske for første gang blir brukt åpent i motstanden mot kvinnenes inntreden i enkelte idretter i Norge. De senere år har man i forskningssammenheng fått større oppmerksomhet rundt tabuområdet idrett og lesbiske (Kolnes, 1994). Argumentet kan godt ha ligget i bakhodet hos mange skeptikere tidligere, men først på 7o-tallet var homofile kommet fram som en synlig gruppe i samfunnet og kunne dermed også omtales som en trussel.

Andre argumenter som tekniske ferdigheter, ble også brakt inn. De to hovedstadsavisene stilte seg oftest, som i kampen for Holmenkollstafetten, på hver sin side i debatten. Aftenposten hadde i forbindelse med det uoffisielle NM for damer i 1975 en meget provoserende artikkel som satte sinnene i kok. Det ble stilt spørsmål ved nivået på kampen og om kvinnefotball i det hele tatt burde bli noen offisiell idrett. (Torkilden 1983).

Dagbladet på sin side fulgte opp det «visjonære» referatet fra 1970 med saklige overskrifter. I 1975 slår avisen fast at Norge er «seint ute med damefotball» (27.9.75), og de refererer det svenske bladet «Svensk Idrott» som har laget et skjematisk bilde av damefotballen i Europa. Det ble påvist at damefotball allerede i 1974 var innlemmet i de respektive nasjonale forbund i 15 land, 12 vesteuropeiske og 3 østeuropeiske (Tsjekkoslovakia, Ungarn og Østtyskland). Norge glimret med sitt fravær. Oversikten inneholder også noen andre kuriositeter: « I Vest-Tyskland krever man «medisinske idrettstester» av de kvinnelige spillerne. I Nederland har man samme undersøkelse, som også gjelder for mannlige spillere. I Tsjekkoslovakia må man bruke brystbeskyttelse. I Østerrike får damekampene bare gå av stabelen i bra vær og på bra underlag».

Den første « Rapport om kvinnefotballen» av Gerd von der Lippe og Anne-Mette Vråle ble også publisert i Dagbladet 2.10.75. Her presenteres tall fra en spørreundersøkelse blant de 27 lagene som deltok i NM i kvinnefotball samme år. Undersøkelsen viste at kvinnene hadde mer regelmessig trening enn det som ble påstått. Det var også et klart svar fra de utøverne som svarte (253 stykker) at Norges Fotballforbund nå måtte gjøre en innsats for kvinnene.

I 1976 godtok endelig Norges Fotballforbund at kvinnefotball ble opptatt som formell idrett.

Fotball stiller ingen spesielle krav til utholdenhet. Her må motstanden i Norge ligge på et annet plan, og det er sannsynlig at det var inntrengingen på et tradisjonelt mannlig område som var problemet. Fotball var med sine 75 år med ren mannskultur blitt en del av vår nasjonale identitet, og hadde som sådan en sterk symbolverdi i det norske samfunn.

Kilder

Idrett for alle: en kritisk kommentar til norsk idrettspolitikk. Oslo: Gyldendal, 1974.

Kolnes, Liv-Jorunn. Kvinner og toppidrett: om kjønn, kropp, seksualitet og relasjoner i toppidretten. Oslo: Norges idrettshøgskole, 1994. Doktorgradsavhandling.

Lippe, Gerd von der. «Likestilling i idretten». I: Kvinner og idrett: fra myte til realitet. Redaktør Gerd von der Lippe. Oslo: Gyldendal, 1982, s. 13-37.

Torkildsen, Roy-Kenneth. Norsk kvinnefotball: en historisk undersøkelse om norsk kvinnefotballs utvikling. Levanger: Høgskolen i Levanger, 1993. Hovedfagsoppgave.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.