Birkebeineren og kvinneklassen

Utdrag fra artikkelen: Idrettskvinnene i Norge og de viktigste kamparenaene. (Vibe, Anne-Mette. I: Norske tårer og russisk svette : idrettskvinnenes kamper på 60- og 70-tallet. Kunnskap om idrett, nr. 1, 1998. - Skriftserie fra Norges Idrettshøgskole). Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Deltakelse i Birkebeinerrennet var den nest siste kampsaken som ble vunnet på 1970-tallet. Distansen man skal tilbakelegge i dette løpet er 56 km, fra Rena til Lillehammer eller omvendt annethvert år, med en pakning på 5 kilo.

Birkebeinerrennet ble innstiftet i 1932. Rennets lokalisering og lengde er tatt direkte etter historien: da de to birkebeinerne Torstein Skeivla og Skjervald Skrukka fraktet et kongsbarn over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen i 1206. Barnet var den senere kong Håkon. Pakningen på 5 kilo skal erstatte den ekstra vekten som de to birkebeinerne slet med. Løypa er kjent for å være hard, spesielt fra Rena-kanten, fordi mesteparten av stigningen tas ut i en bolk i starten av løpet. Føreforholdene er dessuten variable i slutten av mars, og tung og våt nysnø kan gi en alt annet enn lystbetont overfart.

Rennet oser altså av historie, tradisjon og manndomskraft. En typisk utfordring som mange mente at kvinner skulle holde seg langt unna, men som selvfølgelig har virket pirrende på enkelte «stri kjerringer». Kjersti Ericsson forteller i Klassekampen i mars 1996 at «...det handler ikke bare om barske menn. Også kvinner var barske, lenge før det gikk opp for d'herrer i skisportens styre og stell. Etter krigen var Halvorsen huslærer på Mathisplassen i Nordmarka. Besteforeldrene til jentungen han underviste, gikk Birkebeiner'n hvert år: `Nils startet i eldste klasse, Hilda la ut ved 6-tiden om morgenen og kunne ønske Nils velkommen i mål. Hun var nok blant de aller første kvinnelige birkebeinere'». I 1961 fikk fire kvinnelige birkebeinere lov til å starte bak mennene med grønne armbind. Sangen om «Birkebeiner'n og kvinneklassekampen» er skrevet av Guri Østerkløft og forteller om denne begivenheten. Hun er datter av Bernt Østerkløft som var en kjent kombinertløper og fast deltaker i Kollen før krigen.

Det er uvisst om det var Hilda fra Mathisplassen som spøkte i bakhodet til Berit Mørdre Lammedal som gikk Birkebeineren flere ganger på 70-tallet før det ble offisiell dameklasse. Hun forteller i et intervju i Arbeiderbladet 19.2.1993 at pionerene fra stafettlaget i Grenoble i 1968 fortsatte å slite tungt i mange år etter seieren. Mediedekningen var skjev, og fra NRK opplevde langrennsdamene den rene diskrimineringen. Hvorvidt dette var usynliggjøring eller latterliggjøring sier hun ingenting om.

Det virker allikevel som pressen var mer medgjørlig med hensyn til kvinner i Birkebeineren enn hva den hadde vært ved tidligere kamparenaer. 17.3.1975 skriver Aftenposten pent om jentene som i kvinneåret «benyttet anledningen til å prøve seg over fjellet». Den før omtalte Berit fikk starte foran karene denne gangen. Hun brukte fire timer, og dette ville ha holdt til en annenplass i eldste herreklasse.

Aftenpostens beskrivelse kan være et forsøk på harmonisering av hva som faktisk skjedde. Dagbladet forteller 17.3.1975 at «Demonstrasjoner førte fram: Jenteklasse neste år.» 15 jenter hadde stilt til start ved Lysegårdsjordet på Lillehammer, og gikk over fjellet etter å ha lagt fram sine argumenter. Sissel Storihle står avbildet med plakaten «Vi krever dameklasse» på brystet. Av de to arrangørene var Lillehammer Skiklubb villig til å la damene slippe til på linje med mennene, og beklaget at kvinnene valgte demonstrasjonsformen i stedet for å kontakte dem. Rena idrettslag sa blankt nei. Argumentene som ble brukt mot ordinær deltakelse var de samme som så ofte før: påstått manglende interesse fra kvinnene skulle indikere at behovet ikke var tilstede. Storihle sier til Dagblad-journalisten: «Birkebeiner-arrangørene kan ikke lenger si nei til egen kvinneklasse.

Jeg er overbevist om at vi får støtte i vårt krav om å gå i den ordinære konkurransen. Gjennom hele løypa ble vi virkelig godt mottatt. Bare et par røster spurte om det var nødvendig å demonstrere i skiløypa og. Vi har nye aksjoner på lager dersom det fortsatt blir negativt svar.»

I 1975 hadde mye skjedd siden 60-tallet. Kvinnekampen hadde, som tidligere nevnt, kommet for fullt i Norge. Tidens aviser var fulle av reportasjer om abortkampen, kjønnskvotering, og demonstrasjoner. Bare 9 dager før Aftenpostens vennligsinnede og Dagbladets spissere reportasjer, hadde det vært rekordstor oppslutning i 8. mars toget i Oslo. Aftenposten fra 10.3.75 forteller at politiet opererte med et antall på mellom 4000 og 5000, mens arrangørenes eget tellekorps landet på 6000. Dette siste tallet var en fordobling i forhold til fjorårets, og tre ganger så stort som deltakerantallet på Manhattan i New York i 1975.

Så endelig, 21. mars i 1976, ble det åpnet for damene. Glassfiberskiene hadde gjort sitt inntog i skiløypa, og rykter om de vanskelige smøreforholdene fikk ærgjerrige kvinner til å bytte ut treskiene i hui og hast før rennet. De fleste hadde prøvekjørt utholdenheten med 5-6 timers turer på lørdagene og søndagene. Det viktigste var ikke å få merket, men å fullføre med kvinneæren i behold. Guttas hardtrening helt fra skisesongens start hadde gjort sterkt inntrykk - her var beretninger i fleng om slit og kramper og blodsmak i munnen.

Ironisk nok opprant renndagen med brukbart vær og bomsikre minusgrader, så de som hadde nykjøpt glassfiber fikk unngjelde ved oppskrapte og isete utforkjøringer fra Sjusjøen og ned til Lillehammer. Turen over var en jubelferd med spesielt kvinner som begeistrede tilskuere. «Se, der kommer en dame», ble det brølt for alle, fra enerne til de som bare fullførte. Og kvinner fra bygdene rundt, med skaut og dynejakker og termoser, dannet et samstemt heia-kor så lenge en dame var synlig i løypa.

Berit Mørdre Lammedal vant klassen over 20 år suverent, og med tiden på 3.54.44 hadde hun kommet langt opp blant mennene. Hun syntes heller ikke at sekk og pakning hadde vært sjenerende (Aftenposten 22.3.1976 s. 25). «De første 20 km skremte ikke damene - og særlig ikke Berit Johannessen!» sier overskriften på s. 23, og det fortsetter «Vi trenger mer trening på denne distansen. Den var ikke avskrekkende lang, men det er selvfølgelig vanskelig å disponere kreftene på en distanse vi aldri før har forsøkt».

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.