Klinikk for seksuell opplysning

8. februar 1971 åpnet sosialistiske legers forenings (SLF) Klinikk for seksuell opplysning

Etter at loven om «Svangerskapsavbrot i visse høve» trådte i kraft i 1964, ble flere og flere leger oppmerksomme på lovens utilstrekkelighet. Mange abortsøkende kvinner opplevde at systemet med abortnemndene var så vanskelig å trenge gjennom at det knapt var bryet verd å søke. 

Leger tilknyttet Sosialistiske legers forening var særlig misfornøyde med situasjonen, og samtidig var de opptatt av manglende seksualopplysningen i skolen. Disse problemene hang sammen, slik SLF så det. Flere av foreningens leger hadde på individuell basis forsøkt å gi hjelp på disse områdene. 

I mars 1970 skrev Astor Reigstad et brev til sykehusrådmannen i Oslo, og der kan man se konturene av den påtenkte klinikken: 

«Sosialistiske legers forening har planer om å opprette en poliklinikk for seksuelle spørsmål som skal drives av medlemmene i foreningens regi. Vi har vesentlig tenkt å gi rettleiing i samlivsspørsmål, abortrådgivning og prevensjonsveiledning. Behovet for legehjelp på disse områdene er stort i Oslo, og de institusjoner som gir slik hjelp, har neppe kapasitet til å dekke behovet. Poliklinikken er tenkt holdt åpen på ettermiddag/kveldstid ved at en del av legene i foreningen deltar i en turnusordning mot en viss relativt lav godtgjørelse. Legehjelpen skal være gratis for pasientene. Vi ber nå kommunen om å hjelpe oss med å skaffe et brukbart lokale (…) Forutsetningen for at foreningen skal kunne makte å realisere prosjektet, er at lokalene stilles til rådighet gratis. Videre tør vi be om hjelp til inventar (skrivebord, medisinsk utstyr), og det vi trenger regner vi med å få eller låne av medlemmer og andre interesserte. Løpende utgifter til lønn til søsterhjelp, engangsutstyr med videre er tenkt dekket ved trydekassens refusjonssystem idet en del av de tilstander som poliklinikken vil ta hånd om, er berettiget til refusjon. Det kan opplyses at Sosialistiske legers forening er en partipolitisk uavhengig organisasjon av leger og medisinske studenter som for øyeblikket har omkring 100 medlemmer.» 

Ideen møtte umiddelbar velvilje i Helserådet og hos sykehusrådmannen i Oslo, men det viste seg vanskelig å skaffe egnede lokaler. Først da Norsk Folkehjelps helsestasjon i Folketeaterbygningen i Storgata 23 sto ferdig, åpnet mulighetene seg. I den endelige søknaden til Oslo kommune ble arbeidsoppgavene formulert på følgende måte: «Individuell rettledning i samlivsspørsmål, individuell prevensjonsveiledning. Individuell abortrådgivning. Orientering om svangerskapshygiene og ymse rettigheter for gravide. Orientering om hjelp i infertilitetsproblem. Opplysningsvirksomhet utad om seksuelle spørsmål, abort og prevensjon. Klinikken skal gjøres kjent for allmennheten gjennom annonser i aviser og fagtidsskrifter.» 

Navnet «Klinikk for seksuell opplysning» ble valgt for ikke å vekke for stor motvilje blant abortmotstanderne, for klinikken var avhengig av kommunal støtte. Men klinikken kunne like gjerne hete «Aborthjelpen», for alle som var med, visste at det var nettopp dette klinikken først og fremst skulle være. 

Klinikk for seksuell opplysning åpnet formelt 8. februar 1971 i det tidligere Mødrehygienekontorets lokaler i Storgata 23. Astor Reigstad var klinikkens første faglige leder. Fra første stund tok klinikken sikte på å arbeide på to fronter: Å påvirke den medisinske opinion slik at praktiseringen av abortloven av 1960 ble mer liberal og holdningen til prevensjon mer positiv; samt gjennom opplysningsvirksomhet utad å endre vanlige folks innstilling til abort og prevensjon. 

Oppstarten av klinikken fikk god pressedekning. På åpningsdagen var det oppslag i osloavisene, i TV og i radioen. I ukebladet Aktuell var det intervju med Astor Reigstad under tittelen «Der legene arbeider gratis». I den kulørte pressen ble klinikkens arbeid tatt opp i forbindelse med abortdiskusjonene, og «Kvinner og Klær» hadde et oppslag med positiv omtale av klinikken l. mai 1971. Dette var en effektiv måte å gjøre tilbudet ved klinikken kjent for «almindelige» kvinner. 

Etter 4 måneder hadde klinikken gitt prevensjonsveiledning til 600 pasienter, samlivsveiledning til 35 og søkt om abort for 400 kvinner. Til sammenligning ga samtlige institusjoner ved Oslo Helseråd i 1968 prevensjonsveiledning til 1500 pasienter og søkte om abort for 322 kvinner. Tallet viste at behovet for prevensjonsveiledning og hjelp ved abortsøknader var stort da klinikken startet virksomheten. Etter kort tid ble det klart at den store pågangen skapte behov for bedre og større lokaler. Kontorene i Storgata ble om formiddagen disponert av Norsk Folkehjelp. Dette gjorde det vanskelig for klinikken å ta imot telefonbeskjeder, gi råd til pasienter og pårørende og gjøre kontorarbeid på formiddagen noe som etter hvert ble helt nødvendig. 

Alt i juni 1971 ble derfor Oslo kommune kontaktet med spørsmål om nye lokaler. Klinikkens erklært målsetting var at enhver gravid kvinne som ønsket svangerskapet avbrutt, skulle få hjelp til dette ved klinikken. Å love fri abort, mens Norge fremdeles hadde en av de mest restriktive abortlover i Europa, var provoserende, men samtidig ga det en nødvendig oppmerksomhet rundt den eksisterende abortlovens utilstrekkelighet. 

I tillegg til kvinner som ønsket å søke om abort, kom kvinner hvis første søknad var blitt avslått. Til og med kvinner hvis anke var blitt avslått, søkte hjelp på klinikken. Klinikkens holdning var at det legale apparatet skulle utnyttes maksimalt. De samarbeidet godt med en del liberale nemnder rundt om i landet, mens andre nemnder var sterkt kritiske til klinikkens arbeid. Snart ble det utarbeidet en rutine der pasientene ble kanalisert til forskjellige abortnemnder alt etter indikasjonen for abort, pasientens alder og ekteskapelige status, om det dreide seg om primærsøknad, anke, reanke eller en ny runde med søknad til en uprøvd nemnd. Slik var det til slutt mulig å få gjennom praktisk talt alle søknader. 

På midten av 1970-tallet ble man oppmerksomme på at seksualrådgivning var en mangelkvare ved klinikken, og det ble blant annet holdt seminarer for å styrke denne delen av klinikkens virksomhet. Dessuten tilbød klinikken å gi medisinstudentene undervisning i prevensjon og abortsaker, fordi dette var en lite prioritert del av studiet. Fakultetet gikk inn for forslaget. 

Mellom 1971 og-72 var legene som arbeidet på klinikken med på å samle data til et større kartleggingsarbeid over abortsøkende kvinner. Alle pasienter som besøkte klinikken i denne perioden, ble intervjuet ved hjelp av et standard spørreskjema. Hensikten var å kartlegge situasjonen for abort- og prevensjonssøkende kvinner, og om det fantes sosiale eller aldersmessige forskjeller mellom disse gruppene. Videre ville man finne ut hvorfor kvinnene søkte om abort og hvordan disse kvinnenes skjebne ble videre i abortbyråkratiet. Undersøkelsen viste stor forskjell på de ulike nemndenes behandling av abortsøkende kvinner, noe man lenge hadde hevdet, men ikke fått dokumentert. 

Fra juli 1971 startet Dagbladet en serie om prevensjon som Astor Reigstad redigerte. Da klinikken hadde vært i drift i 4 måneder, hadde VG et intervju med Mons Lie, en av legene ved klinikken, der han uttalte følgende: «Vårt håp og mål med denne virksomheten er at ethvert barn som fødes, må få den start i livet at det er ønsket av henne som føder det.» 

Uttalelsen falt øyensynlig svært mange tungt for brystet, og under overskriften «Ønsket- og uønsket» ble intervjuet behandlet på lederplass i en rekke av landets. I Nordlandsposten kunne man 14. juli 1971 lese følgende: «Det er farlig å la kvinnenes reaksjon de første uker være avgjørende for utfallet, men det er nettopp i disse uker at Sosialistiske leger har kontakt med kvinnene og gir dem råd som blir så skjebnesvangert fordi det leder til en handling som er ugjenkallelig.» 

Klinikkene hadde en rekke direkte konfrontasjoner med abortnemndene, for eksempel med nemnda ved Vestfold sentralsykehus, som krevde at kvinner som søkte om abort, måtte til psykiatrisk undersøkelse før de kom til nemnda. Etter initiativ fra klinikkens leger ble dette tatt opp i lokalavisene i Vestfold. Nemnda på Aker Sykehus prøvde seg med et såkalt informasjonsskjema til de abortsøkende kvinner. Her ble det skremt med komplikasjonsrisikoen ved abort. Også dette ble tatt opp i avisene gjennom klinikken. 

I de første ti årene av klinikkens levetid hadde den ca. 51 000 konsultasjoner, og det ble søkt om abort for om lag 9 800 kvinner og prevensjonsveiledning for om lag 20 000 kvinner. I alt jobbet 140 leger ved klinikken, og 47 medisinstudenter fikk opplæring der. Stadig hadde klinikken økonomisk vanskeligheter, og i 1977 foreslo kommunen å inngå et samarbeid. Mot at kommunen fikk en representant i klinikkens styre, skulle kommunen dekke klinikkens drift. Klinikken godtok forslaget, og avtalen trådte i kraft i 1979. Etter en tid viste dette seg å være en heldig løsning. Klinikkdriften kunne nå baseres på ordinært lønnsarbeid i større grad.

Kilde: Sosialistiske legers forening. Klinikk for seksuell opplysning. Ti års arbeid. Rapport skrevet av Historie komiteen ved Astor Reigstad og Trond Ganes i 1981.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.