Nye perspektiv og teorier

Kvinnebevegelsens oppblomstring på 1970-tallet ga også økt interesse for forskning om kvinners liv og levekår. Kvinnelige studenter og noen forskere var aktive i kvinnebevegelsen. Engasjementet herfra tok de med seg over i utdannings- og forskningsinstitusjonene. De kritiserte fagenes kjønnsblindhet, professorveldet og kvinnelige studenters situasjon. Kvinneperspektiver på kunnskapens produksjon, innhold, form og formidling ble etterlyst. 'Kvinneforskningen', som et eget begrep, ble til på 1970-tallet. Den vokste fram parallelt med, i kjølvannet av, og som en del av den sammensatte kvinnebevegelsen. 

Kravet var forskning av, om og for kvinner - en forskning som også kunne være til bruk for kvinneaktivister i den politiske kampen. Det kom etterhvert forskning om kvinners arbeid, både det lønnete og det ulønte. Om kvinners adgang til arbeidsmarkedet, og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, om kjønnsforskjeller i sosialisering og veier gjennom utdanningsinstitusjonene. Politisk makt og deltakelse, kvinnehistorie, fødselsrett, forsørgelse og likestillingsrett ble analysert. I litteraturvitenskapen arbeidet man med «glemte» kvinnelige forfattere, arbeidsvilkår for kvinnelige forfattere og hvordan kvinnelige erfaringer behandles i litteraturen. Medisin og boligplanlegging var andre områder hvor det pågikk kvinneforskning. 

Den første institusjonaliseringen av kvinneforskningen, skjedde i 1977 da Sekretariatet for samfunnsvitenskapelig kvinneforskning (som seinere ble tverrfaglig), ble etablert i det daværende NAVF (Norges allmennvitenskapelige forskningsråd). Ved Universitetet i Oslo så Avdeling for kvinnerett dagens lys året etter. Fra midten av åtti- til midten av nittitallet ble det etablert tverrfaglige sentre for kvinneforskning, ved universitetene. 

 



 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.