Kvinnekamp om kunnskap

Det var som studenter ved Universitetet i Trondheim at vi ble rødstrømper og feminister. Vi var del av studentopprøret, da vi nådeløst kritiserte fagene for å frembringe skjev kunnskap om folk og samfunn. I sosiologien var kvinner og kvinners liv enten gjort usynlig eller beskrevet som avvikere. Den første mellomfagsoppgaven med et kvinneperspektiv som ble innlevert høsten 1973, ble kritisert for å basere seg på «kiosklitteratur», altså ikke ordentlig fagkunnskap. Det var utenlandske bøker med titler som Den kvinnelige evnukk, Sex og politikk, ordbruk og tema som den gang lå fjernt fra pensum. 

Det første kvinneforskningsmiljøet som vokste frem i Trondheim var ved Institutt for industriell miljøforskning (IFIM). IFIM var det første arbeidsforskningsinstituttet i Norge og var lokalisert ved Norges Tekniske Høyskole. Virksomheten var oppdragsforskning, med departement og forskningsråd som de viktigste finansieringskildene. Da jeg ble ansatt som forskningsassistent våren 1974 var jeg eneste kvinne blant åtte menn. 

Med hode, hender og hjerte

Jeg vil kalle en grunnleggende forståelse av hva forskning skal være eller ikke være for forskningens hode. Med dens hender mener jeg hva slags redskaper, hvilke metoder, forskerne bruker for å fremskaffe kunnskap. Og dessuten vil jeg si litt mer om hvor hjertet vårt lå i forskningen.

Forskningens hode

IFIM var et lite institutt grunnlagt i 1958 på visjonen om et bedre arbeidsliv gjennom demokratisering og nedbygging av hierarki. Grunnleggeren Einar Thorsrud sin kongstanke som lå til grunn for de berømte Samarbeidsforsøkene i norsk industri i 1960- og -70årene, var at arbeidstakernes medvirkning i utforming av arbeidsvilkår med mer egenkontroll og muligheter for læring, ville gi arbeiderne bedre livskvalitet og større samfunnsengasjement. Slik ville dyptgripende samfunnsendringer med demokratiske skoler og lokalsamfunn vokse fram. 

Ved sitt klare politiske engasjement utfordret virksomheten ved IFIM de rådende normer for forskning som først og fremst vekt legger på at forskning skal være objektiv, politiske interesser skal være forskningen uvedkommende. Her fant vi «brødre», i den forstand at vi hadde felles standpunkt i at kunnskap må utvikles på premissene til dem den angår. 

Den måten IFIM- tradisjonen tenkte om arbeidet på var helt i samsvar med feministiske teorier om lønnsarbeidets frigjørende muligheter, som ikke lar seg realisere gjennom privatisert omsorgs- og husarbeid i familiene. Her fant vi derfor fruktbar grobunn for vår forskning om kvinner i arbeidslivet. 

Det felles prosjekt vi trodde vi hadde på IFIM, viste seg etter hvert å være kjønnsdelt. Mens kvinneforskerne tok utgangspunkt i kvinnelige arbeidstakere og strukturell kvinneundertrykking og mannsdominans i relasjonene mellom kvinner og menn i arbeidsorganisasjonene, forble det et ikke-tema for våre mannlige kolleger. Ideologien om forskningens frigjørende kraft åpnet for feministisk forskning, men tok ikke opp i seg en feministisk forståelse av maktforhold mellom kjønnene.

Forskningens hender

Arven vår fra kvinnebevegelsen var en tro på at folk skulle få kunnskap de hadde bruk for, den skulle være redskaper i utvikling av deres strategiske kompetanse så de selv kunne øke sin medbestemmelse og rive ned maktforhold i så vel arbeidsliv som familieliv. Også på dette feltet fant vi gjenklang for våre tanker i IFIM-forskningens tilnærming med kasusstudier som ga nærhet til de menneskene og fenomenene en studerte for dermed å kunne finne løsninger som gjorde arbeidet bedre for den enkelte og fellesskapet. Forskning og handling gikk hånd i hånd, og ble kalt aksjonsforskning. Gjennom konkrete beskrivelser av arbeidsvilkår og kvinnelige arbeidstakeres egne opplevelser og erfaringer, var det mulig å få frem kunnskap som grunnlag for forbedringer av arbeidsvilkår. 

Vi holdt fast ved at forskningen skulle være handlingsnær, det vil si at den skulle være konkret i formulering av tema og gi forslag til tiltak. I dette hadde vi sammenfallende interesser med departementene som ble våre viktigste finansieringskilder i 1970- og 80årene. 

Fra kvinnebevegelsen var vi vant med å arbeide i selvstyrte basisgrupper. Også her hadde vi felles ideologi med IFIM- tradisjonen fra Samarbeidsforsøkene. Ved instituttet praktiserte vi langt på vei flat struktur med vekt på samarbeid og at oppgavene skulle fordeles slik at alle lærte mest mulig. For eksempel skulle det å være leder på prosjektene gå på omgang.

Forskningens hjerte

Mens søsterskap var slagordet i kvinnekampen, ble solidaritet ledemotivet i kvinneforskningen. Og solidariteten med dem vi studerte skulle gjelde hele forskningsprosessen; fra tema som opptok kvinnelige arbeidstakere, valg av metoder som så informantene som likeverdige, tolkninger som ikke var støtende for deres selvoppfatninger. Og ikke minst skulle vi formidle kunnskapen til dem den angikk. Å skrive vitenskapelige artikler var forkastelig, vi skulle skrive klart og konkret i media som var lett tilgjengelig for folk utenfor forskningsverden. Og vi var svært mye ute og holdt foredrag, både i fora innenfor og utenfor selve arbeidslivet.

Om kameler og dromedarer

Det faglige innholdet i forskningen vår var den første tiden å synliggjøre kvinners deltakelse i det lønnede arbeidet. Dette var jo på 1970-tallet, da gifte kvinner ble dobbeltarbeidende. Det var en nesten total mangel på kvinner i undersøkelsene som til da var blitt gjort i norsk arbeidsliv. I hovedsak var de gjennomført på store, mannsdominerte industriarbeidsplasser, slike som ble dekket av de sterke, mannsdominerte fagorganisasjonene, innenfor jern- og metallproduksjon, kjemisk og grafisk industri. I tillegg til å utdefinere kvinnelig arbeidskraft, så vi at når kvinnelige arbeidstakere var inkludert, ble de forstått av forskerne som avvikere. Det var mannlige arbeidstakere som var de egentlige arbeiderne, kvinnene ble sett som husmødre som bare var ute for å tjene litt ekstra penger. 

Vi gikk inn i bedrifter som tilhørte nærings- og nytelsesmiddel- og i konfeksjonsindustri. Der utgjorde de kvinnelige arbeidstakerne flertallet i produksjonen. Arbeidsoppgavene var alltid sterkt adskilt etter kjønn, kvinner og menn gjorde så å si aldri det samme. Kvinnenes arbeidsvilkår var alltid dårligere enn mennenes, etter de forhold arbeidsforskningen mener er viktige for folks trivsel i arbeidet. 

Det var et mønster i kvinnenes arbeidstilknytning som jeg har kalt kamelen. Det vil si at alderssammensetningen på kvinnene grafisk framstilt fikk formen som ryggen på en kamel, to pukler med søkk i mellom. Småbarnsmødrene var ikke her. Dette mønsteret i kvinners arbeidstilknytning er kjent fra tidligere arbeidsforskning. Den vanlige måten å fortolke dette på, har vært at kvinner vil være hjemme de årene barna er små. Lønnsarbeid er ikke så viktig for kvinner. Det kvinnene selv sa var at dette arbeidet var for slitsomt og utslitende til at det lot seg kombinere med små barn hjemme. Ingen ordninger i bedriftene la forhold til rette for at de skulle kunne kombinere. For eksempel måtte en stille på jobb kl. 7, selv om barnehager ikke åpnet før kl. 8. 

Stor var min overraskelse da jeg kom ut i mannsdominert industri. Der fant jeg en god del kvinnelige arbeidstakere også. Den største overraskelsen var likevel at her var småbarnsmødrene også. De sluttet ikke for å bli husmødre når de ble mødre. Alderssammensetningen for de kvinnelige arbeiderne var likedan som for de mannlige, som en dromedar, altså bare en pukkel! Da kunne det ikke være moderskap som var den eneste grunnen til at kvinner sluttet i lønnsarbeid da de ble mødre. Det kvinnene selv fortalte var at dette arbeidet og arbeidsplassen var så viktig for dem at de ville fortsette selv når de var blitt mødre. Og forholdene ble lagt til rette for at de kunne klare det.

Denne innsikten ble avgjørende for utviklingen av kvinneforskningen ved IFIM. Ved å rette oppmerksomheten mot de vilkår kvinner flest får i organisasjoner, fikk vi nye og alternative forståelser av kvinners forhold til og i lønnsarbeidet. Dessuten rettet det oppmerksomheten mot maktstrukturer kvinner må forholde seg til, og bort fra enkle forklaringer om moderskap som bestemmende for kvinners liv og levnet. Å forklare kvinners handlemåter med natur, avsporer debatter om forbedringer i arbeidslivet.

Gange på glør

Det viste seg ganske fort at det var vanskeligere å få til konstruktive endringsprosesser i bedrifter med mange kvinnelige arbeidstakere enn i store mannsdominerte. Vi ble møtt med stor skepsis og ofte direkte motstand, både fra den fagorganiserte klubben og ledelsen i bedriftene. Det var ofte lite forståelse for at det var viktig å få bedre kunnskap om kvinners arbeidsvilkår. Det var ikke lett å få anerkjennelse for at kvinnenes handlemåter, for eksempel høyere fravær enn menn, skyldtes at kvinnene hadde mer ensformig, utslitende og kontrollert arbeid enn de mannlige arbeidstakerne. «Kvinnene strikker for mye» fikk jeg høre i en bedrift med ensidig pakkearbeid og høy forekomst av senebetennelser i hender og skuldre blant kvinnene. 

Å avdekke skjevheter i kvinnenes disfavør, var truende for de bestående maktstrukturene. Det å være ute i bedrifter og delta i endringsprosesser, var vanskelig og slitsomt. Vi ble også personlig rammet av sanksjoner av de mektige menn i ledelse av bedrift og fagforening. Vi ble ofte ikke tatt på alvor, men avfeid som «jentungene» (jeg var nærmere 40 år!). Det hendte til og med at en klubbleder ville ha rettet sitater fra kvinnelige arbeidstakere om deres arbeidsvilkår i et rapportutkast, med begrunnelsen at de tok feil!

Men kvinnene vi intervjuet var takknemlige for at noen brydde seg om dem og deres arbeidsvilkår. Vi opplevde at det skjedde noe med kvinnenes selvforståelse når de fortalte om arbeidet sitt og hva det for eksempel krevde av kompetanse alltid å kunne sy med like stort sømningsmål, eller hvor tungt det er hele dagen å pakke små konfektbiter med ensformige håndbevegelser i et utrolig høyt tempo. Ved å bli intervjuet fikk de satt ord på både for seg selv og andre hva de faktisk gjorde og kunne.

Internt på IFIM ble det heller ikke uproblematisk etter hvert som kvinneforskerne vokste i antall og selvtillit. Vi ble nok oppfattet som truende av noen av våre kolleger. Også i forhold til ledelsen ved SINTEF som IFIM smått om senn ble innlemmet i, ble ikke alltid kvinneforskningen møtt med like stor interesse som den «ordentlige» forskningen. Mer eller mindre tydelig fikk vi gjentatte ganger signaler om at nå måtte vi vel snart være ferdige med «det der». 

Nettverk med andre kvinneforskere, som gjennom NAVFs Sekretariat for kvinneforskning, var av uvurderlig betydning for oss og vår virksomhet. Særlig vil jeg fremheve deltakelsen i professor Harriet Holters veiledningsprosjekt som endte med boka Kvinner i fellesskap, som viktig for vår utvikling og selvtillit som forskere. 

Veiene videre

Fra starten med studier i industribedrifter vendte kvinneforskerne etter hvert blikket mot andre typer organisasjoner og fenomener, og mannlige arbeidstakere ble stadig oftere inkludert i undersøkelsene. Kvinners forhold til teknologi ble et spesielt viktig forskningsfelt for kvinneforskningen på IFIM. Etter hvert vendte oppmerksomheten mer fra moderskap til foreldreskap og fedre. På slutten av 80- tallet og begynnelsen av 90-tallet flyttet pionerene i kvinneforskningen over til universitetet som arbeidsplass. Men fremdeles er kvinne- og kjønnsforskningsmiljøet ved IFIM svært levende og viktig. Og ved universitetet møter vi i dag studenter som stiller seg uforstående til at kvinne- og kjønnsforskning er nødvendig. Så stå på, Susy Foss! 

 

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.