Den første utredningen om kvinneforskning

- muligheter og ambisjoner i de samfunnsvitenskapelige fag

Sekretariatet for kvinneforskning i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd ble opprettet etter forslag fra et utvalg som Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning oppnevnte i 1974. Hanne Haavind som ledet utvalget, ser her tilbake på hvordan kvinneforskning ble beskrevet og begrunnet i den boka som utvalget presenterte i 1976. Den het Forskning om kvinner, for selv om betegnelsen kvinneforskning var i bruk, var den for kontroversiell til å komme i tittelen. Utvalget hadde et ambisiøst og fremtidsrettet syn på hva kvinneforskningen kunne komme til å bety. Dette var så pass dristig at motsetninger ble utløst i utvalget, og arbeidet ble nesten stoppet underveis.

Kvinneåret satte utredningen i gang

Så satt vi der da, i forskningsrådets møterom og skulle innlede Kvinneåret 1975. Vær så god, vår jobb var å utrede forskningsmuligheter og forskningsbehov om kvinners stilling i samfunnet. Noe vi selv etter hvert utvidet til også å omfatte kvinners livsforhold. Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning hadde besluttet at vi skulle stilles «relativt fritt i utgangspunktet», så de hadde rett og slett ikke vedtatt noe mandat for arbeidet vårt. Men de hadde opprettet et stort utvalg med 15 medlemmer fra alle fire universitetsbyene. 

Alle samfunnsvitenskaplige disipliner var representert, sammen med kvinner fra departement og likestillingsråd. NAVF hadde neppe noen gang hatt et utvalg hvor kvinnene var så tungt inne, med elleve av de femten. Til gjengjeld tilsa medlemmenes posisjoner at utvalget kunne komme til å få problemer på grunn av manglende akademisk tyngde, utilstrekkelig legitimitet og liten gjennomslagskraft. Riktignok hadde vi på herresiden to professorer, en dosent og en universitetslektor, mens de fleste damene var midlertidig ansatte universitetslektorer eller forskningsstipendiater. 100 000 kroner sto til vår disposisjon, til reiser for å møtes og til engasjement av en faglig sekretær.

Ulf Torgersen som var professor i statsvitenskap hjelp oss i gang, men forsto at det var upassende å velge ham som leder. Den andre professoren var Tore Thonstad, han i statsvitenskap. De var vel de enste to med leder-erfaring, men det lå i kortene at denne gang måtte det være en kvinne. Uten at det var noen konkurranse om vervet, ble det meg. 

Jeg var ikke fylt tretti år, og altså yngre enn gjennomsnittsalderen på de studentene jeg uteksaminerer nå. Helt fersk som universitetslærer var jeg også, ved det nylig opprettede Institutt for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. «Du kan ta min plass», sa Torgersen og reiste seg høflig fra bordenden da jeg var valgt. Men jeg syntes i grunnen at jeg satt like sentralt på den andre kortsiden midt i mot ham. I møtene som fulgte skulle jeg ofte komme til å føle at jeg kjempet med denne mannen om autoritet i gruppen, og at han ikke ble noen del av det uformelle «vi» som jobbet mot et resultat; å bringe den gryende kvinneforskningen inn på den forskningspolitiske dagsorden som en del av forskningsrådets ansvarsområde. 

Hvem var så vi? 

Vi var nok utpekt etter ideen om at det skulle være en kvinne fra hver disiplin. Der var Kirsti Bull som jurist, Lisbet Holtedahl som sosialantropolog, Ragnhild Hoem og Aud Korbøl som sosiologer, Kari Skrede som sosialøkonom, Gunhild Hagesæther som pedagog og jeg som psykolog. Alle i dette «vi» var klart identifisert med den nye kvinnebevegelsen, uten formelt sett å høre til noe sted. Vi var vordende forskere, og uten overbevisende kvalifikasjoner. Lisbet var vel enda yngre enn meg. Dette avspeilet situasjonen i norsk samfunnsvitenskapelig forskning da. Det var ingen nesten ingen kvinner med erfaring eller posisjon, uten Harriet Holter og Beit Ås. En må undre seg over hvordan rådet som utpekte oss hadde klart å overse dem.

Dette uformelle vi som uten videre gjenkjente hverandre, utgjorde ikke en gang utvalgets flertall. Noen av disiplinene hadde fått en mannlig representant også. Torgersen fra statsvitenskap er allerede nevnt, men han rådde over sin disiplin uten kvinnelig motstykke. Foruten Thonstad som skulle bidra fra sosialøkonomi, var det Fridthjof Bernt fra jus og Jan Petter Blom fra sosialantropologi. Mitt eget fag psykologien var representert ved ytterligere to kvinner, universitetslektor Gudrun Eckblad og Randi Gimse. Likestillingspolitikken var representert ved Kari Vangsnes som ledet Likestillingsrådet og Gerd Vollset som arbeidet med familie- og likestillingssaker i det som den gang het Forbruker- og administrasjonsdepartementet. 

Bernt og Blom ble utvalgets tapre støttespillere, sammen med Eckblad. De leverte alle betydelige bidrag til granskning og kritikk både av våre egne disipliner og av vår argumentasjon etter hvert som den vokste frem. Og den forskningspolitiske ambisjonen ble i hovedsak støttet som en del av likestillingsarbeidet fra Vangnes og Vollsets side. Mens Thonstad og Torgersen - og Gimse - på hver sin måte utgjorde vår indre opposisjon. De ville beskytte vitenskapens kvaliteter mot vår ubesindige politisering. De to mennene for å beskytte sine egne disispliner, Gimse for å beskytte psykologien som også var disiplinen til hennes mann som satt i rådet og hadde foreslått henne oppnevnt.

Hva var det vi skulle gjøre? 

Vi - de selvidentifiserte kvinneforskerne i utvalget - hadde nok sterkere forventinger til hva vi skulle oppnå enn rådet som hadde oppnevnt oss. Medlemmene der hadde nærmest gått med på noe de vanskelig kunne si nei til. Alle offentlige institusjoner skulle gjøre noe for å feire det internasjonale kvinneåret, og to snarrådige konsulenter - Mari Holmboe Ruge og Anne Lise Hilmen i henholdsvis Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning og Rådet for humanistisk forskning - hadde gått utover sine fullmakter og fremmet forslag som vanskelig kunne avvises når de først lå der på rådets bord. 

Humanistene fikk et stipendiatprogram for kvinner som ville forske om kvinner, mens samfunnsvitenskapene fikk sin sjanse med denne utredningen. Ingen kunne jo benekte at det var få kvinnelige forskere og lite forskning om kvinner. Den nye kvinnebevegelsens ideer gikk som ild i tørt grass blant kvinnelige studenter og unge forskere som oss. Nå kunne vi holde betalte møter, og vi kunne ansette Siri Gerrard som lønnet sekretær. Det lå i vår forståelse av tidsånden at vi skulle si noe mer og annerledes enn bare at det trengs mer forskning om kvinner.

Da utredningen kom ut mer enn et år etterpå var vi syv fellesmøter og mye skrivearbeid klokere. Vi hadde laget en bok som inneholdt en mer eller mindre kritisk gjennomgang av teorier og metoder i hver av disiplinene. Og vi kunne legge frem fire delutredninger om som bl.a. gav oversikt over miljøer og prosjekter som tar opp kvinners situasjon, om kvinnelige forskeres situasjon, om hvordan kjønn ble brukt og neglisjert i offentlig statistikk, og om hvordan prosjektsøknader til NAVF gav muligheter for eller unngikk å bringe kunnskaper om kvinner.

Strid og dissens

Sluttproduktet favnet ikke hele utvalget. Professor i statsvitenskap Tore Thonstad trakk seg fra utvalget fordi han hadde mistet troen på at utvalget ville komme fram til en rapport som kunne være av verdi for NAVF. Psykolog Randi Gimse ville heller ikke slutte seg til innstillingen. Hun syntes forslagene bar preg av at forskning skal dirigeres og gi resultater som skal slutte opp om bestemte synspunkter. Gimse fremholdt at forskning bør prioriteres etter kvalitet, og hun så ingen grunn til at NAVF skulle avvike fra dette når det gjaldt kvinneforskning. Selv om Torgersen ikke dissenterte, var han opplagt ikke sterkt identifisert med argumentasjon eller forslag. 

Utvalget delte seg også i forsøkene på å definere likestilling. Her var det flertallets nokså analytiske definisjon som sto i motsetning til Kari Vangsnes mer politiske syn på hvordan likestillingsbegrepet måtte gjøres - ja, allerede var gjort - til et praktisk redskap for forandringer. Men det var vitenskapen og ikke likestillingen det sto om her.
Underveis nådde ryktene om utvalgets vansker med å trekke i samme retning også Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning. Noen foreslo at det skulle nedlegges umiddelbart og at den «generøse» driftsbevilgning skulle ansees som tapt. Men vi fikk likevel en sjanse til å fortsette, slik at vi kunne få innstillingen trykket opp og spredd, ikke bare til rådet, men som en bok til den interesserte allmennhet. Desto viktigere for oss ble det å dokumentere og argumentere. Vi var både ute etter å profilere oss som en del av en uformell kvinnebevegelse og å overbevise de som var denne bevegelsen fremmed, og som derfor var redde for utidig sammenblanding av forskning og kvinnesak. Løsningen ble en kritisk granskning av hver disiplin ved hjelp av et felles teoretisk rammeverk. 

Rammeverk for kvinneforskning

Dette rammeverket fremmet en samfunnsvitenskap med vekt på aktører. Kjønn, det vil si kvinners og menns atferd og egenskaper, var ikke gitt, men i bevegelse i sosiale relasjoner. Sosiale personer skulle sees i livsløp, for å fremheve det bevegelige og foranderlige i forholdet mellom kvinner og menn og mellom kvinner. Det strukturelle innslaget skulle utvides slik at det omfattet kvinners virksomhet, både hvor de var og hva de gjorde, og hva deres virksomhet betydde for de samfunnsmessige prosesser. 

Til dette formål ble det presentert en rekke dikotomier, ikke for å ordne verden i kvinnelig og mannlig, men for å utvide forståelsen av helheten og å synliggjøre kvinner. Produksjon og reproduksjon, lønnet og ulønnet, hjemme og ute, omsorg og forretning, privatliv og offentlig liv, var alle slike forslag til utvidende dimensjoner for å beskrive struktur og forankre prosess. Anbefalingen var at relasjoner burte analyseres som maktforhold, også med vekt på det illegitime i form av undertrykking. Metodekritikken frembrakte ytterligere anbefalinger, ved å påstå og dokumentere hvordan et mannlig synspunkt eller en mannlig norm er innebygd i de ulike disipliners tilnærmingsmåter og faglige konvensjoner. Utvalget antok at denne tendens til å la den samfunnsmessige form for undertrykking og diskriminering av kvinner spille over eller virke inn i fagenes prioriteringer og fremgangsmåter, var uønsket fordi det brøt med vitenskapenes idealer for egen virksomhet. Kritikken var altså en invitasjon til selvkorreksjon. Optimistisk uttalte utvalget «Metodekritikken som nå begynner å komme, kan føre til at samfunnsvitenskapene igjen vil kunne korrigere seg selv, og utvide sin virkelighetsoppfatning til å omfatte flere aspekter av samfunn og mennesker, flere dimensjoner og et videre spekter av metoder enn før.» Er det blitt slik, nå drøyt tyve år senere?

Hvert fag ble analysert etter samme mal, med vekt på de særlige tradisjoner og oppgaver som faget ivaretok, og påpeking av skjevheter som fulgte med fagets perspektiver og fremgangsmåter for studier av kvinner - eller i neglisjering av slike studier. Vi syntes ikke forfatterne til kapitlene om statsvitenskap og sosialøkonomi fulgte særlig godt opp, men for øvrig var vi fornøyd med hverandres bidrag. For å få en bred nok innstilling, ble utvalget i sin uenighet enige om at kapitlene om de ulike disiplinene fikk stå for den enkelte forfatters egen regning. I tidens ånd gikk vi inn for tverrfaglig samarbeid, særlig basert på livsløps-studier og konsekvensanalyser som møtepunkt. 

Sett med dagens øyne er kanskje disse kapitlene om disiplinene avleggs. Den litteratur og de forbilder vi hadde til rådighet var ikke omfattende. Den norske kjønnsrolleforskningen var et viktig grunnlag for i det hele tatt å gjøre kjønn til et samfunnsvitenskapelig nøkkeltema. Den nyeste anglo-amerikanske kvinneforskningen var i ferd med å nå våre kyster. Våre ideer pekte fremover, og siden er det skjedd mye med og i kvinneforskningen. Disiplinene derimot er i dagens utgaver ikke preget av den selvkorreksjon som vi forutså. Kvinnetemaer er blitt et tillegg og et bindestreksemne. Og en god del av de ukvalifiserte kvinnene i utvalget er blitt professorer og forskningsledere. I dag hadde medlemmene i utvalgets «vi» kunnet inngå med «tyngde» i et hvilket som helst forskningspolitisk oppdrag. Og kanskje kunne vi dratt noen av de samme argumentene - uten at de ble oppfattet som en trussel mot fri forskning eller mot vitenskapelige kvalitetsvurderinger.

Akademi og sekretariat

De praktiske forslagene fulgte naturlig av utredningens anbefalinger om faglig selvkorreksjon, om studier som vektla aktørperspektiv, om utvidende forståelse av strukturer og sosiale felt, samt tverrfaglige og faglig kompletterende og utfyllende studier. Vi diagnostiserte interessen til å ligge hos yngre kvinnelige forskere, og problemet var således å bidra til rekruttering og sikre miljøer og faglig støtte. Hvordan inkorporere nye tendenser i eksisterende institusjoner? Vi fremholdt at det trengs brudd på vanetenking og vilje til nye initiativ, dersom (slik «vi» antok) «norsk samfunnsvitenskapelig forskning har som et anerkjent mål at kvinners livsforhold og stilling i samfunnet skal forståes og integreres i samfunnsvitenskapene.»

Utvalget forslo et akademi for kvinneforskning - en organisasjon for medlemmer på tvers av forskningsinstitusjoner og miljøer - for å samle, støtte, bygge opp. Et akademi ville trenge økonomisk støtte til virksomheten fra NAVF og fra andre kilder, og et sekretariat for koordinering, administrasjon, informasjon osv. Listen over hva slags virksomheter som kunne komme ut av kombinasjonen akademi og sekretariat var lang og detaljert. Den likner på det som er skjedd. Men som alle vet, det ble et sekretariat, men ikke noe akademi. Sekretariatet virket imidlertid gjennom og for et mer uformelt, men omfattende og aktivt faglig nettverk av kvinneforskere. 

Når vi fikk et sekretariat, var det neppe bare på grunn av utredningens kvaliteter. Men det var lite som NAVF ble bedt om i første omgang; en fagkonsulent og en kontorsekretær, samt litt overrislingspenger. Kvinneforskningsrekruttene skulle søke midler på linje med andre. Dette var før programmenes tid. Forskningspolitiske tiltak utover uttalelser og anbefalinger hørte til sjeldenhetene. Sett i ettertid var det da veksten i forskningspolitiske tiltak av organisatorisk og økonomisk art startet. Kvinneforskningen havnet i forkant av en bølge, og mange utredninger senere foreslo nettopp et sekretariat for sitt felt. 

Dessuten, akkurat da kom det en ny sort kvinner inn i forskningsrådene også. Av samme slags som vårt «vi», og med argumentativ kraft og tidsånden på sin side. Tiden var i ferd med å renne ut for de «gamle» mennene som forvekslet sin vitenskapelige sosialisering og sin ryggmargsfølelse med den nøytrale vitenskap. 

Det var stor stas da utredningen ble overlevert. Med dekning i radio og bilde i avisen. Vi hadde selv ønsket at boka skulle ha en forside som Lisbet Holtedahl hadde tegnet, med to litt kjønnstvetydige skikkelser som beveget seg rundt og i hverandre. Men forlaget hadde en annen ide, som ble uttrykt ved en sort kvinnesiluett av denne typen som finnes på dodører, her plassert i en rød blink. Jeg synes fremdeles Lisbets ide er bedre, og mer dekkende, både for hva vi ville frem til og hvordan det gikk.

Hanne Haavind minnes arbeidet med utredningen «Forskning om kvinner: En utredning om muligheter og behov for samfunnsvitenskapelig forskning om kvinners livsforhold og stilling i samfunnet», Oslo: Universitetsforlaget/Norges almenvitenskapelige forskningsråd, 1976. Hanne Haavind er professor i psykologi ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Artikkelen fra Kvinneforskning nr. 3/4, 1997, temanummer "1977 - 1997 20 år - naturligvis".

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.