Vi har mye å være stolt av!

- i nord på 1970-tallet

Når jeg nå skal gi mitt tilbakeblikk på forholdet mellom kvinnebevegelsen og den samfunnsvitenskapelige kvinneforskning i Tromsømiljøet med utgangspunkt i 1970åra, er det først og fremst stoltheten over hva vi fikk til som slår meg. Slik jeg oppfatter det, oppnådde vi mye takket være forståelsen og pågangsmotet deltakelsen i kvinnebevegelsen ga oss. Vi erfarte betydningen av å stå sammen og fikk mot til å kjempe for det vi trodde på og som noen av oss tror på ennå! 

På slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet var en nær kobling mellom kvinnebevegelsen og kvinneforskning en selvfølge. Det var gjennom den bevisstgjøringen kvinnebevegelsen sto for at mange av oss ble oppmerksomme på den enorme mannsdominansen som universitetene og vitenskapene representerte. Fra da av fikk den studentinitierte og klasseorienterte fagkritikken en ny dimensjon. Med økende kvinnebevissthet og med kvinnebevegelsen i ryggen begynte vi i første omgang å etterlyse mer pensum om kvinner og kjønn. Etter hvert har vi også lært at det kan være en lang vei å gå fra fagkritikk til faktisk endring av de forholda vi kritiserte.

Fremdeles er kvinner i akademia i mindretall. Fremdeles er det i svært mange disipliner menn som har definisjonsmakten, noe som ikke minst gir seg uttrykk i at menn i større grad har klart å lykkes i sin akademiske institusjonsbygging. Jeg vil i det følgende prøve å gi min kortversjon av forholdet mellom den nye kvinnebevegelsen og kvinneforskningen i Tromsø i de første åra. Jeg vil også rette blikket til Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som også ble så viktig for utviklingen av kvinne- og kjønnsforskningen i Tromsømiljøet. Et slikt tilbakeblikk er interessant i seg sjøl, men det er også et viktig bakteppe å ha med seg for å forstå det som foregår i dag. 

Vi var en viktig del av kvinnebevegelsen

Oppstarten av Universitetet i Tromsø i 1972 og den nye kvinnebevegelsen gikk hånd i hånd. De fleste studentene som kom til det nye universitetet var aktive studenter på mange områder. Det gjaldt både de som for første gang begynte på et universitetsstudium og for oss som skulle ta våre hovedfag og magistergrader. Noen av oss kom fra universitetene i Bergen og Oslo og hadde kvinnebevegelsen i oss. Andre kom fra Mo i Rana, Senja, Tromvika, Tromsø, Sørøya, Karasjok og Kautokeino for å nevne noen av de mange hjemstedene til noen av de nye studentene jeg ble kjent med. «Alle» var opptatt, brennende opptatt, av det som skjedde i samfunnet, først av kampen mot EEC, senere kampen mot kvinneundertrykking og for selvbestemt abort. Bevaring av ressursene i kyst-Norge og Alta-Kautokeinovassdraget var også saker som ble viktige for mange av oss. Det var en selvfølge at vi både skulle studere, drive student-, universitets- og samfunnspolitikk samtidig som vi engasjerte oss i den oppblomstrende kvinnebevegelsen, bakte brød, hadde fellesmiddag og diskuterte hvem som skulle tømme søpla på felleskjøkkenene i studentboligene. En kombinasjon av disse aktivitetene var for svært mange ensbetydende med å være kvinnelig student. 

I Tromsø var Kvinnefronten den største organisasjonen tilknyttet den nye kvinnebevegelsen. Medlemmene var veletablerte Tromsøværinger, nyinnflytta som det var mange av, skoleelever og studenter. Vi drøftet kvinnepolitiske prinsipper og dagsaktuelle saker. Sjøl var jeg med i ei gruppe som var opptatt av byutvikling i Tromsø der vi kommenterte utbyggingsplaner for nye byområder, selvfølgelig i et kvinneperspektiv.

Medlemmene i Kvinnefronten kom fra alle politiske partier, og mange var uavhengige. Men ikke alle var med. Jeg husker spesielt at Populistiske Arbeidsgrupper (PAG), helt fra starten av, var uenig i Kvinnefrontens politiske grunnlag. Jeg husker også at kvinner i Kommunistisk universitetslag (KUL) hadde problemer med å gå inn for kravet: 'Kvinner sier nei til selvbestemt abort'. Begrunnelsen var at abort ikke bare var et kvinneanliggende. 

Det skulle ganske raskt vise seg at heller ikke Kvinnefrontens medlemmer var enige i alt, i alle fall ikke hva undertrykking «egentlig» var, hva slags arbeid vi skulle kreve rett til og hva slags krav som kunne aksepteres som parolegrunnlag på 8.mars, Den internasjonale kvinnedagen. Motsetningene i Kvinnefronten endte til slutt i splittelse og to 8. mars tog var en realitet. Det var ei lærerik og tøff tid! 

Det røde universitetet

Om vi tok med oss kvinnebevegelsen inn på universitetet eller om universitetet hadde ført oss inn i kvinnebevegelsen er, i alle fall for meg, umulig å svare på. Som nevnt ovenfor er dette to sider av samme sak for mange av oss som var studenter i Tromsø. 

Det første jeg husker av kvinnepolitisk virksomhet på universitetet var en studiesirkel i regi av Nordisk sommeruniversitet. Her jobbet vi med marxistiske perspektiver på kvinner og særlig på det vi oppfattet som kvinners situasjon i Nord-Norge. Vi strevde svært med forholdet mellom kjønn og klasse og reiste en rekke spørsmål i den forbindelse. Hørte vi som kvinnelige studenter til arbeiderklassen? Var fiskerkoner husmødre eller var de gift med småborgere? Hvordan skulle vi analysere forholdet mellom kjønn og etnisk tilhørighet? Hva med samiske kvinner? Hva med finske filetkuttersker i fiskeindustrien? 

En milepæl var FNs internasjonale kvinneår i 1975. Det kom også til å bety mye for det gryende kvinneforskningsmiljøet på universitetet. Universitetsstyret hadde utnevnt Hanne Haavind som da var ansatt på Universitetet i Tromsø som sin representant i det nasjonale utvalget. Hun presenterte mange gode forslag som Universitetsstyret støttet bl.a. et stipend til en kvinneforsker, støtte til å skrive bok, støtte til gjesteprofessor, støtte til seminarer, også i de fagene der det var få kvinner. Det var et løft for miljøet og et viktig symbol på anerkjennelse fra ledelsen på Universitetet.

Noen kvinner var også med i styringa av universitetet nettopp med utgangspunkt i en kvinnepolitisk begrunnelse. Det kunne være i Universitetstinget, i Universitetsstyret, i det minste som varakvinner, og på allmøter. Selv om mannlige studenter var i flertall her, vil jeg likevel hevde at kvinnene bidro sterkt til tilnavnet «Det røde universitetet». 

Kvinner og kjønn i fagene 

Tidlig på 70tallet var vi ikke bare fornøyd med studentinitiert grupper. Vi ville også lære mer om kvinners situasjon og kjønn innen rammen av fagene og seminarene. Vi ønsket at universitetet skulle gi oss bedre muligheter til å gå inn i kvinne- og kjønnsproblematikken! Hvem kunne gi oss det? Institutt for Samfunnsvitenskap (ISV) 1 hadde en helt annen organisering av fagene enn det vi fant på de andre universitetene. Sosiologi, antropologi/etnografi, statsvitenskap, pedagogikk, jus og psykologi dannet basis for det nye faget, samfunnsvitenskap, som var organisert i 4 forskningsgrupper: Samiske studier og etniske relasjoner, Lokalsamfunnsforskning og planlegging, Skoleforskning og Sosialpolitikk. 

De få kvinnelige ansatte, sammen med noen av oss mer viderekommende studenter, var viktige ressurspersoner både i å fremme krav om og lage et kjønnsretta studietilbud. Uten at mange kvinnelige begynnerstudenter 2 også ønsket slike studietilbud, ville det vært umulig å få den legitimitet som trengtes for å få den økonomiske støtten til å sette i gang det som i mange år fremover skulle bli ISVs kvinneforskningsvaremerke, nemlig Kjønnsrolleseminaret. 

På hele instituttet var det imidlertid bare en kvinne i fast faglig stilling. Den var tilknyttet Sosialpolitikkgruppa3. Det var kvinnelige stipendiater i sosiologi, historie og filosofi4. Det skulle imidlertid gå flere år før Skoleforskningsgruppa, Gruppa for samiske studier og etniske relasjoner og gruppa for lokalsamfunnsforskning og planlegging fikk kvinner i sin faste stab. I 1973 ble psykologistillingen, tilknyttet Sosialpolitikkgruppa også besatt av en kvinne5. I gruppa for samiske studier og etniske relasjoner var der en kvinnelig student som var i avslutningen av sin magistergrad om kvinner i en landsby i Niger6. Da hun var ferdig, fikk hun et engasjement på Tromsø Museum, før hun ble NAVF-stipendiat og fra 1979 ble ansatt i Norges første stilling i kvinne- og kjønnsrolleforskning. Skoleforskningsgruppa fikk sin første kvinnelige ansatte i 19767. I gruppa for lokalsamfunnsforskning og planlegging ble det i 1975 ansatt to vitenskapelige assistenter, begge kvinner, da Ottar Brox ble valgt inn på Stortinget8

Kjønnsrolleseminaret

Kjønnsrolleseminaret startet opp høsten 1973 som et arbeidsseminar. Fra våren 1974 kom det inn i mer fasteformer. Flere av de som støttet etableringen av Kjønnsrolleseminaret var svært klare i sin tale: Vi kunne få økonomisk støtte, men ikke regne med å bli noen egen forskningsgruppe på linje med de 4 som allerede var opprettet. De mente det var tilstrekkelig med 4 forskningsgrupper i samfunnsvitenskap! Dette viser at også instituttledelsen på et nytt og såkalt radikalt universitetet hadde problemer med å ta de aller nyeste faglige utfordringene på alvor! 

Lisbet Holtedahl var den som i utgangspunktet var faglig ansvarlig med Anne Søyland Brantenberg som erfaren medspiller til å begynne med. Sjøl var jeg blant de heldige som fikk koordinere dette arbeidet i flere år. Mot slutten av kjønnsrolleseminarets historie kom også flere til9.

Uten Kjønnsrolleseminaret er jeg også usikker på om styret ved Institutt for samfunnsvitenskap i 1978 ville ha opprettet Norges første stilling i kvinne- og kjønnsforskning med bl.a. Kjønnsrolleseminaret som hovedansvar. Lisbet Holtedahl var den som fikk stillingen og dermed det formelle ansvaret for utviklingen av de kvinnefaglige aktivitetene på hele instituttet. Med denne stillingen oppfattet vi og de mange studentene som deltok10 at vi kom et langt steg videre, men fremdeles var det langt igjen til å kunne «konkurrere» med Institutt for språk og litteratur. Der var der minst 4 aktive kvinner i fast stillinger som i tillegg til språkfagene sine, også var opptatt av kvinnelitteratur! 

I 24 -25 semestre ble kjønnsrolleseminaret et forum som mobiliserte mange, men i hovedsak kvinnelige studenter på alle nivå, kvinner i begynnerstillinger og mellomstillinger som det het den gangen. Det ble erstattet av et studietilbud i kvinne. Og kjønnsrolleforskning som en person hadde ansvaret for. Det skulle også vise seg at rekrutteringsgrunnlaget til dette studiet ikke var så stort. Kvinne- og kjønnsforskning var heller ikke noe Øyen-komiteen, som jobbet med nye fagtilbud på Universitetet i Tromsø, var opptatt av. Derfor kom det ingen nye ressurser til dette fagområdet. ISVs instituttstyre valgte til slutt å legge dette studietilbudet ned.

Jeg tror nok at det er Kjønnsrolleseminaret de fleste husker tilbake på når vi snakker om de tidlige kvinnefaglige undervisningstilbud på ISV. Det faglige opplegget var variert, tverrfaglig og spennende. 

Kjønnsrolleseminaret og den faglige innsats

De første åra var det teoretiske og metodiske innholdet preget av at flere av oss hadde vår faglige basis i etnografi/sosialantropologi, sosiologi og psykologi. Fagkritikken fulgte med oss. Vi fant manglende kvinneperspektiv i de fleste tekstene på pensum. Vi leita frem klassikere fra fagene og uansett fagbakgrunn var vi enige om at vi måtte se på kjønn som kategori og ikke bare ha kjønn som variabel.

I utgangspunktet var vi opptatt av den landsdel som det meste av vår forskning fant sted i. Noen av eksemplene på temaer vi var opptatt av, er følgende: kvinners rolle i industrialiseringsprosesser og moderniseringsprosesser, kvinner i fiskeriene, i landbruket og andre næringer, kvinner og menn i lokalsamfunn. Kvinner i næringspolitikk og planlegging var også i fokus. Skolen som kjønnet arena ble gjenstand for flere semestres diskusjoner. Nye og gamle kvinneorganisasjoner og kvinnefora, f eks krisesentrene, ble også satt på dagsorden.

Diskusjonene på kjønnsrolleseminaret bidro til å produsere ny kunnskap om kvinner og kjønn. Et eksempel på dette er en liten artikkel skrevet av Anne Søyland Brantenberg og Lisbet Holtedahl (1974) om «Kjønn og makt». Perspektivene i artikkelen kan oppsummeres i følgende punkter og illustrerer godt de første semestrenes faglige vinkling og diskusjon:

  • «Det er viktig å skaffe seg innsikt i den kodifiseringen som går på kjønn».
  • «Det er viktig å finne ut av kjønnskategorienes imperativer»
  • «Det er viktig å finne fram til maktforskjeller mellom kjønnene basert på kjønnsdifferensiering og rangering»

Sentralt sto aktørteorier, strukturteorier, men også hvordan kjønn påvirker måten vi betraktet kultur på. Berit Ås (1974) sin artikkel om kvinnekultur pirret noen og enhver. Kunne vi snakke om en kvinnekultur? Burde vi ikke ta høyde for de situasjonene kvinner og menn var i og var det ikke slik at ulike situasjoner kunne bidra til å skape ulike kvinnekulturer? Også sosialiseringsteorier, patriarkatteorier og sexismeteorier er eksempler på teoriretninger ble lagt satt i fokus og ga grunnlag for debatt.

På sett og vis dreide debattene seg det jeg vil kalle for forløperen til likhet/forskjellsdebatten. I tøffe diskusjoner ble vi tidlig klar over betydningen av å snakke om kvinner, nettopp fordi kvinners kår var så forskjellige. Dette kom særlig fram i arbeidet med boka Drivandes kvinnfolk (1976) der vi tidlig måtte gi opp planene om en felles politisk konklusjon nettopp fordi mangfoldet i kvinners arbeids- og levekår, i politiske oppfatninger og vår fortolkning av dem ikke lot seg munne ut i felles krav. Jeg husker godt at jeg på den ene sida hadde få problemer med å slutte meg til Hanne Haavinds (1976: 112) formuleringer om at «det kvinner har felles er kjønnsmessig undertrykking». På den andre sida var det viktig å finne ut hva kvinneundertrykkingsmekanismene besto i. Bare på den måten var det mulig å endre på kvinners situasjon. 

Når jeg ser tilbake på notater fra denne tiden og leser artikler som ble skrevet, er det mye som handler om makt, i sær kjønn og makt, betingelser for makt, lite makt og mangel på makt. Vi var aller mest opptatt av makt i et relasjonelt perspektiv, utøvd i spesifikke kontekster (Gerrard 1985). Og vi følte vi kom med nye perspektiver både i fagene og i den mer kvinnefaglige debatten. Ja, vi følte at vi tilførte noe til den mer klasseorienterte debatten om kjønn og makt. For å oppsummere vil jeg si at mange av diskusjonene dreide seg om forholdet mellom subjektive opplevelser av undertrykkelse og maktforskjeller samtidig som vi også ville få tak i mer kulturbestemte betingelsene og vurderingene (ibid.).

Som et direkte resultat av Kjønnsrolleseminarets arbeid kan vi nevne flere bidrag i Antropologiska Studier 12 - 13, 1974 og 5- 6 1976. 1976 det året var vi også ferdige med boken Drivandes kvinnfolk der kvinner, kjønn og arbeid sto på dagsorden. Denne boka var med unntak av noen få artikler basert på studenters arbeid. Noen år senere redigerte noen av oss to spesialnummer av Ottar. Den ene nummeret handlet om Kvinnearbeid i endring (1982) og det andre om organisering og jenteflukt (1983). Det ble også laget et kompendium om Film og kvalitativ metode (Danielsen og Holtedahl 1983). Den siste store fellespublikasjonen ble Kjønnsrolleseminarets Jubileumstidsskrift som kom ut i 1985. 

De mer kollektive bidragene står på skuldrene kan også ses som et resultat av at noen i miljøet begynte tidlig å publisere. Frie piger i Mangaland som Lisbet Holtedahl og Mette Bovin (1975) skrev sammen, aktualiserte debatten om kvinner og seksualitet. Myten om den gode mor Hanne Haavinds (1973) ble også gjenstand for politisk debatt. Merete Lie( 1975) fikk med sin artikkel om kvinner på filetfabrikk i Kvinnens årbok 1974! Sjøl skrev jeg artikler om kvinner i fiskevær som ikke ble publisert eller i det minste måtte gjennom noen redaksjonelle runder i Oslo før de gikk i trykken. Jeg har siden forstått at de ikke var helt «stuereine». Fiskerkonene som jeg var opptatt av, var ikke så lette å plassere verken i klasse- eller kvinnepolitikksammenheng. Filetkutterskene på mindre filetfabrikker var sjelden organiserte. Dessuten var det blant fiskerkoner noen som uttalte seg kritisk til den måten kvinnebevegelsen markerte seg på. Det var langt fra krav om månedlige legedager i fiskeværet til «retten til å ligge øverst » som var et eksempel på innholdet i en av parolene i det første 8. mars toget i 1972. Det var liten forståelse blant datidens redaktører for at de kulturelle uttrykk som utvikles er minst like viktige som selve det politiske kravet, ja, at kvinner konstruerer sin forståelse i den kontekst de er en del av, noe som det senere skulle bli mer aksept for i kjønnsforskningen. 

Brudd og kontinuitet

At rødfargen på Universitetet snart skulle begynne å blekne, var synlig også i kvinneforskningen. Dette kom til uttrykk i stillingsdebatter. Jeg husker godt at jeg prøvde meg på et forslag i instituttstyret om at hver forskningsgruppe skulle ha en stilling øremerket kvinne- og kjønnsforskning uten å få gehør. Til tross for flere forsøk på å få betenkninger som høvde for kvinne- og kjønnsforskere og kvinnelige søkere, ble svært få kvinner ansatt i faste stillinger i de samfunnsvitenskapelige fagene både på 70- og 80-tallet. Kvinneforskningsstillinga ble på slutten av 80-tallet inkorporert i gruppa for samiske studier og etniske relasjoner. Siden ingen av de andre forskningsgruppene eller instituttene hadde spesielle øremerkede stillinger innen kvinne- og kjønnsforskning, førte dette til mindre vekt på tverrfaglig forskning. Dette er nok et eksempel på at institusjonaliseringen av kvinne- og kjønnsforskningen møtte mange barrierer!

Motstanden var også blitt tydelig i andre sammenhenger. I anledning 100års markeringen av kvinnenes adgang til universitetene og 10års markeringen for Universitetet i Tromsø ble det bevilget penger til en utstilling om som skulle øke rekrutteringen av kvinner. Som grunnlagsmateriale ble kvinnelige studenter intervjuet om sin studiesituasjon. Mange av dem uttrykte at det å være kvinne på universitetet ikke var så enkelt. De ønsket også å være anonyme (Fossbakk 1985). Utstillingen satte derfor ekstra store krav til illustrasjoner fordi bilder av informantene ikke kunne brukes. Mens utstillingen enda var under arbeid, vekket den derfor stor debatt både i kvinneforskningsmiljøet, blant ledelsen på universitetet og i media og ble aldri sendt rundt i landsdelen fordi mange var redde for den ville skremme bort de unge kvinnene fra universitetet. To skritt frem på 70-tallet og ett tilbake på 80-tallet?

Det var imidlertid noen som ikke ga opp og den kollektive innsatsen i et tverrfaglig miljø viste seg å være en arbeidsform som også har gått igjen senere. Kvinnfolk på tvers redigert av Elin Svenneby (1992) er et eksempel på dette. Denne boka var initiert av Forum femininum som var en arena for seminarer og møter som stipendiatene på ISV dannet da Kjønnsrolleseminaret og Kvinnefaget ble lagt ned. Bidragene viser ikke minst en faglig og teoretisk utvikling sammenlignet med artiklene i boka Drivandes Kvinnfolk. Flere av bokas bidrag forholder seg til de nyere filosofisk og metodisk orienterte debattene innen kvinne- og kjønnsforsknigen. Som eksempel vil jeg trekke fram Toril Jensens (1992) bidrag. I sin artikkel reflekterte hun bl.a. over samspillet mellom film, metode og teoriutvikling. Bruk av film har nettopp vært en måte å forstå betydningen av forskerens egen posisjon i konstruksjon av kunnskap. I dag manifesteres dette i aktiviteten rundt Visuelle kulturstudier. 

Kollektive arbeidsformer går også igjen i de mange kvinneforskermaratonene som Senter for kvinneforskning og kvinner i forskning har stått for. Her har også samfunnsviterne bidratt i alle bok- og nettutgivelsene fra kvinneforskermaratonene. Maratonmønstringene er nettopp en manifestering av tverrfaglig innsats og mangfold. Her har både kvinnelige forskere som arbeidet med kvinner og kjønn og kvinnelige forskere som har andre faglige interesser. Både Nettverket og Kvinnforsk er eksempler på fora som har hatt og fremdeles har stor betydning for oss som er opptatt av tverrfaglig kvinne- og kjønnsforskning.

I dag er det Senter for forskning og kvinner og kvinner i forskning, forkortet til Kvinnforsk, som står som arrangør for de feministiske seminarene og de kollektive bokutgivelsene11. Så langt er det kommet 5 utgivelser av artikkelsamlinger basert på ulike temaer som har vært knyttet til seminarer, konferanser og dr.gradskurs som Kvinnforsk har arrangert i samarbeid med fagansatte på de ulike instituttene. Det er også eksempler på at forskere i Tromsø har hatt gjesteredaktør ansvar bl.a. av Kvinneforskning (2002) og Women's Study International Forum (2000). Også andre utgivelser basert på seminarer der kjønn har stått i fokus har vært viktige, for eksempel boka om The Power of Knowledge (Holtedahl et al 1999).

Jeg vil hevde at dagens arbeidsformer og tilnærminger til kvinne- og kjønnsforskningen kan ses på som en kontinuerlig prosess som i stor grad har røtter i den tidligere samfunnsvitenskapelige kvinne- og kjønnsforskningen i Tromsø. Problemstillinger hentet fra landsdelen knyttet opp mot tverrfaglige forståelser som preget det kvinnefaglige miljøet helt fra starten av for nøyaktig 30 år siden, er utvidet med mer komparative studier med basis i «hele verden» (Gerrard og Valestrand 2000). 

Deltakelse på nasjonale arenaer 

Jeg har i mange sammenhenger sagt at kvinneforskningsmiljøet i Tromsø aldri kunne ha klart seg uten den institusjonelle og faglige støtte som Rådet for samfunnsforskning (RSF) i NAVF har gitt til norsk kvinneforskning. NAVF har gitt mang en kvinnelig samfunnsviter stipend og mange kvinner og noen menn fra Tromsø har deltatt på mange seminaret og blitt trukket med på arrangementer i Forskningsrådets regi.

Det begynte med det første utvalget som RSF satte ned i 1975. Her ble Hanne Haavind og Lisbet Holtedahl representanter. Fordi Hanne hadde sin arbeidsplass i Tromsø, fikk utvalget også en sekretær fra kvinneforskningsmiljøet herfra. Resultatet av hele utvalgets arbeid, ble boka Forskning om kvinner (NAVF 1976). I denne boka ble alle RSF-fagene (unntatt geografi) diskutert ut fra et kvinneperspektiv og utvalget kom med mange forslag bl.a. opprettelse av et sekretariat. 

Vi er nok mange som har sendt varme tanker til de i RSF og spesielt til Mari Holmboe Ruge, som klarte å sette denne saken på dagsorden. Det var heller ingen selvfølge at utvalget skulle få oppslutning i kvinneforskningsmiljøet slik utvalget var sammensatt der de mest erfarne kvinneforskerne på den tiden, som Harriet Holter og Berit Ås ikke hadde fått plass i utvalget. Resultatet ble imidlertid at alle kvinneforskerne støttet om arbeidet med innstillingen. Sekretariatet for kvinneforskning ble opprettet og spilte en meget viktig rolle i årene fremover. 

Da Helga Marie Hernes kom inn i RSF, var vi mange kvinner som betraktet henne som «vår» representant. Hun fikk med seg rådet på en brei satsing med seminarer og konferanser. Hun tok initiativet til bokserien «Kvinners levekår og livsløp» og etter hvert også forskerveiledningsstillingen i tilknytning til NAVF. Harriet Holters store prosjekt, også støttet av RSF, om «Kvinner og fellesskap» var i en særklasse fordi forskere fra hele landet var med. For studenter og stipendiater i Tromsø var det spesielt viktig, ikke minst fordi det var så få kvinnelige ansatte ved instituttet. Vi fikk dermed nok et faglig forum i tillegg til Kjønnsrolleseminaret. Vi var deltakere i det nasjonale nettverk. Vi så med lengsel til Bergen der de allerede på slutten av 70tallet klarte å opprette et senter og der det var 4 aktive kvinneforskere bare innenfor samfunnsfagene! Det var også Bergensmiljøet som hadde tatt initiativet til det første og meget inspirerende Fana-seminaret der kvinneforskere fra hele landet var samlet noen dager i august 1975.

Tromsømiljøet bidro både på seminarer og i bøkene i tilknytning til flere bøker i bokserien «Kvinners levekår og livsløp». Kvinner i fellesskap (Holter, 1982) og Myk start - hard landing som ble redigert av Ingrid Rudie (1984) kan nevnes her. Lisbet Holtedahl fikk publisert sin dr.gradsavhandling under tittelen: Hva mutter gjør er alltid viktig (Holtedahl, 1986). Våre bidrag i form av artikler, felles diskusjoner og skriftlige kommentarer gjorde kanskje debattene mer interessante. På bakgrunn av omfattende dialoger og hardt forskningsarbeid kom Harriet Holter fram til sentrale begreper som interessefellesskap og identitetsfellesskap. Samme prosesser opplevde vi også i Ingrid Rudies bok der forhandlingsperspektivet i forhold til kjønn ble utviklet og brukt. Dette er et perspektiv som også mange andre i det internasjonale kvinne- og kjønnsforskningsmiljø senere har jobbet med og utviklet. Vi ble inspirert av arbeidet i disse nettverkene. Vi forsto også at det vi jobbet med hadde interesse i en videre krets.

Avslutning

Det nære forholdet mellom den nye kvinnebevegelsen og kvinneforskningen i Tromsø var svært synlig de 10 første åra.1980åra var ikke lette: Splittelse i kvinnebevegelsen, nedgang i interessen blant nye studenter og få muligheter til faste stillinger, noe som ikke minst de nord-norske stipendiatene i kvinne- og kjønnsforskning fikk føle konsekvensene av. 1990åra kom med mer optimisme bl.a. med flere stillinger totalt sett og etableringen av Kvinnforsk i 1995! Det er likevel langt igjen før vi kan snakke om en tilfredsstillende integrasjon av kvinne- og kjønnsperspektiver i fagene. Heller ikke i dag er pensumlistene fylt opp med bøker og artikler hentet fra kvinne- og kjønnsforskningen. Heller ikke i dag er det mange øremerket kvinne- og kjønnsforskningsstillinger verken på sentret eller på instituttene.

Som kvinnelige studenter, stipendiater og ansatte prøvde vi, da som nå, å forstå kjønnete fenomener og prosesser i helsevesenet, i skolebyggene, på kjøkkenet, filetfabrikken, i egnerbua og fjøset og vi dro ut i verden. I dag står de internasjonale nettverkene og særlig sør-nettverkene sterkt blant flere av kvinne- og kjønnsforskerne og i Kvinnforsks sitt arbeid. Hele tiden er det mange som har reflektert over teoretiske perspektiver, formidling og selve kunnskapsproduksjonen (Holtedahl og Altern 1995), Valestrand og Gerrard (1999) og Lothrington og Markussen 2000). Med dette som utgangspunkt skapte vi våre fortellinger. 

Det er nok fremdeles mange hvite flekker i disse fortellinger på den måten at det er mange situasjoner, livsløp og levekår som ikke er blitt gjenstand for forskning og som absolutt fortjener større oppmerksomhet. De fortellingene vi har laget, har også fylt noen hull i menns fortellinger. Våre fortellinger kan derfor leses både som et supplement og som en kontrast til menns fortellinger. Men fortellingene er først og fremst våre egne fortellinger om forhold som kanskje ellers ikke ville ha blitt forsket på og teorier som ikke ville ha blitt utviklet. De er våre fortellinger om Nord-Norge og resten av verden! 

Litteratur

Altern, Inger og Lisbet Holtedahl 1995: Kunnskap om oss og andre i Norsk antropologisk tidsskrift nr.1: Spesialnummer om Kjønn, kunnskapsforvaltning og livshistorier

Antropologiska Studier 12 - 13, 1974 

Antropologiska Studier 5 - 6 1976

Bovin, Mette og Lisbet Holtedahl 1975: Frie piger i Mangaland,: kønsroller, ægteskab og prostitution i Vestafrika, København, Nasjonalmuseet

Brantenberg, Anne Søyland og Lisbet Holtedahl 1974: Kjønn og makt i Antropologiska Studier 12 - 13

Forfatterkollektiv 1985 Kjønnsrolleseminarets Jubileumstidsskrift. Tromsø, Institutt for Samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø

Fossbakk, Beate 1985: Historien om en utstilling i Jubileumstidsskrift til Kjønnsrolleseminarets 10års jubileum, Tromsø, Institutt for Samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø

Gerrard., Siri 1985: Fra opprør til alibi i Kjønnsrolleseminarets Jubileumstidsskrift. Tromsø, Institutt for Samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø

Gerrard, Siri og Randi Rønning Balsvik (eds.)1999: Globale kyster. Liv i endring - kjønn i spenning, Kvinnforsks skriftserie nr. 1, Tromsø, Kvinnforsk, Universitetet i Tromsø

Gerrard, Siri og Randi Rønning Balsvik (red.) 1999: Global coasts: Life Changes, Gender challenges, Kvinnforsks annual paper no.2, Tromsø, Kvinnforsk, Universitetet I Tromsø

Gerrard, Siri og Halldis Valestrand 2000: Kjønn, kontekst og kunnskapsproduksjon i Lothrington, Ann Therese og Turid Markussen (red.) 2000: Kritisk kunnskapspraksis, Oslo, Spartacus

Granqvist, Karin and Ulrike Spring (eds) 2001: Representing Gender; Ethnicity and Nation in Word and Image, Kvinnforsks skriftserie nr. 4. Tromsø, Kvinnforsk, Universitetet i Tromsø

Haavind, Hanne (red.) 1973: Myten om den gode mor, Pax forlag, Oslo

Haavind Hanne 1976: Det kvinner har felles er kjønnsmessig undertrykking i Drivandes Kvinnfolk, Universitetsforlaget, Tromsø, Oslo, Bergen

Holtedahl Lisbet og Kirsten Danielsen (red.)1983: Film og kvalitativ metode, Institutt for Samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø, Tromsø

Holtedahl, Lisbet 1986: «Hva mutter gjør er alltid viktig», Universitetsforlaget, Tromsø, Oslo, Bergen

Holtedahl, Lisbet, Siri Gerrard, Martin Njeuma og Jean Boutrais (eds)1999):The Power of Knowledge from the Artic to the Tropics, Paris, Karthala

Holter, Harriet (red)1982: Kvinner i fellesskap, Universitetsforlaget , Oslo, Bergen
Tromsø

Jenssen, Toril 1992: Når jenter slutter å skulke i Svenneby, Elin (red.), 1992: Kvinnfolk på tvers, Oslo, Emilia Forlag 
Kvinneforskning 2002 1/02: Spesialnummer om Reiser i tid og rom 

Lie, Merete 1975: Kvinner på filetfabrikk i Kvinners årbok 1974, Pax Forlag, Oslo

Lothrington, Ann Therese og Turid Markussen (red.) 2000: Kritisk kunnskapspraksis, Oslo, Spartacus

NAVF 1976: Forskning om kvinner. Oslo, Rådet for Samfunnsvitenskapelig forskning, NAVF

Ottar 1982 nr 6: Spesialnummer om Kvinnearbeid i endring 

Ottar 1983 nr.3: Spesialnummer om Organisering eller jenteflukt 

Svenneby, Elin (red.), 1992: Kvinnfolk på tvers, Oslo, Emilia Forlag 

Rudie, Ingrid (red.) 1984: Myk start - hard landing. Universitetsforlaget , Oslo, Bergen, Tromsø

Valestrand, Halldis (red) 2000: Nord og nedenfra - Bidrag fra tromsøforskere til Women's Worlds 99/ Papers by Tromsø scholars for Women's Worlds 99, Kvinnforsks skriftserie nr. 3, Tromsø, Kvinnforsk, Universitetet i Tromsø 

Wegener Christina og Åse Wynn 2002: Er det så naturlig? Perspektiver på kjønn og biologi, Kvinnforsks skriftserie nr 5, Tromsø, Kvinnforsk, Universitetet i Tromsø

Women's Studies International Forum, 2000: vol. 23 no.3: Special Issue on Gender and resource crises in the North Atlantic Fisheries 

Ås, Berit 1974:Om kvinnekultur i Skjønsberg, Kari (red.): Mannssamfunnet midt i mot., Oslo, Gyldendal forlag

 

1. ISV ble senere omorganisert til Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

2. Elisabeth Klemetsen, Margaret Sandvik, Gunhild Johansen, Marit Allern, Eli Filseth, Erna Svarte for å nevne noen

3. Torild Skard,ble ansatt i Sosialpolitikkgruppa i 1972, men ble bare et år på Universitetet før hun ble valgt inn på Stortinget i 1973.

4. Randi Balsvik var stiipendiat i historie, Anne Kathrine Rørholdt i filosofi og Anne Solberg var tilknyttet Sosialpolitikkgruppa.

5. Hanne Haavind

6. Lisbet Holtedahl

7. Tone Skinningsrud

8. Siri Gerrard og Sidsel Saugestad Larsen.

9. Ragnhild Andreassen, Tone Skinningsrud,, Sidsel Saugestad og Toril Jenssen

10. Asbjørg Fyhn, Anne Grethe Flakstad, Jorun Eliassen, Bi Haavind, Elin Johnsen, Dagrunn Grønbech, Vigdis Stordahl, Kari Nes Mordal, Ranveig Dahle Piene, Arne Kolstad og Tore Hoel, Torun Hamran og Åshild Glad for å nevne noen.

11. Gerrard, Siri og Randi Rønning Balsvik 1999: Globale kyster. Liv i endring - kjønn i spenning, Kvinnforsks skriftserie nr. 1, Tromsø, Kvinnforsk
Gerrard, Siri og Randi Rønning Balsvik 1999: Global coasts: Changing life Kvinnforsks annual paper no.2, Tromsø, Kvinnforsk
Valestrand, Halldis 2000: Nord og nedenfra, Bidrag fra tromsøforskere til Women's Worlds 99/ Papers by Tromsø scholars for Women's Worlds 99 Tromsø, Kvinnforsks skriftserie nr. 3
Granqvist, Karin and Ulrike Spring (eds) 2001: Representing Gender; Ethnicity and Nation in Word and Image, Kvinnforsks skriftserie nr. 4, Tromsø, Kvinnforsk 
Wegener Christina og Åse Wynn 2002: Er det så naturlig? Perspektiver på kjønn og biologi, Kvinnforsks skriftserie nr 5, Tromsø, Kvinnforsk 
Lothrington, Ann Therese og Turid Markussen 2000: Kritisk kunnskapspraksis, Oslo, Spartacus

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.