Forskning og bevegelse

Kvinnebevegelsens oppblomstring på 1970-tallet medførte en økende interesse for forskning om kvinners liv og levekår, selv om en del også var gjort tidligere. Kvinnelige studenter og noen forskere var aktive i kvinnebevegelsen, og tok med seg engasjementet til utdannings- og forskningsinstitusjonene. De kritiserte fagenes kjønnsblindhet, professorveldet og kvinnelige studenters situasjon. Kvinneperspektiver på kunnskapens produksjon, innhold, form og formidling ble etterlyst. Kvinneforskningen, som var et nytt begrep på 1970-tallet, vokste med dette både fram parallelt med, i kjølvannet av, og som en del av den sammensatte kvinnebevegelsen. 

Kravet var forskning av, om og for kvinner, en forskning som også kunne være til bruk for kvinneaktivistene i den politiske kampen. Det ble forsket om kvinners arbeid, det lønnete og det ulønte, både husarbeid og omsorgsarbeid. Kvinners adgang til arbeidsmarkedet, og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, kjønnsforskjeller i sosialisering, og veier gjennom utdanningsinstitusjonene ble tatt opp. Politisk makt og deltakelse, kvinnehistorie, fødselsrett, forsørgelse og likestillingsrett ble også analysert. I litteraturvitenskapen arbeidet man med «glemte» kvinnelige forfattere, arbeidsvilkår for kvinnelige forfattere, og hvordan kvinnelige erfaringer behandles i litteraturen. Medisin og boligplanlegging var også områder der det pågikk kvinneforskning. 

Det var viktig å utvikle kunnskap på premissene til dem forskningen angår, å øke medbestemmelse og rive ned maktforhold. Innen samfunnsforskningen ble større mangfold i bruk av metoder etterlyst. Kvalitative metoder ble tatt i bruk for å bringe fram kvinners egne synspunkter og erfaringer, og aksjonsforskning satt i gang for å bringe forskningsresultater tilbake til dem man intervjuet. Nye begreper og forståelser blomstret, som patriarkat, omsorgsrasjonalitet, kvinnesolidaritet, fellesskap og samhold, kvinnefrigjøring og -undertrykking, kvinnemishandling, kvinnekultur, flat organisasjon, og politisering av det private. Forskning og bevegelse var i kontakt og spilte delvis sammen, slik at det ikke er så godt å si hvem som bidro mest til utviklingen av begrepene og forståelsene.

Den første institusjonaliseringen av kvinneforskningen skjedde i 1977 da Sekretariatet for samfunnsvitenskapelig kvinneforskning (som senere ble tverrfaglig), ble etablert i det daværende NAVF, Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Ved Universitetet i Oslo så Avdeling for kvinnerett dagens lys året etter, sammen med et senter for samfunnsvitenskapelig kvinneforskning ved Universitetet i Bergen. Det siste ble senere nedlagt, og kvinneforskningen «flyttet» til det humanistiske fakultetet der et humanistisk senter kom på plass i 1985. 

Tverrfaglige sentre for kvinneforskning på universitetene ble så etablert i følgende rekkefølge: Oslo (1986), Trondheim (1989), Tromsø (1995) og Bergen (1999). Men forskningen vokste også fram ved hjelp dem som arbeidet i mange ulike fagmiljøer på universitetene og høyskolene, ved anvendte samfunnsvitenskapelige institutter og i museene Satsingen både på egne institusjoner og miljøer, og aktiviteter i det «etablerte», ble kalt den «doble strategien». Den er fortsatt sentral.

I dag kaller de fleste dette feltet for kvinne- og kjønnsforskning, et område som har blitt ganske stort og mangfoldig. Det finnes sentre for kvinne- og kjønnsforskning ved alle landets fire universiteter, og et nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK, etablert 1995) ved Universitetet i Oslo. I 1998 ble KILDEN, Informasjons- og dokumentasjonssenter for kvinne- og kjønnsforskning i Norge, opprettet. Samtidig ble Sekretariatet for kvinneforskning i Norges forskningsråd  nedlagt. Forskningen skjer i de fleste fag både innenfor og utenfor universitetene, både på sentrene, og ved de mange faginstituttene. Undervisningen på området øker i utbredelse, blant annet knyttet til den nye kvalitetsreformen. 

De analytiske forståelsene har utviklet og endret seg, nye temaer er kommet på dagsordenen, flere interesserer seg for forskning om menn og maskulinitet, og for homo-og queerforskning. Med dette har fulgt diskusjoner både om feltets innhold og grenser. 

FOKK, Foreningen for kvinne-og kjønnsforskning i Norge, ble etablert i 2001 blant annet for å knytte kontakt mellom kvinne- og kjønnsforskere , studenter, folk med interesse for feltet og nettopp - kvinnebevegelsen. Men forholdet til kvinnebevegelsen og til kvinneorganisasjonene er mer sammensatt og nok mer indirekte enn før, og bevegelsen er da også noe annet enn på 1970-tallet.

 
 
 
 

 

© KILDEN 2003. Spørsmål om opphavsrettigheter rettes til KILDEN.